Tro at dere har fått det

"Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere." Mark 11:24. En annen oversettelse sier: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det.

Det skjer altfor ofte at  dette  sterke og spesielle ord av Jesus ikke fungerer i vår praksis. Da er det lett for oss å ignorere kraften og klarheten av dette budskapet. Vantro svekker ordet.

Et vesentlig prinsipp for å forstå Guds ord er å forklare det med andre ytringer i Skriften. Da får vi flere dimensjoner i vår forståelse. Et viktig ord å føye til "tro at dere har fått det" er  Hebr 6:12, der det står at løftene arves ved tro og tålmodighet. Denne sannhet tilhører Jesu løfte om at vi allerede har fått det vi ber om.

Noen kan prøve å manipulere seg til å tro at "man har fått det". Overtro er karakteristisk for en menneskelig forståelse om bønnen. Men hokuspokusbønneknepene  tilhører ikke omgangen med den levende Gud. Gud har visst også evne til å svare umiddelbart  på våre bønner, og det er rikelig med bevis om det i Bibelen og i kristnes erfaringer. Men ordet som vi nå gransker, trenger ved siden av seg dimensjoner av tro, tålmodighet og utholdenhet. Nettopp det at vi tror at vi har fått det, vitner om tro og ikke om  en  synlig oppfyllelse. Det konkrete svaret kommer med ordene "dere skal få det".

Ordskiftet mellom Jesus og Marta i sammenheng med Lasarus død og oppvekking fra de døde belyser også bønnens prosess.

"Marta sa da til Jesus: "Herre, hvis du hadde vært her, hadde ikke min bror vært død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg." Jesus sier til henne: "Din bror skal stå opp igjen." Marta sier til ham: "Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag." Jesus sa til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Hun sa til ham: "Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som kommer til verden." Joh 11:21-27.

Marta forstår oppstandelsen utifra tiden. Jesus igjen setter tidløsheten, dimensjonen av evigheten  i sammenheng med oppstandelse. Når man tror på Jesus, lever man, selv om man er død. Tiden tilhører vårt jordiske liv, mens Guds rike har ikke tid. Døden er slutten på tiden på jorden, men det nye livet som Gud gir fortsetter også etter den fysiske døden, fordi det er tidløs, evig. Sett fra tiden skjer oppstandelsen "på den siste dag", men fra evigheten sett  skjer oppstandelsen når man tror, i troens øyeblikk og prosess: "Den som tror på meg skal aldri i evighet dø." Tidløsheten, evigheten gjelder også bønnen: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det." Troen kobler til evigheten, en tilværelse uten tid. Og fordi vi lever i tiden, trenger vi tålmodighet og utholdenhet i vår tro. De frigjør oss fra minutter, timer, dager og år.  I tidløsheten er våre bønner allerede besvart. Ved tro har vi flyttet oss dit.

Peter taler om tiden da "alt skal gjenopprettes". Apg 3:21. I syndens verden er ikke tingene på sine rette plasser, sakene er ikke i orden. Bønnen ordner ting etter mønsteret i evigheten. Bønnen "komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden" sikter nettopp på Guds plan og  orden, som er fred og hvile. Når vi kommer i fred og hvile i vårt liv og i våre bønner, er vi i Guds rike, og vi har fått bønnesvar. Våre bønner er små deler i Guds store plan.

Jeg blir formant i mitt hjerte til aktivt å smelte sammen med den store sannheten av løftet "tro at du har fått det".


Bildet er av Trine Kvalnes

Be i tro, uten å tvile

Livet har lært meg at polariseringen lett skaper problemer, og ikke hjelper, heller virker angst. Med tiden  har jeg lært å møte situasjoner og utfordringer mer nyansert. Derfor kan Bibelens språk, som ofte er "enten eller" - preget, av og til bli en utfordring for meg. Er kristenlivets grunnlag virkelig en  svarthvit forståelse i møte med livet, dets utfordringer og andre mennesker? Disse tanker ble vekket, når jeg leste følgende bibelverset:

"Han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler, er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden." Jak 1:6.

Å prøve å ikke tvile, skaper heller angst enn tro. Jeg leste Jakobs tekst bedende. Og jeg så der mer. "Tvilen er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden." Senere i teksten skildres et tvilende menneske som ustø. Troen igjen er noe fast, "full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser." Hebr 11:1. Troen har et festepunkt. Troen kjenner nok også vindkastene, og  benekter ikke dem, men nettopp på grunn av vindkastene griper troen i noe fast som holder, og det er det hva Gud har sagt. Hvis vi møter situasjoner, utfordringer og hva det enn er ved å fornekte virkelighetens fakta, og "bare tror", skaper vi heller illusjoner og problemer enn håp og overbevisning. Når vi tror, benekter vi ikke omstendighetene, men vi lar ikke heller bølgene bestemme. Hvis bølgene bestemmer, da tviler vi. Men når troen hersker, da kan bølgene fortsatt bruse, men i troen finner vi hvile fra dem.

Legg merke til styrken og fastheten i Guds løfter, og at troen på dem holder, i Hebr 6:17-20:

"Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, sikkert og fast.."

Vi må be i tro på Guds trofasthet, og ikke la tvilens bølger drive oss, men stå fast i det Gud har sagt midt i det at havet bruser rundt vår båt. 

Hvorfor forbannet Jesus fikentreet?

I Mark 11 og Matt 21 står det en forunderlig fortelling. Jesus er sulten, søker frukt i et fikentre, finner bare blad, og deretter forbanner han treet med ord: "Aldri i evighet skal noen spise frukt av deg." Etterpå tørker treet inn fra roten.

Hvorfor handlet Jesus på en så spesiell måte,  i hvert fall tilsynelatende uten noen mening? Jeg syns at fortellingen ikke passer på Jesu virksomhet. Han kom jo ikke hit for å forbanne. Det er likevel noen tanker jeg har gjort  meg angående hendelsen:

Står det noe annet lignende om Jesus i Bibelen? Jeg finner to situasjoner som jeg tenker på i forbindelse med forbannelsen av treet:

  Jesus fastet i førti dager i ødemarken, og til slutt ble Han sulten. Da ble Han fristet av djevelen til å befale steiner til å bli brød. Jesus møtte disse djevelens ord med svaret: "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Matt 4:1-4.  Den andre hendelsen står i Matt 16:21-23. Jesus taler til sine disipler om sine blivende lidelser, sin død og oppstandelse. Da begynner Peter å refse Ham: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!"  Jesus svarer til Peter: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til."

Jeg tenker: Kan Jesus ha møtt en lignende fristelse fra djevelen ved fikentreet som i ødemarken: "Hvis du er Guds Sønn, så befal bladene på treet til å bli fiken!" I det fall tilintetgjorde Jesus fristelsen ved å ødelegge treet. Også hardheten i Jesu ord til Peter  vitner om en åndskamp. Ved å forbanne treet kan Jesus ha vist sin absolutte og totale motstand imot Satan. Han avslørte Satan, og ville aldri handle etter hans ord og tanker. Han ville handle bare i overensstemmelse med Guds ord uttalt i Guds Ånd.

Når disiplene undret seg over at fikentreet hadde visnet, sa Jesus: "Ha tro til Gud", og forklarte hva en slik tro kan virke. Jesus var interessert i å handle etter ord som gikk ut av Guds munn, og Han hadde sans for det som hører Gud til. Satan fristet Jesus også med å sitere Guds ord. Jesus seiret i fristelser, fordi Han kunne avsløre den falske ånden bak siterte Skriftens tekst. Matt 4:6-7.

 Jeg mener at  disse tre hendelser lærer oss, hvor viktig det er å lære å skille mellom ånder. Ikke alt som er kledd i Guds ord og i tilsynelatende gode og kjærlige intensjoner stammer  fra Gud. Å ha tro til Gud er ikke bare å gripe ordets bokstav, men å gripe ordets Ånd.

Troens bønn

"... om det er Din vilje", er en formulering av en bønn som jeg reagerer imot. Jeg fornemmer her et forsøk på å tro som ender i vantro. Eller en vantro som kler seg i tro. Også jeg har brukt denne versjonen  tidligere, og kanskje kommer det av min egen praksis at jeg mener å ane hvilken innstilling bederen bærer i sitt hjerte når han uttaler disse ordene. Man ber for en sak som er utenfor ens rekkevidde, og tror egentlig ikke på sin egen bønn, og stadfester sin egen vantro med  ".. om det er Din vilje".

Noen andre prøver å løse denne konflikten ved å be  for eksempel for helbredelse med å proklamere: "Takk Gud at helbredelsen har skjedd i Jesu navn! Jeg er nå frisk!" Uten å ha blitt frisk og uten å bli frisk. Utgangspunktet for vedkommendes bønn er at Gud uten videre vil helbrede, og bederen mener at å blande Guds vilje i bønnen er unødvendig.

Med et utrop, "Jeg tror, hjelp min vantro", møtte en mann Jesus i en slik situasjon. Mark 9:24.

Alle disse eksemplene avslører en kraftløs ønske om å tro. Når jeg sier dette, mener jeg likevel at slike bønner kan også innholde en ekte, kanskje spirende tro, som leder til ønsket resultat. Men jeg er ute etter å få vantroen avslørt så at man ikke bedrar seg selv. Mannen med bønnen, "jeg tror, hjelp min vantro" avslører sin vantro og overgir den til Jesus, og på den måte har han et bedre utgangspunkt for å tro.

I stedet for å be "... om det er Din vilje", uttrykker jeg meg  ".. etter Din gode vilje". Jeg opplever at med denne formuleringen blir ikke min tro tatt vekk, men at jeg overlater saken og utgangen til Gud. Det er et viktig poeng å la Gud få fullmakt. Denne innstillingen gir også rom for tid som Gud ofte bruker når Han oppdrar oss i tro. Å vente og å ha tålmodighet er viktige deler i en trosprosess.

 Jesu mor, Maria, uttrykker sin tro og tillit til Gud på denne enkle måten:

"La det skje meg etter ditt ord." Luk 1:38.

Også følelsenes Herre

For mange år siden, som ganske ung, oppdaget jeg en klump i brystet. En måned seinere ble jeg operert, og klumpen viste seg å være godartet. Under denne måneden lærte jeg konkret en viktig sak: Følelsene kan lyve. Selv om det var ganske sannsynlig at svulsten var godartet, ble det bekreftet først ved operasjonen. Mine følelser førte meg opp og ned. Under prosessen kom jeg til en konklusjon: Svulsten kan ikke være både godartet og ondartet. Den ene av de to er løgn. Hvis svulsten er godartet, da er følelsene som drar meg nedover løgn, og til ingen nytte. Hvorfor tro på et bedrag da? Hvorfor la løgnen trykke meg ned? Og hvis mine følelser er ”sanne”, vil ikke Gud være Herre også over dem?

I vanskelige livssituasjoner, når følelsene bruser, vil Gud gi oss sitt ord, som vi kan gripe, og Han har mange slike ord. ”Han har selv sagt: Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg. Derfor kan vi frimodig, tillitsfullt si: Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte.” Hebr 13,5-6. ”Tillitsfullt” er en balansert følelsetilstand. Eller: ”Som dine dager er, skal din styrke være.” 5 Mos 33,25. Hvis dagen er tung, er kraften deretter. Kraften former seg etter følelsene, når vi griper Guds ord.

Djevelen igjen vil utnytte våre følelser for å lede oss inn i mørke. Da er lyset fra Guds ord vår sikre hjelp. Vi bør lese det, gruble på det, huske hvem som har sagt det, gripe det, og det kommer til hjelp.

Paulus skriver: ”Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt.” 2 Kor 4,8-9. Kanskje ville djevelen predike Paulus at han var knust, at han var i fortvilelse, at han var forlatt, at han var ødelagt. Paulus oppdaget løgnen og protesterte: Nei. Jeg skal ikke tro på et bedrag. Det var sant at forholdene var vanskelige, men tillit til Den Allmektige førte sinnet i balanse.

Det står i Hebreerbrevet om å søke tilflukt ved å gripe håpet som er et sikkert og fast anker for sjelen. Vi setter vårt håp til Gud ved å holde fast på Hans ord, og da velter sjelens, følelsenes stormer ikke oss.