Dødsnært

Døden skaper alltid følelser. Den er en hersker som taler kort og tydelig, og tar ikke tilbake sine ord. Det blir ikke et komma, men punktumet. Midt i sorgen blar de etterlatte i sitt liv med den avdøde. Hvordan var den aller siste kontakten? Når var den? Følelsene kan være forsterket som talt i mikrofon, og samvittigheten sorterer livet og livshendelser. Det er ikke sjelden at den avdøde blir erklært til helgen, mens  nære mennesker kan føle begrunnet eller også grunnløs skyld. Det er godt og velgjørende at vi tenker og taler om  gode minner. Men helgenerklæringen kan også vare en følge av en dårlig samvittighet.

Ved et nært menneskes dødsfall stopper også livet til pårørende på en måte. Det er rart hvor tydelig man kan se en del saker som burde ha blitt gjort annerledes. Små og store forsømmelser kan gnage samvittighet, mens riktige valg og prioriteringer med hensyn til den avdøde skaper takknemlighet i hjertet. Døden gir innblikk i hvordan livet bør leves. Den gir oss nye perspektiver på livet framover.  Dødens definitivitet åpner  utsikter til å leve i harmoni med Gud og vår  neste. Vi kan ta lærdom av det som vi forsømte med den avdøde og bli følsommere til å lytte hjertets påminnelser i samliv med andre mennesker. Blomster og kranser kan legges på de levendes vei, der de kan skape håp og framtid i hjertene. Døden kan hjelpe oss til å bli mer finfølende, og Jesu ord, "alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem", er en god påminnelse for å bevares i hjertet for at  empatien  mot andre mennesker kan tilta og bli styrket.

Mennesker etterlater seg ikke alltid  bare gode minner. Vanskelige saker og opplevelser kan overdøve det gode, som man ikke evner å se på grunn av bitterheten som vokste ut av opplevd urettferdighet. Å huse bitterhet er aldri et godt alternativ. Den vokser sterke røtter med tiden, og man gjør livet surt ikke bare for seg selv, men  også for mange andre. Jesus ble sendt av Gud til verden for å frelse oss, tilgi oss og gi en ny start og et nytt liv for oss. Han opplevde en grusom urettferdighet når Han ble korsfestet, men Han møtte den med bønn: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23:34. Det er himmelsk visdom å tilgi og vise barmhjertighet. Første skritt ut fra bitterhet er å ville tilgi. Det er lett å tilgi, når vi opplever Guds barmhjertighet i eget liv og lar den forme våre holdninger og tanker. 

Bibelen taler om besøkelsestid, om å utnytte en gunstig anledning. "Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær." Jes 55:6-7. Når et nært menneske går bort, kommer Herren nær. Det ugjenkallelige er skjedd. Det skaper stillhet i hjertet. Samvittighetens tale høres. Ikke bare om relasjonen til den avdøde, men om livet generelt og om forholdet til Gud, vår Skaper. Gud stiller også oss spørsmålet: Er du rede til å møte din Gud? Mennesker i dødsfare gir ofte løfter til Gud. Det er sannsynlig at løftene blir neglisjert når faren er over. Da regulerer man samvittigheten, forherder hjertet. Men mange har også ydmyket seg foran Gud og tatt imot Hans frelse i Jesus Kristus, og omvendt seg fra sin ugudelige ferd, og Gud er barmhjertig, og tilgir rikelig. Gud tilgir mennesket som bekjenner sine synder og omvender seg fra dem.

Jesus sier: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26. Dødens makt er beseiret av Skaperen av livet!

Bilde: Reinhardi fra Pixabay