Dødsnært

Døden skaper alltid følelser. Den er en hersker som taler kort og tydelig, og tar ikke tilbake sine ord. Det blir ikke et komma, men punktumet. Midt i sorgen blar de etterlatte i sitt liv med den avdøde. Hvordan var den aller siste kontakten? Når var den? Følelsene kan være forsterket som talt i mikrofon, og samvittigheten sorterer livet og livshendelser. Det er ikke sjelden at den avdøde blir erklært til helgen, mens  nære mennesker kan føle begrunnet eller også grunnløs skyld. Det er godt og velgjørende at vi tenker og taler om  gode minner. Men helgenerklæringen kan også vare en følge av en dårlig samvittighet.

Ved et nært menneskes dødsfall stopper også livet til pårørende på en måte. Det er rart hvor tydelig man kan se en del saker som burde ha blitt gjort annerledes. Små og store forsømmelser kan gnage samvittighet, mens riktige valg og prioriteringer med hensyn til den avdøde skaper takknemlighet i hjertet. Døden gir innblikk i hvordan livet bør leves. Den gir oss nye perspektiver på livet framover.  Dødens definitivitet åpner  utsikter til å leve i harmoni med Gud og vår  neste. Vi kan ta lærdom av det som vi forsømte med den avdøde og bli følsommere til å lytte hjertets påminnelser i samliv med andre mennesker. Blomster og kranser kan legges på de levendes vei, der de kan skape håp og framtid i hjertene. Døden kan hjelpe oss til å bli mer finfølende, og Jesu ord, "alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem", er en god påminnelse for å bevares i hjertet for at  empatien  mot andre mennesker kan tilta og bli styrket.

Mennesker etterlater seg ikke alltid  bare gode minner. Vanskelige saker og opplevelser kan overdøve det gode, som man ikke evner å se på grunn av bitterheten som vokste ut av opplevd urettferdighet. Å huse bitterhet er aldri et godt alternativ. Den vokser sterke røtter med tiden, og man gjør livet surt ikke bare for seg selv, men  også for mange andre. Jesus ble sendt av Gud til verden for å frelse oss, tilgi oss og gi en ny start og et nytt liv for oss. Han opplevde en grusom urettferdighet når Han ble korsfestet, men Han møtte den med bønn: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23:34. Det er himmelsk visdom å tilgi og vise barmhjertighet. Første skritt ut fra bitterhet er å ville tilgi. Det er lett å tilgi, når vi opplever Guds barmhjertighet i eget liv og lar den forme våre holdninger og tanker. 

Bibelen taler om besøkelsestid, om å utnytte en gunstig anledning. "Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær." Jes 55:6-7. Når et nært menneske går bort, kommer Herren nær. Det ugjenkallelige er skjedd. Det skaper stillhet i hjertet. Samvittighetens tale høres. Ikke bare om relasjonen til den avdøde, men om livet generelt og om forholdet til Gud, vår Skaper. Gud stiller også oss spørsmålet: Er du rede til å møte din Gud? Mennesker i dødsfare gir ofte løfter til Gud. Det er sannsynlig at løftene blir neglisjert når faren er over. Da regulerer man samvittigheten, forherder hjertet. Men mange har også ydmyket seg foran Gud og tatt imot Hans frelse i Jesus Kristus, og omvendt seg fra sin ugudelige ferd, og Gud er barmhjertig, og tilgir rikelig. Gud tilgir mennesket som bekjenner sine synder og omvender seg fra dem.

Jesus sier: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26. Dødens makt er beseiret av Skaperen av livet!

Bilde: Reinhardi fra Pixabay

Innbyrdes tilgivelse

Det er er en sterk, bevarende og befriende makt i tilgivelsen. To betingelser er nødvendige: Bekjennelsen av egen synd, og å forlate andres overtredelser imot en: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere."  Matt 6:12. Denne bønnen er hentet fra Fader vår, som er en kollektiv bønn, gitt av Jesus til sine disipler. Fader vår møter våre behov som kristne søsken og menighet, ja, hele menneskehetens grunnleggende behov. Det er givende å drøfte tilgivelsen ut ifra felleskapets synspunkt.

 Den erkjennende holdningen i bønnen "forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere" bør bevares. Da erkjenner man, ikke bare konkrete synder, men også den gamle naturens dårskap, som Paulus: "I meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt." Rom.7:18. "Jeg kan lett snuble", erkjenner også David i Salme 38:18. Hele vårt gamle menneske er vår skyld,  som så lett stikker seg fram med sine utslag. Å leve i erkjennelse er å vandre i lyset. Vi er ansvarlige også for ubevisste synder, som spontant og ufrivillig kommer fram, men for  de bevisste i første rekke. Jesus forteller om en tjener som ikke kjente sin herres vilje, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal straffes med færre slag enn han som bevisst gjorde mot sin herres vilje. Luk 12:48. Johannes og Jakob trodde at de var nidkjære som Elia, når de ville befale ild å komme ned fra himmelen for å fortære en ugjestfri samaritansk landby. Jesus refset dem og sa: "Dere vet ikke hva slags ånd dere er av." Luk 9:54-55. I gamle pakt ofret ypperstepresten for folkets synder som var begått i uvitenhet. Hebr 9:7. Kjennsgjerningen er at ens ubevisste synder kan være godt synlige og skadelige for andre mennesker. 

 Denne syndsbekjennelsebønnen er ikke bare en bønn i forbifarten, men den bør være en uavbrutt erkjennende holdning i hjertet, fordi mangel på selverkjennelse så ofte leder til uforsonlighet og  til å dømme  andre, i stedet for å forlate dem.

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle innerlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." Kol 3:12-14.

 Er ikke budskapet i denne formaningen til kolosserne et svar på bønnen "forlat vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere"? Gud bygger opp menigheten og det nye menneske ved denne bønnen. Å få tilgivelse fra Gud og å tilgi mennesker tilhører sammen. "Forlat vår skyld som vi og forlater.." kommer her fram  på et konstruktivt og dypere plan. Hvis vi er blitt mye tilgitt, elsker vi mye. Godt og herlig er det, hvis menighetens indre tankeverden og skjulte liv er preget av innbyrdes tilgivelse og barmhjertighet! Noe å strekke seg etter! Ved å bære en tilgivende holdning og initiativ i våre hjerter kan vi seire over våre bebreidelser og klager, ja, også frøet til bitterhet, allerede i tanken. Tilgivelse og barmhjertighet forvandler vår klage til en oppmuntring, så at klagetonen  kan forsvinne og vi kan formane og irettesette, eller tie på en konstruktiv måte.

David lovet Gud for at Gud kronet ham med miskunn og inderlig barmhjertighet. Sal 103:4. Guds tilgivelse og nåde er en krone på vår hode. Ved å ta imot nådens overflod og rettferdighetens gave   kan vi ved Jesus Kristus herske og gi videre det vi har fått. Rom 5:17,21.

Kong Davids håndtering av følelser til inspirasjon og god samvittighet.

Det er neppe noe menneske i Bibelen hvis følelsesliv er så fyldig beskrevet i hele sitt spekter som Davids.  Biografidelen forteller realistisk om hans ofte ekstreme følelseutbrudd, og i Salmene har vi rikelig adgang direkte inn i hans indre bønneliv, og kan bli oppbygget og inspirert  med ham ved hans kamper og seirer i bønn, og forene oss med ham i hans glede og lovprisning.

Flere sterke følelsescener skildres, og det er lett å bli fascinert eller oppgitt av  intensiteten. Det vekker også et spørsmål om hva Gud syntes om denne sentimentaliteten. I hvert fall var det noen mennesker som syntes at nok var nok. Guds svar var at David var en mann etter hans hjerte, og Gud bedømte også følelsene  etter mannens hjertelag.  Det er en ekthet og ærlighet i Davids følelser, det dreier seg om ydmykhet og en vilje til å være ringe i sine egne øyne, selv om han var utvalgt av Gud til å være konge over Israel. I sin egen ringhet opphøyet David alltid Gud. Selv om han også overskred grenser, kom han som regel likevel i likevekt, i bønn foran Guds ansikt eller ved å høre andre menneskers råd.

David hadde anledninger til å ta livet av kong Saul, sin fiende som forfulgte ham i flere år. Men han tok ikke hevnen i egne hender, men bad inderlig til Gud om å tukte Saul. Ved å overlate gjengjeldelsen til Gud vokste barmhjertighet i hans eget hjerte mot fienden, og han gråt når han hørte at Saul var død i krigen. Enda sterkere var hans sorg over sin venn Jonatan, Sauls sønns død i samme kamp. Davids og Jonatans vennskap er beskrevet med sterke og følelsesladde uttrykk og handlinger: "Jeg er tynget av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var til stor glede for meg. Din kjærlighet til meg var vidunderlig. Den overgikk kvinnene i kjærlighet." 2 Sam 1:26.

Det at "en mann ikke gråter", kommer ikke i hvert fall fra den judeo-kristne arven i Bibelen. Det var mange tårer i Davids begivenhetsrike liv. "Tøm mine tårer i din flaske, er de ikke alle opptalt i din bok?" Sal 56. "Jeg er trett av mine sukk. Hele natten gjør jeg mitt leie vått, idet jeg gjennomvæter det med mine tårer." Sal 6. Det var ikke teatralske tårer, men ekte sorg og bønn til  Gud som David satte sin lit til. Også bekymring og angst gir han fra seg til Gud: "Jeg utøser min klage for ham. Jeg kunngjør min trengsel for hans åsyn." Sal 142. "Lytt til meg og svar meg! Jeg flakker omkring med min bekymring og stønner høylytt.. Mitt hjerte vrenger seg i angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg." Sal 55.

Også til sin glede kunne David gi et  fritt og hemningsløs utløp.  I ydmykhet gledet han seg dansende og hoppende med fryderop og med hele sitt vesen for Guds åsyn, når Guds paktsark førtes til Jerusalem. Jubel og glede og Guds pris og lov er åndedrettet også i hans sanger.

David er et bilde av Messias. I Jesus ble denne profetien oppfylt: "Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine følgesvenner." Hebr 1:9. Davids glede over samfunn med Gud, Guds bud, Guds paktark og  rettferdighet henviser til Jesus, vår Frelser. David profeterer om Messias: "Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre." Salme 40. Her møter Messias sitt forbilde i samme sinn og samme lyst: kjærlighet til rettferdighet og til gjennomføring av Guds vilje.

"Jeg kan lett snuble", var Davids erkjennelse. Salme 38. Han hadde en følsom samvittighet og en ydmyk ånd, som gjorde at han voktet seg for synd. Hans ånd advarte ham mot å ta livet av Herrens salvede, kong Saul. Når han hadde falt i  hor med Batseba, og latt hennes mann bli drept, var samvittigheten i alarmtilstand: "Så lenge jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livskraft svant som i sommerens tørke:" Salme 32:3-4. Når han hørte  profeten Natans dom, "Du er mannen" som har syndet, bekjente han sin synd, og ved å ta imot Guds tilgivelse fikk han tilbake gleden og fryden  i sitt hjerte. Han priste seg salig.

Likevel var hans synder ikke uten alvorlige følger. Profeten Natan varsler om framtidig oppstand i familien, og voldtekt av flere av hans  koner. Først krenker hans eldste sønn Amnon sin halvsøster Tamar ved å voldta henne. David blir meget vred, men gjør ikke noe av saken. Han bar på en smertefull erkjennelse, og sannsynlig hadde han et dilemma: Hvordan kan han tilrettevise sin sønn uten å bli bebreidet av sin egen synd på nytt? Davids eget fall kan ha vært med å gjøre sønnen  likegyldig så at han ikke brydde seg om å overtrede Guds bud. Absalom, tredje eldst av Davids sønner pønsker på hevn til Amnon på grunn av voldtekten til sin søster, og han bruker anledning til å drepe ham to år etter overgrepet. Absalom flykter og drar til sin morfar, og etter tre år vender han tilbake til Jerusalem, og med tiden tilgir David ham.

Men om noen år blir det Davids tur til å bli flyktning etter at Absalom forræder ham, og tar makten ved et kupp. Han hadde lyvet til folk som var på vei til David for å be om hjelp, ved å si at det ikke var noen hjelp å få hos kongen, og på den måte stjal han deres sympati. Han tar makten og voldtar sin fars koner. Det blir krigstilstand, og Absalom kommer i ulykke og blir drept av Davids hærfører Joab.  Det er tredje sønn David nå mistet, og sorgen er intensiv. Selv om Absalom var en bedrager, gråter David dypt grepet, og jamrer: "Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom, om bare jeg hadde vært død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" Joab veileder David til å se situasjonen i perspektiv. Han har også tidligere hjulpet David i balanse, og taler fornuftig til ham og får ham til å stå oppreist. David tok imot råd  fra forstandige mennesker som kunne belyse flere sider i hans sak, så at sterke følelser fikk motvekt.

Ut ifra  sønnenes dramatiske overtredelser og tragikken skjer  det mye i Davids hjerte. Nå lever han ut ifra et sønderbrudt hjerte. Det har ikke vært enkelt å forholde seg til sønnenes synder som han selv hadde med sitt eget syndefall vært med å sette i gang.  Men han lar  barmhjertigheten, som han selv møtte hos Gud ved sitt eget fall, styre i sitt forhold til sønnene.  Jesus sier ved et tilfelle: "Den som har blitt mye tilgitt, elsker mye". Jesus talte flere ganger om barmhjertighet, og viste den selv mot mennesker han møtte, også mot sine fiender. Denne kjærligheten arbeidet i Davids hjerte. Som konge og dommer hadde han elsket rettferdighet og hatet urett. Han viste stor medfølelse, men kunne også treffe ubehagelige avgjørelser, for å straffe urett.

Davids salmer begynner ofte med en innerlig bønn om hjelp, og blir avsluttet med takk og lovprisning. De gjenspeiler en avhengighet av Gud og tro som styrkes og besvares og overvinner. De forteller også oss om en sterkt følende manns vei til hvile midt i sine sinnsrørelser: "Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." 131:2 Eller hva skal vi si om Salme 23! "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge på grønne enger. han leder meg til hvilens vann."

Også vår indre verden og dens falske toner kan korrigeres ved å la hjertet bli stemt til et rett forhold til vår Skaper. Og hva er en bedre begynnelse for et liv i harmoni, enn å høre fra Guds Sønn, Jesus Kristus, disse ord: "Dine synder er deg tilgitt!"

Historien om David er skrevet  i 1 Samuelsbok 16 framover og i 2 Samuelsbok.