Dødsnært

Døden skaper alltid følelser. Den er en hersker som taler kort og tydelig, og tar ikke tilbake sine ord. Det blir ikke et komma, men punktumet. Midt i sorgen blar de etterlatte i sitt liv med den avdøde. Hvordan var den aller siste kontakten? Når var den? Følelsene kan være forsterket som talt i mikrofon, og samvittigheten sorterer livet og livshendelser. Det er ikke sjelden at den avdøde blir erklært til helgen, mens  nære mennesker kan føle begrunnet eller også grunnløs skyld. Det er godt og velgjørende at vi tenker og taler om  gode minner. Men helgenerklæringen kan også vare en følge av en dårlig samvittighet.

Ved et nært menneskes dødsfall stopper også livet til pårørende på en måte. Det er rart hvor tydelig man kan se en del saker som burde ha blitt gjort annerledes. Små og store forsømmelser kan gnage samvittighet, mens riktige valg og prioriteringer med hensyn til den avdøde skaper takknemlighet i hjertet. Døden gir innblikk i hvordan livet bør leves. Den gir oss nye perspektiver på livet framover.  Dødens definitivitet åpner  utsikter til å leve i harmoni med Gud og vår  neste. Vi kan ta lærdom av det som vi forsømte med den avdøde og bli følsommere til å lytte hjertets påminnelser i samliv med andre mennesker. Blomster og kranser kan legges på de levendes vei, der de kan skape håp og framtid i hjertene. Døden kan hjelpe oss til å bli mer finfølende, og Jesu ord, "alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem", er en god påminnelse for å bevares i hjertet for at  empatien  mot andre mennesker kan tilta og bli styrket.

Mennesker etterlater seg ikke alltid  bare gode minner. Vanskelige saker og opplevelser kan overdøve det gode, som man ikke evner å se på grunn av bitterheten som vokste ut av opplevd urettferdighet. Å huse bitterhet er aldri et godt alternativ. Den vokser sterke røtter med tiden, og man gjør livet surt ikke bare for seg selv, men  også for mange andre. Jesus ble sendt av Gud til verden for å frelse oss, tilgi oss og gi en ny start og et nytt liv for oss. Han opplevde en grusom urettferdighet når Han ble korsfestet, men Han møtte den med bønn: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23:34. Det er himmelsk visdom å tilgi og vise barmhjertighet. Første skritt ut fra bitterhet er å ville tilgi. Det er lett å tilgi, når vi opplever Guds barmhjertighet i eget liv og lar den forme våre holdninger og tanker. 

Bibelen taler om besøkelsestid, om å utnytte en gunstig anledning. "Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær." Jes 55:6-7. Når et nært menneske går bort, kommer Herren nær. Det ugjenkallelige er skjedd. Det skaper stillhet i hjertet. Samvittighetens tale høres. Ikke bare om relasjonen til den avdøde, men om livet generelt og om forholdet til Gud, vår Skaper. Gud stiller også oss spørsmålet: Er du rede til å møte din Gud? Mennesker i dødsfare gir ofte løfter til Gud. Det er sannsynlig at løftene blir neglisjert når faren er over. Da regulerer man samvittigheten, forherder hjertet. Men mange har også ydmyket seg foran Gud og tatt imot Hans frelse i Jesus Kristus, og omvendt seg fra sin ugudelige ferd, og Gud er barmhjertig, og tilgir rikelig. Gud tilgir mennesket som bekjenner sine synder og omvender seg fra dem.

Jesus sier: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26. Dødens makt er beseiret av Skaperen av livet!

Bilde: Reinhardi fra Pixabay

Har et over tre tusen år gammel tabernakel med sin gudstjeneste noe med livets grunnenhet, cellen å gjøre?

 Når jeg leste om tabernaklet  i 2 Mosebok 26, gransket jeg samtidig mye på bildet av tabernaklet i bildegalleriet av min King James  Bibel. Da kom tanken: tabernaklet med sitt inventar ligner celler som er illustrert i biologibøkene! Ved siden av bildet av tabernakel var også ypperstepresten med sin drakt illustrert, og faktisk også han i sin tjenestedrakt påminnet meg om en biologisk celle!

Dette ble interessant og fascinerende! Modern vitenskap har funnet denne grunnenheten av livet, cellen, som definerer hva liv er, og nå virker det som om samme mønster av livet finnes i en eldgammel tempeltegning. Og at Han som gav denne modellen til Moses, en av de mest kjente bibelskikkelser, definerer seg selv som Skaperen av alt liv i universet. Moses ble vist av Gud et mønsterbilde av tabernaklet med dets inventar, og Gud befalte ham å bygge alt nøye etter modellen. 2 Mos 25:40. Også ofringene og virksomheten i tabernaklet ble beskrevet og befalt detaljert.

 Å sammenligne cellens struktur og oppgaver med tabernaklets konstruksjon  og gjøremål er meget spennende. Dessverre har jeg ikke nok kunnskap for å si noe  detaljert, men  jeg kan likevel konstatere, at cellen og tabernaklet, begge har en kjerne, kommandosentral, der arvestoffet, DNA, ligger. For tabernaklets del er denne kjernen til livet bevart i den aller helligste, i paktens ark, der Guds "kromosomer", motoren til livet ligger, lovtavlene, de ti bud. Vi kommer til kilden og opphavet til livet, til Skaperen, som blåste livets ånde inn i menneskets nesebor, så at mennesket ble en levende sjel. 1 Mos 2:7. Overalt i Bibelen er Guds lov nevnt som uttrykk for livet.

Guds lov er Guds ord, og Ordet er personifisert, legemliggjort i mennesket Jesus Kristus. Han er Bibelordets livssenter, Livgiveren, livets vann og livets brød, ett med  loven i paktens ark. Selv sier Han med myndighet: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26.

Å koble sammen tabernaklet, med dets livssenter, paktens ark med de ti livgivende  ord, budene, konstruert av Gud i himmelen, og livets grunnenhet, cellen, finner samklang med Paulus` mektige ord om Frelseren Jesus Kristus, som også kalles Ordet,  som opphav og grunnidé til alt det synlige:

Jesus "er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte framfor hele skapningen. For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige , enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham. Og Han er før alle ting, og i Ham består alle ting." Kol 1:15-17.

Cellen har også en kraftsentral og et renholdsverk, og andre funksjoner som man også kan finne  i tabernaklet.

Jeg ble nyskjerrig og begynte å lure på om noen andre har gjort det samme funnet av likhet med celle og tabernakel. Ved å google fant jeg stoff på engelsk. En mann forteller at en lege hadde nevnt om likheten til ham, som gjorde ham interessert i å studere nærmere. Tydelige bilder og forklaringer på engelsk kan du finne her:

 http://www.mostholyplace.com/book-02_chapter-i01.html





  

Del 4: Gud gjør ende på alle mennesker

Mange mener at Bibelen presenterer en umoralsk Gud. I tre foregående innlegg har jeg lagt fram noen perspektiver som vi bør tenke på, når vi bedømmer Gud. Les denne fjerde delen med tanke på at Gud er Skaperen og Vedlikeholderen av livet og at Hans mål er å gjenopprette liv uten død.

Vi kan ikke sidestille Gud og mennesket i å ta liv av andre mennesker. Gud har eneretten til å bestemme over liv og død. Av historien om syndefallet kan vi lese hvordan døden ble til. I Edens hage sa Gud til mennesket:

 "Av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det skal du sannelig dø." 

Her ser vi et eksempel om en tydelig advarsel. Døden ble til på grunn av overtredelsen av Guds bud. Eller døden lå skjult i ulydigheten mot et enkelt Guds ord. På grunn av overtredelsen måtte mennesket gå ut fra Edens hage inn i dødens verden. Derfor må hver og en av oss dø. Døden er syndens lønn. 

Er Gud skyldig til det at alle mennesker må møte døden? Har mennesket ikke noe ansvar for sine gjerninger? Hvis Gud først har ”skapt” døden og lar denne følgen av synden komme tidligere enn naturlig, hvem er et menneske for å veilede Ham? Kan det være en årsak og en oversikt som mennesket ikke har, når Gud bestemmer å ødelegge et helt folk, eller lar ødeleggelsen inntreffe på andre måter? Hvem vet om Han vil gjøre livet levelig for andre. Kanskje er de overlevende ikke bedre, men de får mulighet til å gjennomtenke sitt eget liv på nytt og korrigere det. Egentlig var ikke døden naturlig i det hele tatt i utgangspunktet. I Edens have fantes det ikke død. Gud skapte ikke døden. Den kom som en følge av overtredelsen. Gud gav mennesker livet som de valgte å ødelegge med sin synd. Det var mot Guds hensikt i skapelsen. Mennesket valgte en dødens verden for seg og sine etterkommere.

Midt i disse dystre utsikter gir Gud oss håp. Jesus sier:

”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” Joh 11:25-26.