Tanker om viljen og følelser i troslivet

 

Kjærlighet er et begrep som man som regel  begriper på følelsesnivået, og derfor kan det være vanskelig å fatte hvilken betydning viljen har når man viser kjærlighet. Agape, det viktigste og mest virkende ord for kjærlighet i Det nye testamente, er viljebetont. Når Bibelen taler om kjærlighet, dreier det seg ofte om viljens valg. Hvis vi feilaktig tolker kjærligheten bare som uttrykk for følelser, mangler vår kjærlighet noe vesentlig. Også ekteskapet bygger på løfter, og allerede ved vielsen er spørsmålet: "Vil du elske...?

Viljekjærlighet kan virke kald, men den er et utmerket redskap som kan gripes selv om man ikke føler noe. Jesus sier: "Om noen vil gjøre Guds vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud.. " Selv om det ikke står direkte om kjærlighet her, uttrykker disse ordene et viktig prinsipp som fungerer også i forhold til viljen og følelsen i kjærligheten. Kanskje virker kjærlighet drevet av viljen gode følelser først i dens gjenstand, og på den måte mottar også giveren, og vekselvirkningen blir dypere.

                                                             Bilde: Pixabay  Waldryano

I vår indre kamp mellom  godt og ondt, rett og galt, sannhet og løgn, har følelser  en stor innflytelse for å felle oss. Allerede i Edens hage var det slik. Sterke følelser  styrte Eva i hennes vurdering av fristelsen som hun møtte: "Da kvinnen så at treet var godt å ete av, at det var en lyst for øynene, og et tre til begjær, siden det kunne gi forstand, tok hun av frukten og åt." 1Mos 3:6. Også Kain myrdet Abel ut av følelser av sjalusi og hat som ble sterkere. Gud rådde Kain: "Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp? Men hvis du ikke har godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Dens onde lyst vil fange deg, men du skal herske over den." 1 Mos 4:7. Gud tilbød en sterk hjelp mot kraften av hatfølelsen. "Hersk over din hat!" Første skrittet er å bremse følelsen ved viljen. Hat tiltar ved å trykke på følelsenes gasspedal, og avtar og beherskes ved å bruke viljens valg og brems. Viljen kan balansere følelsene, og det vi vil, styrer retningen av gjerningen. Spørsmålet dreier seg ikke om viljekraften, men om hva vi vil. I stedet for å beskylde ens svake vilje bør en gjøre det klart for seg hva en vil i situasjonen og i livet. Hvis du vil det som er godt og riktig, styrk din vilje til det gode i tillegg til  å bremse følelsen til det motsatte. Gud styrket og oppmuntret Kain: "Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp?." Hvis du søker det gode og det som er rett, og fyller sinnet med gode tanker, da er det lettere å ville og velge det gode, og du gjør det gode.

Agape-kjærlighet har i seg valget av det gode. Den trenger ikke ofte tenke hva som er godt eller ondt, fordi den har det gode i sine gener. Å velge det rette og det gode er naturlig for kjærligheten. Gud frelste oss ved å gi oss et rent hjerte ved gjenfødelsen og vi ble fornyet ved Den Hellige Ånd. Tit 3:5. Likevel bor motstanden mot Guds vilje i vår syndige natur og kan lett fange og forblinde oss. I denne forblindete, kritikkløse følelsestilstand, som så lett svekker dømmekraften, er kjærlighetens førstehjelp å bruke bevisst viljens brems. "Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt." Rom 13:10

Hva hvis du har valgt feil forblindet av fristende følelser og har dempet samvittigheten og Guds råd i hjertet? Også da kan du løfte blikket på Frelseren og bekjenne ditt gale valg og motta renselsen i Jesu blod. "Skap et rent hjerte i meg, Gud" bad David i en slik situasjon. "Forny en stødig ånd i mitt indre."

La oss smake på Åndens gode frukt og velge bevisst å dyrke den i livet. Det at vi vet at  vi vil det gode, styrker viljen til det gode. "Vi er overbevist om at vi har en god samvittighet, og i alle ting vil vi leve et rett liv."

Min entusiasme for Det gamle testamente

Fra jeg som femtenåring ble  kristen, har jeg lest Bibelen igjennom flere ganger, men alltid fokusert på Det nye testamente. GT ble lest ved siden av det nye, og vurdert som mindre viktig. Derfor ble en del av det gjennomgått med en følelse av plikt. Offringer, lovbestemmelser, mye av profetenes spesielle språk var faktisk hebraisk for meg. For en del år tilbake fikk jeg bedre forståelse av hvor viktig det er å lese Skriften i sammenhenger, og fikk stor utbytte av det. Jeg forstod også at for å komme dypere inn i Guds ord, trenger jeg å fordype meg i røttene, i de bokruller som var Jesu Bibel, når Han vandret her på jorden. Slike tanker blant andre ledet meg til å vie min oppmerksomhet og konsentrasjon til GT.

 Jeg forstod at jeg trenger flere redskaper for å få gravd fram skatter og få utbytte, som jeg var sikker på finnes skjult  inne i de svarte permene. Det beste verktøyet, det hebraiske språket, har jeg ikke tilegnet meg, så jeg bestemte meg å bruke det som jeg hadde til rådighet: min norske King James Bibel, som er vel den oversettelsen som er mest trofast mot originalen, og to finske oversettelser, der den nyeste er språklig lettlest og formidler inneholdet framfor bokstaven. Jeg har bevisst unngått å bruke for mye kommentarer, fordi jeg ønsker først og fremst å høre Guds tale i sitt ord i mitt eget hjerte, og bønnen var og er: "Far i himmelen, gi meg  åpne øyne og  ører, og forstand mens jeg leser." For å gjøre språket mer tilgjengelig og landskapet synlig, har jeg brukt alfabetiske oppslagsverk og kart for å forstå noe om tid,  kultur og omgivelser, når Gud åpenbarte sine hemmeligheter til profetene. Jeg var medviten fra begynnelsen av at en vesentlig forklaring for teksten finner jeg i helheten: Bibelen forklarer seg selv. I NT forklarer Jesus mye av Guds vilje og tanker i lignelser, og  nå kunne jeg begeistret konstatere at også GT er full av billedspråk, og ved å lære "kodene" kommer jeg dypere inn i forståelsen og dimensjoner av teksten. Med tiden forstod jeg også at Gud hadde skjenket meg enda et verdifullt og sjeldent verktøy: tid og ro.

Det har overrasket meg at det er blitt mye sterke følelser ved GT! Innlevelse, glede og fryd, og tårer. Midt i dette har det skjedd holdningsendringer i hjertet: Kjærligheten til Guds lov har blomstret som aldri før, med respekt og ærefrykt, gudsfrykt. Jeg har fått se inn i Guds vesen: Hans trofaste kjærlighet og  mektige sjalusi, som ofte er en del av Hans hellige vrede, Hans tilstedeværelse hos sitt folk, Hans villighet til å respondere til bønner om hjelp i avmakt, Hans stadig gjentagende barmhjertighet. Ikke minst har møtet med Hans hellighet etterlatt spor i mitt hjerte. Hans hjerte for fattige, svake, elendige, undertrykte,  voldsutsatte og lidende kommer fram i sterke profetier mot makthavere og bedrestilte. Gjentatt avgudsdyrkelse og utroskap fra Israelfolkets side fyller Guds hjerte med sterke lidelser, sjalusi og vrede, og  gang på gang kaller Han folket til omvendelse. Midt i alt dette gir Han visjoner om sin frelsesplan, som sikter til alle tings gjenopprettelse.

Jeg legger merke til at jeg mer og mer deler følelser av  forfatteren til Salme 119, som bader i  gleden og kjærligheten til Guds ord, vitnesbyrd og  bud. Mine tanker blir renset, rettet ut og  formet. Gleden  og  kjærligheten til det gode blir styrket. Jesus sier til disiplene at de er rene på grunn av det ord Han har talt til dem. (Joh 15:3). Ved å bade i Guds ord blir det indre renset: Sjelen, altså følelser og forstanden, holdninger blir renset for å formidle Åndens gode frukt for omgivelsene. (1 Pet 1:22) Jeg opplever også Guds raushet i formidling og levendegjørelsen av sitt ord. Når noe blir nytt, blir det et frø til enda flere friske skudd og spirer. Kjærligheten til Frelseren blir fornyet.

Hvor er Jesus da midt i lovprisningen av Guds hellige gamle pakt? Han sier selv at nettopp GT vitner om Ham! (Joh 5:39). Der står det mer om Ham enn vi aner! Han skinner som aldri før i den gamle pakts skrifter og bud og profetier. Jeg legger merke til at mye mer enn jeg tidligere har tenkt på i NT, har faktisk sine røtter i GT. Og nylig fikk jeg vite at når ordet  "frelse" er nevnt i GT, står det på hebraisk Yeshua, Jesus, som betyr frelse. Omtrent hundre ganger. Mer utførlig kan du lese om det her:

   http://www.hebraisktro.no/ht/Navnet_Jesus_i_GT.html

Kong Davids håndtering av følelser til inspirasjon og god samvittighet.

Det er neppe noe menneske i Bibelen hvis følelsesliv er så fyldig beskrevet i hele sitt spekter som Davids.  Biografidelen forteller realistisk om hans ofte ekstreme følelseutbrudd, og i Salmene har vi rikelig adgang direkte inn i hans indre bønneliv, og kan bli oppbygget og inspirert  med ham ved hans kamper og seirer i bønn, og forene oss med ham i hans glede og lovprisning.

Flere sterke følelsescener skildres, og det er lett å bli fascinert eller oppgitt av  intensiteten. Det vekker også et spørsmål om hva Gud syntes om denne sentimentaliteten. I hvert fall var det noen mennesker som syntes at nok var nok. Guds svar var at David var en mann etter hans hjerte, og Gud bedømte også følelsene  etter mannens hjertelag.  Det er en ekthet og ærlighet i Davids følelser, det dreier seg om ydmykhet og en vilje til å være ringe i sine egne øyne, selv om han var utvalgt av Gud til å være konge over Israel. I sin egen ringhet opphøyet David alltid Gud. Selv om han også overskred grenser, kom han som regel likevel i likevekt, i bønn foran Guds ansikt eller ved å høre andre menneskers råd.

David hadde anledninger til å ta livet av kong Saul, sin fiende som forfulgte ham i flere år. Men han tok ikke hevnen i egne hender, men bad inderlig til Gud om å tukte Saul. Ved å overlate gjengjeldelsen til Gud vokste barmhjertighet i hans eget hjerte mot fienden, og han gråt når han hørte at Saul var død i krigen. Enda sterkere var hans sorg over sin venn Jonatan, Sauls sønns død i samme kamp. Davids og Jonatans vennskap er beskrevet med sterke og følelsesladde uttrykk og handlinger: "Jeg er tynget av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var til stor glede for meg. Din kjærlighet til meg var vidunderlig. Den overgikk kvinnene i kjærlighet." 2 Sam 1:26.

Det at "en mann ikke gråter", kommer ikke i hvert fall fra den judeo-kristne arven i Bibelen. Det var mange tårer i Davids begivenhetsrike liv. "Tøm mine tårer i din flaske, er de ikke alle opptalt i din bok?" Sal 56. "Jeg er trett av mine sukk. Hele natten gjør jeg mitt leie vått, idet jeg gjennomvæter det med mine tårer." Sal 6. Det var ikke teatralske tårer, men ekte sorg og bønn til  Gud som David satte sin lit til. Også bekymring og angst gir han fra seg til Gud: "Jeg utøser min klage for ham. Jeg kunngjør min trengsel for hans åsyn." Sal 142. "Lytt til meg og svar meg! Jeg flakker omkring med min bekymring og stønner høylytt.. Mitt hjerte vrenger seg i angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg." Sal 55.

Også til sin glede kunne David gi et  fritt og hemningsløs utløp.  I ydmykhet gledet han seg dansende og hoppende med fryderop og med hele sitt vesen for Guds åsyn, når Guds paktsark førtes til Jerusalem. Jubel og glede og Guds pris og lov er åndedrettet også i hans sanger.

David er et bilde av Messias. I Jesus ble denne profetien oppfylt: "Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine følgesvenner." Hebr 1:9. Davids glede over samfunn med Gud, Guds bud, Guds paktark og  rettferdighet henviser til Jesus, vår Frelser. David profeterer om Messias: "Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre." Salme 40. Her møter Messias sitt forbilde i samme sinn og samme lyst: kjærlighet til rettferdighet og til gjennomføring av Guds vilje.

"Jeg kan lett snuble", var Davids erkjennelse. Salme 38. Han hadde en følsom samvittighet og en ydmyk ånd, som gjorde at han voktet seg for synd. Hans ånd advarte ham mot å ta livet av Herrens salvede, kong Saul. Når han hadde falt i  hor med Batseba, og latt hennes mann bli drept, var samvittigheten i alarmtilstand: "Så lenge jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livskraft svant som i sommerens tørke:" Salme 32:3-4. Når han hørte  profeten Natans dom, "Du er mannen" som har syndet, bekjente han sin synd, og ved å ta imot Guds tilgivelse fikk han tilbake gleden og fryden  i sitt hjerte. Han priste seg salig.

Likevel var hans synder ikke uten alvorlige følger. Profeten Natan varsler om framtidig oppstand i familien, og voldtekt av flere av hans  koner. Først krenker hans eldste sønn Amnon sin halvsøster Tamar ved å voldta henne. David blir meget vred, men gjør ikke noe av saken. Han bar på en smertefull erkjennelse, og sannsynlig hadde han et dilemma: Hvordan kan han tilrettevise sin sønn uten å bli bebreidet av sin egen synd på nytt? Davids eget fall kan ha vært med å gjøre sønnen  likegyldig så at han ikke brydde seg om å overtrede Guds bud. Absalom, tredje eldst av Davids sønner pønsker på hevn til Amnon på grunn av voldtekten til sin søster, og han bruker anledning til å drepe ham to år etter overgrepet. Absalom flykter og drar til sin morfar, og etter tre år vender han tilbake til Jerusalem, og med tiden tilgir David ham.

Men om noen år blir det Davids tur til å bli flyktning etter at Absalom forræder ham, og tar makten ved et kupp. Han hadde lyvet til folk som var på vei til David for å be om hjelp, ved å si at det ikke var noen hjelp å få hos kongen, og på den måte stjal han deres sympati. Han tar makten og voldtar sin fars koner. Det blir krigstilstand, og Absalom kommer i ulykke og blir drept av Davids hærfører Joab.  Det er tredje sønn David nå mistet, og sorgen er intensiv. Selv om Absalom var en bedrager, gråter David dypt grepet, og jamrer: "Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom, om bare jeg hadde vært død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" Joab veileder David til å se situasjonen i perspektiv. Han har også tidligere hjulpet David i balanse, og taler fornuftig til ham og får ham til å stå oppreist. David tok imot råd  fra forstandige mennesker som kunne belyse flere sider i hans sak, så at sterke følelser fikk motvekt.

Ut ifra  sønnenes dramatiske overtredelser og tragikken skjer  det mye i Davids hjerte. Nå lever han ut ifra et sønderbrudt hjerte. Det har ikke vært enkelt å forholde seg til sønnenes synder som han selv hadde med sitt eget syndefall vært med å sette i gang.  Men han lar  barmhjertigheten, som han selv møtte hos Gud ved sitt eget fall, styre i sitt forhold til sønnene.  Jesus sier ved et tilfelle: "Den som har blitt mye tilgitt, elsker mye". Jesus talte flere ganger om barmhjertighet, og viste den selv mot mennesker han møtte, også mot sine fiender. Denne kjærligheten arbeidet i Davids hjerte. Som konge og dommer hadde han elsket rettferdighet og hatet urett. Han viste stor medfølelse, men kunne også treffe ubehagelige avgjørelser, for å straffe urett.

Davids salmer begynner ofte med en innerlig bønn om hjelp, og blir avsluttet med takk og lovprisning. De gjenspeiler en avhengighet av Gud og tro som styrkes og besvares og overvinner. De forteller også oss om en sterkt følende manns vei til hvile midt i sine sinnsrørelser: "Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." 131:2 Eller hva skal vi si om Salme 23! "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge på grønne enger. han leder meg til hvilens vann."

Også vår indre verden og dens falske toner kan korrigeres ved å la hjertet bli stemt til et rett forhold til vår Skaper. Og hva er en bedre begynnelse for et liv i harmoni, enn å høre fra Guds Sønn, Jesus Kristus, disse ord: "Dine synder er deg tilgitt!"

Historien om David er skrevet  i 1 Samuelsbok 16 framover og i 2 Samuelsbok.

  

Forskjellighetens utfordringer

I min ungdom kjente jeg en gammel dame som opplevde livet meget emosjonelt. Veien fra smil til gråt var ikke lang. Alt ble tolket utifra egne følelser. Fordi jeg selv opplevde tilværelsen mer rasjonelt, irriterte denne damens oppførsel en del meg. Jeg syntes det var dumt og enfoldig. Jeg til og med lurte av og til om hun gjorde seg til. Jeg husker ikke hva som skjedde, men en dag skjønte jeg. Jeg fikk en aha-opplevelse: Vi mennesker er forskjellige! Den gamle damen var seg selv, hun hadde et sterkt og ekte følelseliv. Hun klarte å vise sine følelser, og det var hennes styrke.

Denne åpenbaringen var retningsgivende i mitt liv. I møte med andre mennesker har jeg lært å respektere deres annerledeshet, og ser verdien i at vi er forskjellige, og liker det. Mennesker med  et nyansert følelsesliv vanner min egen tørrhet. Og kanskje jeg med min saklighet og nøkternhet kan være med og støtte dem som lever bølgeliv.

Det kan likevel være utfordrende å møte andre som er forskjellige. Vi tolker hverandre ut ifra vår lille verden og egen tankemåte. Et følelsesmenneske kan tolke min saklighet som kulde og likegyldighet, og jeg kan motta andres varme omtanke med tvil. Det er lett å tolke feil. Hvis man gir næring til sin misforståelse, kan det lede til en ond sirkel.

I slike situasjoner hjelper det å ta opp saken i beste mening og å ha et tilgivende hjertelag. Det er også godt å se innover og å ransake seg selv og å prøve å se seg selv og situasjonen med den andres øyne. Paulus har et brukbart råd:

"..ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre." Kol 3:12-13. Vi trenger styrketrening for å orke  å bære over med hverandre. Bøyninger og tøyinger, ydmykhet og langmodighet hjelper også til å øke bæreevnen.

Guds mål

Når min yngste datter var liten, ville jeg vise  henne hvor mye hun betydde for meg. Jeg strakte ut mine armer så vidt jeg kunne og sa: "Så mye elsker mamma deg!" Av og til spurte jeg henne, hvor mye mamma elsker henne, og da strakte hun sine armer vidt ut for å vise. Hun skjønte at det betydde veldig mye, og når jeg spurte, var det ikke tvil i henne, hun kunne straks vise omfanget av min kjærlighet med sine små armer.

Dette kom i mine tanker for en tid tilbake, når jeg satt på en fjelltopp og leste fra Salmenes bok 36:6-10:

"Herre! Til himmelen når Din miskunnhet, Din trofasthet inntil skyene. Din rettferdighet er som veldige fjell, Dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! Hvor kostelig er Din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i Dine vingers skygge. De mettes overflødig av Ditt huses fedme, og av Dine gleders strøm gir Du dem å drikke. For hos Deg er livets kilde, i Ditt lys ser vi lys."

Der satt jeg på toppen og så rundt meg og fikk anskuelseundervisning i hvor vidt Guds hjerte for meg er: Himmelen med sine skyer vitnet om vidden  av Guds nåde,  fjellene reiste seg  for å vise fastheten i Guds rettferdighet, dalen bekreftet dybden i Guds rettferdige dommer. Guds rettferdige dommer tar hensyn til dybden, motivene og årsakene og omstendighetene bak gjerningene, som alle teller så at dommen blir rettferdig.

"Såå mye", kunne min datter si med sine utstrakte armer. Herav går mine tanker til "for så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, Den Enbårne..." Han gav Den Eneste, Den aller Dyrebareste og Den Beste   for deg og meg.

Vi kan lese om Guds herlighets og kjærlighets rikdom, om bredden, lengden, dybden og høyden i den og at Gud vil formidle hele fylden av Seg Selv til sin menighet. Ef 3:16-21. Kjærligheten er flerdimensjonal. Gode og ekte motiver, vilje, handling og følelse. Kristi etterfølgere skal forvalte Guds kjærlighet så at den blir synlig blandt mennesker. Et visdomsord sier: ""Kjærlighet er det eneste som vokser når du sløser med det."

Det er viktig å vite at når vi sanser eller tar imot Guds kjærlighet, at det ikke dreier seg om følelser, men om å tro på Hans kjærlighet også når følelsene ikke er der. Når vi elsker Gud og formidler Hans kjærlighet videre til andre så gjør vi det ved Hans bud: Kjærlighet til Gud er at vi holder Hans bud. Å elske smaker ikke alltid av gode og kjærlige følelser, men det skaper en mengde av dem. Verdenshistoriens største og avgjørende kjærlighetsgjerning var smertefull. - - -

Kristi kjærlighet overgår all kunnskap. Ef 3:19

Den fullkomne og den største er kjærligheten. 1 Kor 13

Også følelsenes Herre

For mange år siden, som ganske ung, oppdaget jeg en klump i brystet. En måned seinere ble jeg operert, og klumpen viste seg å være godartet. Under denne måneden lærte jeg konkret en viktig sak: Følelsene kan lyve. Selv om det var ganske sannsynlig at svulsten var godartet, ble det bekreftet først ved operasjonen. Mine følelser førte meg opp og ned. Under prosessen kom jeg til en konklusjon: Svulsten kan ikke være både godartet og ondartet. Den ene av de to er løgn. Hvis svulsten er godartet, da er følelsene som drar meg nedover løgn, og til ingen nytte. Hvorfor tro på et bedrag da? Hvorfor la løgnen trykke meg ned? Og hvis mine følelser er ”sanne”, vil ikke Gud være Herre også over dem?

I vanskelige livssituasjoner, når følelsene bruser, vil Gud gi oss sitt ord, som vi kan gripe, og Han har mange slike ord. ”Han har selv sagt: Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg. Derfor kan vi frimodig, tillitsfullt si: Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte.” Hebr 13,5-6. ”Tillitsfullt” er en balansert følelsetilstand. Eller: ”Som dine dager er, skal din styrke være.” 5 Mos 33,25. Hvis dagen er tung, er kraften deretter. Kraften former seg etter følelsene, når vi griper Guds ord.

Djevelen igjen vil utnytte våre følelser for å lede oss inn i mørke. Da er lyset fra Guds ord vår sikre hjelp. Vi bør lese det, gruble på det, huske hvem som har sagt det, gripe det, og det kommer til hjelp.

Paulus skriver: ”Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt.” 2 Kor 4,8-9. Kanskje ville djevelen predike Paulus at han var knust, at han var i fortvilelse, at han var forlatt, at han var ødelagt. Paulus oppdaget løgnen og protesterte: Nei. Jeg skal ikke tro på et bedrag. Det var sant at forholdene var vanskelige, men tillit til Den Allmektige førte sinnet i balanse.

Det står i Hebreerbrevet om å søke tilflukt ved å gripe håpet som er et sikkert og fast anker for sjelen. Vi setter vårt håp til Gud ved å holde fast på Hans ord, og da velter sjelens, følelsenes stormer ikke oss.