Jeg har lest i Apostlenes gjerninger og prøvd å sette meg inn i den virkeligheten som apostlene levde i . Jeg er blitt meget fascinert. De hadde virkelig et budskap som de formidlet i Guds ledelse fra stund til stund. Guds ledelse og kraft var hele tiden tydelig og konkret.
Jeg tenker på historien om Ananias og Safira i kapittel 5. De hadde blitt enige om å holde tilbake en pengesumme. Det alvorlige var ikke i dette. De hadde rett å gi så lite eller så mye de ville, men de løy ved å si at de hadde gitt alt. Peter avslørte deres løgn og de falt ned og døde.
Hvordan skulle apostlenes gjerninger ha fortsatt, hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen? Og hvorfor måtte de dø? En vanlig menneskelig tanke konkluderer at døden er altfor hard straff for en løgn, på samme måte som mennesket ikke forstår, hvorfor Adam og Eva fikk en så stor straff for en liten og ubetydelig hendelse, bare for å smake på en frukt.
Hvis Peter ikke hadde avslørt løgnen, hadde menigheten blitt besmittet av den, og Guds kraft skulle ikke ha kunnet fortsette å manifestere seg blandt disiplene. Ananias og Safira minner meg om Akan i Josva 7, 10-26. Akan hadde tatt og gjemt noe av krigsbyttet som Herren hadde lyst i bann. Hele folket ble besmittet av Akans synd uten å vite om den. Israel klarte ikke mer å seire i krig. Herrens vrede vendte fra folket først etter at hele Akans familie ble steinet.
Vi klassifiserer synder etter våre menneskelige mål. Gud ser til hjertet og til motivene. Gud har også greie på syndens virkninger på lang sikt. Vår synd besmitter mange rundt oss. All denne "åndelige bakteriespredningen" ser Gud. Synden er så ødeleggende at uten Guds gode hånd over menneskeheten skulle vi ha utslettet oss mange ganger. "Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss", sier Jeremia.
Peter sier at Ananias og Safira løy for Gud. Det er egentlig rart at det går an, fordi vi vet at Gud vet alle ting. Fra Guds side sett avslører det frekkheten i deres synd. Hvorfor måtte de lyve? Hvorfor måtte de framtre for mennesker for mere gavmilde og helhjertede enn de var? Forstod de ikke at et helt hjerte er et sant hjerte, og at livet som disippel er et liv før Guds ansikt og ikke noen øyentjeneste for mennesker?
Sannheten er en del av Guds rustning som vi skal ta på oss i kampen mot ondskapens åndelige hærskarer. Vi seirer ved å ha sanne hjerter og lepper.
.
torsdag 26. mai 2011
søndag 20. mars 2011
Den prøvede ekthet i troen
En meget rik mann søker etter et menneske å dele livet med. Hvordan kan han finne den rette, hvordan kan han sikkert vite at den damen som han er interessert i, ikke søker hans penger, men er interessert i ham selv? Kanskje kan han finne denne damen ved å ikke vise sine rikdommer, men presentere seg som en fattig eller allminnelig mann, og på den måte finne fram om kvinnen han er opptatt av, er virkelig interessert i ham.
Bibelens Gud setter mennesker på prøve. Han vil finne dem som virkelig elsker Ham. Han ble et fattig menneske, som "tok bolig iblant oss". Han ble foraktet og forkastet av de fleste mennesker. Hadde mennesker kjent Guds arbeidsmåte og visdom, "hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre". På denne måten, ved å skjule sin herlighet for oss med noe som går imot oss, behandler Gud oss også i dag, og åpenbarer seg etter en bestått prøve. "Etter en kort tids lidelse", grunnfester, styrker og befester Han oss. "Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den." Hebr 12,11. Gang på gang, i Bibelen, i kirkehistorien og i dag i enkelte menneskers liv handler og prøver Gud etter prinsipper i Hans for oss skrevne og åpenbarte Ordet.
Når Kristus, Kongenes Konge, skal dømme menneskeheten, så gjør Han det etter den behandlingen vi gav HAM, når vi møtte lidende mennesker. Matt 25,31-45. Han er skjult til stede i alle lidelser. Han har aldrig forårsaket noen lidelser, men Han har båret dem. "La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." Hebr 4,16.
Bibelens Gud setter mennesker på prøve. Han vil finne dem som virkelig elsker Ham. Han ble et fattig menneske, som "tok bolig iblant oss". Han ble foraktet og forkastet av de fleste mennesker. Hadde mennesker kjent Guds arbeidsmåte og visdom, "hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre". På denne måten, ved å skjule sin herlighet for oss med noe som går imot oss, behandler Gud oss også i dag, og åpenbarer seg etter en bestått prøve. "Etter en kort tids lidelse", grunnfester, styrker og befester Han oss. "Ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den." Hebr 12,11. Gang på gang, i Bibelen, i kirkehistorien og i dag i enkelte menneskers liv handler og prøver Gud etter prinsipper i Hans for oss skrevne og åpenbarte Ordet.
Når Kristus, Kongenes Konge, skal dømme menneskeheten, så gjør Han det etter den behandlingen vi gav HAM, når vi møtte lidende mennesker. Matt 25,31-45. Han er skjult til stede i alle lidelser. Han har aldrig forårsaket noen lidelser, men Han har båret dem. "La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." Hebr 4,16.
tirsdag 22. februar 2011
"Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg."
Fra min ungdom, før mine åndelige behov kom fram og før jeg som 15-åring ble kristen, husker jeg to tanker:
Jeg hadde hørt sitert Jesu ord om at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn". Jeg kunne ikke fatte behovet for det å leve av Guds ord. Jeg følte at jeg klarte å leve uten.
Den andre tanken var at hvis jeg blir kristen, må jeg avstå fra min store interesse og hobby som fylte mine tanker og sinn, og det kom ikke på tale.
Når jeg nå reflekterer over mine tanker den gangen, ser jeg at jeg ikke hadde behov for Gud i mitt liv, men jeg hadde avguder som tok Guds plass i mitt hjerte og hindret meg å se mine åndelige behov. Etterpå har jeg sett det som Guds inngripen i mitt liv at jeg mistet interessen for min hobby, og da meldte tomheten seg. Jeg begynte å spørre om Gud fins og hva meningen med mitt liv er.
Jeg mener at alle mennesker har åndelige behov, men at alle ikke klarer å se dem, fordi denne tidsalders gud, Satan, har forblindet deres sinn, for å sitere Paulus. I denne sammenhengen tenker jeg også på Jesu ord til Laodikea menigheten: " Du sier: - Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe - og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken." Jeg mener også at Gud kan bruke drastiske hendelser og ulykker ( som Han ikke har skapt men som kommer av syndefallet) for om mulig å åpne menneskers øyne til å se sin sanne tilstand. Gud bruker også og kanskje mest milde midler, men hvis avgudene skriker så klarer mennesket ikke å høre hva Han sier.
"Jeg er Herren din Gud... Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg." 2 Mos 20, 2-3. Dette er et absolutt bud også for oss moderne kristne. Virker Gud å være langt borte ? Kan det skyldes avguder som fyller våre interesser så at vi ikke ser Gud? Han vil ikke være bare en av våre mange guder, men han vil være Den Eneste.
Jeg hadde hørt sitert Jesu ord om at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn". Jeg kunne ikke fatte behovet for det å leve av Guds ord. Jeg følte at jeg klarte å leve uten.
Den andre tanken var at hvis jeg blir kristen, må jeg avstå fra min store interesse og hobby som fylte mine tanker og sinn, og det kom ikke på tale.
Når jeg nå reflekterer over mine tanker den gangen, ser jeg at jeg ikke hadde behov for Gud i mitt liv, men jeg hadde avguder som tok Guds plass i mitt hjerte og hindret meg å se mine åndelige behov. Etterpå har jeg sett det som Guds inngripen i mitt liv at jeg mistet interessen for min hobby, og da meldte tomheten seg. Jeg begynte å spørre om Gud fins og hva meningen med mitt liv er.
Jeg mener at alle mennesker har åndelige behov, men at alle ikke klarer å se dem, fordi denne tidsalders gud, Satan, har forblindet deres sinn, for å sitere Paulus. I denne sammenhengen tenker jeg også på Jesu ord til Laodikea menigheten: " Du sier: - Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe - og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken." Jeg mener også at Gud kan bruke drastiske hendelser og ulykker ( som Han ikke har skapt men som kommer av syndefallet) for om mulig å åpne menneskers øyne til å se sin sanne tilstand. Gud bruker også og kanskje mest milde midler, men hvis avgudene skriker så klarer mennesket ikke å høre hva Han sier.
"Jeg er Herren din Gud... Du skal ikke ha andre guder ved siden av meg." 2 Mos 20, 2-3. Dette er et absolutt bud også for oss moderne kristne. Virker Gud å være langt borte ? Kan det skyldes avguder som fyller våre interesser så at vi ikke ser Gud? Han vil ikke være bare en av våre mange guder, men han vil være Den Eneste.
mandag 31. januar 2011
Å vente på Herren
I Det gamle testamente står det ofte om "å vente":
"Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren." Sal 27,14.
"Vær stille for Herren og vent med lengsel på Ham" Sal 37,7.
"Men jeg vil alltid håpe (vente), og stadig mer vil jeg prise Deg!" Sal 71,14.
"Salige er alle de som venter på Ham." Jes 30,18
"De som venter på Herren, får ny kraft." Jes 40,31
Jeg ble oppmuntret og styrket, når jeg hørte at svært ofte er det for ordet "å vente" brukt et ord i grunnteksten, som egentlig betyr "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves". Hvilken hjelp det er i bønnelivet! Det er trostyrkende å være bevisst på det. Det er Guds arbeidsmetode. Ventetiden prøver vår tro. Bønnen har flere oppgaver enn å formidle ønsker til Gud.
Viktigheten av å vente på Gud blir enda klarere, når vi sammenligner Guds arbeidsmåte med djevelens metoder: "For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid." Åp 12,12. Det er ofte noe rasende og stressende i hans metoder, når han frister oss. Selv om fristelser ofte er kamuflerte, kan man føle i dem noe av uroen og stemningen til deres opphav.
Venter vi eller stresser vi? Hvems ord og vilje styrer oss?
lørdag 1. januar 2011
Har lidelser noen mening i Guds barns liv?
Av og til grubler jeg, hvorfor vår store Gud, som med letthet kan helbrede og som også har gitt oss løfter om legedom, ikke helbreder, selv om vi ber om det. Da kommer de mange hvorfor-spørsmålene: Hvorfor helbreder Han ikke da? Hvorfor tillater Han? Osv. Dog kan vi finne svar i Bibelen. Ofte er slike svar skjulte. Jeg mener, de står tydelig skrevet, allikevel ser man dem ikke. Som Jesus sa: ""Selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke."
Når Jesus i forveien talte til disiplene om lidelser som kom til å møte Ham, så var Peters naturlige, menneskelige reaksjon: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Dette er også vår menneskelige reaksjon på lidelser, og den kommer av den medfølelse som Gud har gitt oss mennesker. Og det er rett at vi på alle måter prøver å lindre andres lidelser. Jesus kunne godt ha mottatt Peters medfølelse, men Han så en stor fare bak den: "Gå bak meg, Satan!"... Jesus måtte gå sin egen vei, Han hadde fått en oppgave fra Gud, og hvis Han hadde tatt imot Peters medfølelse, som her var fiendens tanker, skulle sannsynlig hele frelsen ha gått til spille. Matt 16, 21- 23.
Bibelen taler mye om lidelser, som har en oppgave i vårt liv, som danner vårt indre, som får det nye menneske til å vokse sund og sterk. Paulus skriver: "Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag." 2 Kor 4,16. I denne verden fokuserer man på velstanden av det ytre, og det indre får som oftest betale regningen. I Guds rike er det motsatt. Når det ytre går til grunne åpnes muligheter for det indres fornyelse.
Vi har ånd, sjel og kropp. I vår naturlige tilværelse har kroppens velstand eller skrøpelighet en stor påvirkning på oss. Men Gud oppfostrer sine barn for sitt rike, og Hans vilje er å danne vår ånd, vårt nye menneske, ved sin Ånd til å bli sterk og rik i Ham , og da får kroppen og "kjødet" betale regningen, å lide. Derfor, hvis du er syk eller har det vanskelig på noen annen måte,så lytt på Guds tale ved lidelser. Det er mest hensiktsmessig frivillig å overgi seg selv og sine lidelser og bekymringer til Gud, å stole på Ham og på den måte la Ham styre i livet. Å ta alt det onde imot fra Ham. Da blir denne verdens onde lidelser omdannet i Hans hender til å virke til det gode i og ved ditt liv.
Når Jesus i forveien talte til disiplene om lidelser som kom til å møte Ham, så var Peters naturlige, menneskelige reaksjon: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Dette er også vår menneskelige reaksjon på lidelser, og den kommer av den medfølelse som Gud har gitt oss mennesker. Og det er rett at vi på alle måter prøver å lindre andres lidelser. Jesus kunne godt ha mottatt Peters medfølelse, men Han så en stor fare bak den: "Gå bak meg, Satan!"... Jesus måtte gå sin egen vei, Han hadde fått en oppgave fra Gud, og hvis Han hadde tatt imot Peters medfølelse, som her var fiendens tanker, skulle sannsynlig hele frelsen ha gått til spille. Matt 16, 21- 23.
Bibelen taler mye om lidelser, som har en oppgave i vårt liv, som danner vårt indre, som får det nye menneske til å vokse sund og sterk. Paulus skriver: "Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag." 2 Kor 4,16. I denne verden fokuserer man på velstanden av det ytre, og det indre får som oftest betale regningen. I Guds rike er det motsatt. Når det ytre går til grunne åpnes muligheter for det indres fornyelse.
Vi har ånd, sjel og kropp. I vår naturlige tilværelse har kroppens velstand eller skrøpelighet en stor påvirkning på oss. Men Gud oppfostrer sine barn for sitt rike, og Hans vilje er å danne vår ånd, vårt nye menneske, ved sin Ånd til å bli sterk og rik i Ham , og da får kroppen og "kjødet" betale regningen, å lide. Derfor, hvis du er syk eller har det vanskelig på noen annen måte,så lytt på Guds tale ved lidelser. Det er mest hensiktsmessig frivillig å overgi seg selv og sine lidelser og bekymringer til Gud, å stole på Ham og på den måte la Ham styre i livet. Å ta alt det onde imot fra Ham. Da blir denne verdens onde lidelser omdannet i Hans hender til å virke til det gode i og ved ditt liv.
lørdag 30. oktober 2010
De trange portene
"Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For jeg sier til dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være istand til det." Luk 13,24. Dette er Lukas sin versjon om Jesu ord om den trange port. I Matteus står det: "Gå inn gjennom den trange port! ... Trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7,13-14. I Det gamle testamente står det om porter i flertall: "Åpne rettferdighetens porter for meg, jeg skal gå inn gjennom dem..." Salme 118,19. Da regner jeg med at lignelsen om porten kan gi oss en illustrasjon om trange plasser også seinere på den smale veien, ikke bare i begynnelsen.
Jeg forestiller meg situasjonen, der mange søker å komme inn, men ikke er istand til det. Mon det dreier seg om gruppementalitet? Det var mange som gikk gjennom den vide porten og på den brede veien. Der var det plass å gå i flokker. Men å gjøre det samme går ikke ved de trange portene! I 1 Kor 10 forteller Paulus om ørkenvandringen, der folket syndet sammen. Noen levde i hor, noen ble avgudsdyrkere, noen klaget. Det står også om å vandre etter tidsånden. Da blir flere drevet til å leve etter "trendene".
På den smale vei kan vi ikke følge strømmen. Der gjelder det å ha personlig forhold til Jesus Kristus og bli ledet av Ham. Jesus fortalte Peter at han blir ført dit han ikke ville, til martyrdøden. "Hvordan går det med Johannes da?" spurte han. Jesus svarte: "... Hva har du med det? Følg du meg!" Joh 21. Vi må møte våre trange porter aleine. Hvis vi vil ha andre med oss, blir det trangt ved porten, vi mister den lett av syne og kanskje finner ikke den. Andres tanker og meninger kan være i veien for Guds vilje. Når Jesus forklarte for disiplene om sin kommende død, begynte Peter å refse Ham og sa: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Jesus svarte: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Matt 16,21-23.
Jesu ord og handlemåte i evangelier går mot tidens religiøse elite, som burde ha vært veivisere i det gode. Jesus avslører deres hykleri, og det er lett for oss å være enige med Jesus. Men klarer jeg å være enig med Jesus, når Han blotter min egen fariseisme, de mange uttrykkene om å ville sees og kanskje beundres av mennesker? Kristne har blitt opplært til å be tollerens bønn: "Vær meg synder nådig!" Da regnes vi for evangeliske kristne. Vi har gruppetilhørighet. Vi er retttroende, frelst av nåde. Er vi helt rene fra fariseisme da? Hvem våger å be: "Vær meg fariseeren nådig!" Hvem våger å gå gjennom denne trange porten? - - - Og fortsette på den smale veien der man bare søker Guds ære, ikke menneskenes?
Foran hver trang port er det et lønnkammer. Når jeg går dit, lukker jeg døren og møter min Far som er og ser i det skjulte. Der har jeg ikke andre mennesker. Der møter jeg Gud. Der kan jeg trene opp min sans for det som hører Gud til. Der kjemper jeg for å komme gjennom den trange port og videre på den smale veien.
Jeg forestiller meg situasjonen, der mange søker å komme inn, men ikke er istand til det. Mon det dreier seg om gruppementalitet? Det var mange som gikk gjennom den vide porten og på den brede veien. Der var det plass å gå i flokker. Men å gjøre det samme går ikke ved de trange portene! I 1 Kor 10 forteller Paulus om ørkenvandringen, der folket syndet sammen. Noen levde i hor, noen ble avgudsdyrkere, noen klaget. Det står også om å vandre etter tidsånden. Da blir flere drevet til å leve etter "trendene".
På den smale vei kan vi ikke følge strømmen. Der gjelder det å ha personlig forhold til Jesus Kristus og bli ledet av Ham. Jesus fortalte Peter at han blir ført dit han ikke ville, til martyrdøden. "Hvordan går det med Johannes da?" spurte han. Jesus svarte: "... Hva har du med det? Følg du meg!" Joh 21. Vi må møte våre trange porter aleine. Hvis vi vil ha andre med oss, blir det trangt ved porten, vi mister den lett av syne og kanskje finner ikke den. Andres tanker og meninger kan være i veien for Guds vilje. Når Jesus forklarte for disiplene om sin kommende død, begynte Peter å refse Ham og sa: "Gud bevare deg, Herre. Dette må aldri skje deg!" Jesus svarte: "Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Matt 16,21-23.
Jesu ord og handlemåte i evangelier går mot tidens religiøse elite, som burde ha vært veivisere i det gode. Jesus avslører deres hykleri, og det er lett for oss å være enige med Jesus. Men klarer jeg å være enig med Jesus, når Han blotter min egen fariseisme, de mange uttrykkene om å ville sees og kanskje beundres av mennesker? Kristne har blitt opplært til å be tollerens bønn: "Vær meg synder nådig!" Da regnes vi for evangeliske kristne. Vi har gruppetilhørighet. Vi er retttroende, frelst av nåde. Er vi helt rene fra fariseisme da? Hvem våger å be: "Vær meg fariseeren nådig!" Hvem våger å gå gjennom denne trange porten? - - - Og fortsette på den smale veien der man bare søker Guds ære, ikke menneskenes?
Foran hver trang port er det et lønnkammer. Når jeg går dit, lukker jeg døren og møter min Far som er og ser i det skjulte. Der har jeg ikke andre mennesker. Der møter jeg Gud. Der kan jeg trene opp min sans for det som hører Gud til. Der kjemper jeg for å komme gjennom den trange port og videre på den smale veien.
tirsdag 7. september 2010
Frukten modnes
"Mine brødre, regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser, for dere vet at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må vise seg i moden gjerning, for at dere selv kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe. Men hvis noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, Han som gir alle, rikelig og uten anklage, og den skal bli gitt ham." Jak 1,2-5.
I livets skole læres mange fag, dyder, som vi øver i hverdagen. Gud arrangerer også prøver for oss, små tester og av og til ordentlige prøver, der Han tester, hva vi har lært. Han har gjort gjerninger "ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem". Da prøves det tilpassing i livet, vår kombineringsevne, hvordan vi kan forene vår tro med gode gjerninger. Jakob poengterer at tro uten gjerninger er død.
I 2 Pet 1,5-7 står det om forskjellige dyder forent med hverandre. Når jeg leser om disse dydene: kunnskap, avhold, utholdenhet, gudsfrykt, broderkjærlighet, kjærlighet, og prøver å forene dem praktisk, så virker det vanskelig. Hvordan vet jeg, hvilken dyd "passer" med en annen? Men, det er noe som heter "Åndens frukt": "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt." Gal 5,22. Frukten er en, og den har mange slags egenskaper. Det er ikke alltid lett for oss å skille for eks. mellom godhet og vennlighet. Men de tilhører sammen, de er forskjellige nyanser av en og samme frukt. Disse diverse sidene modnes smeltende sammen ved tro. Vi trenger også visdom som "organiserer" dydene i passe mengder, i rett tid og sted.
Det er forskjellige faser i modningen. Tålmodigheten er der hele tiden, og jeg gjetter at den gir smaken til frukten, fordi den trenges mest i sluttfasen av modningen, fra den bitre kartsmaken til den herlige og aromatiske sødmen. Åndens frukt kommer fram ved at alle disse forskjellige sider av frukten smeltes sammen i livssituasjoner.
Ved denne kombinasjonen av forskjellige prøvelser tester Gud oss, og da får vi muligheten til å oppdage, om vi mangler noe. Har jeg kjærlighet? Kan jeg tilpasse meg? Hvis jeg ikke kan, hvis jeg mangler visdom, skal jeg be til Gud, Han som gir alle rikelig. Det er nettopp visdommen som kan tilpasse riktig.
Den vise kongen Salomo innprenter gang på gang at gudsfrykt er veien til visdom, og å tie og å ta imot rettledning er visdom. Visdommen krever stillhet. Ikke bare tungen, men hele vesenet bør i denne prøvesituasjonen, som Gud har ordnet for meg, være stille. Hvordan kan jeg høre Guds røst, hvis jeg hele tiden klager over vanskelighetsgraden av oppgaven? Vær stille, så hører du, hva Han vil si og gi til deg. Det er visdom som hjelper oss å løse oppgaven rett.
I livets skole læres mange fag, dyder, som vi øver i hverdagen. Gud arrangerer også prøver for oss, små tester og av og til ordentlige prøver, der Han tester, hva vi har lært. Han har gjort gjerninger "ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem". Da prøves det tilpassing i livet, vår kombineringsevne, hvordan vi kan forene vår tro med gode gjerninger. Jakob poengterer at tro uten gjerninger er død.
I 2 Pet 1,5-7 står det om forskjellige dyder forent med hverandre. Når jeg leser om disse dydene: kunnskap, avhold, utholdenhet, gudsfrykt, broderkjærlighet, kjærlighet, og prøver å forene dem praktisk, så virker det vanskelig. Hvordan vet jeg, hvilken dyd "passer" med en annen? Men, det er noe som heter "Åndens frukt": "Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt." Gal 5,22. Frukten er en, og den har mange slags egenskaper. Det er ikke alltid lett for oss å skille for eks. mellom godhet og vennlighet. Men de tilhører sammen, de er forskjellige nyanser av en og samme frukt. Disse diverse sidene modnes smeltende sammen ved tro. Vi trenger også visdom som "organiserer" dydene i passe mengder, i rett tid og sted.
Det er forskjellige faser i modningen. Tålmodigheten er der hele tiden, og jeg gjetter at den gir smaken til frukten, fordi den trenges mest i sluttfasen av modningen, fra den bitre kartsmaken til den herlige og aromatiske sødmen. Åndens frukt kommer fram ved at alle disse forskjellige sider av frukten smeltes sammen i livssituasjoner.
Ved denne kombinasjonen av forskjellige prøvelser tester Gud oss, og da får vi muligheten til å oppdage, om vi mangler noe. Har jeg kjærlighet? Kan jeg tilpasse meg? Hvis jeg ikke kan, hvis jeg mangler visdom, skal jeg be til Gud, Han som gir alle rikelig. Det er nettopp visdommen som kan tilpasse riktig.
Den vise kongen Salomo innprenter gang på gang at gudsfrykt er veien til visdom, og å tie og å ta imot rettledning er visdom. Visdommen krever stillhet. Ikke bare tungen, men hele vesenet bør i denne prøvesituasjonen, som Gud har ordnet for meg, være stille. Hvordan kan jeg høre Guds røst, hvis jeg hele tiden klager over vanskelighetsgraden av oppgaven? Vær stille, så hører du, hva Han vil si og gi til deg. Det er visdom som hjelper oss å løse oppgaven rett.
Abonner på:
Innlegg (Atom)