Det er vanlig at i møte med forskjellige synspunkter og meninger øker konfliktsnivået. Det er forbausende hvor vanskelig det kan være å se saker ut ifra den andres vinkel. Mangen gang har jeg blitt vitne til situasjoner der konflikter oppstår, eller selv uten å ville det funnet meg midt i en uoverensstemmelse.
Nylig lærte jeg noe viktig ved et tilfelle. Jeg ble gjenstand for en uforventet sterk meningsytring. Den var ikke bare sterk, men også en subjektiv påstand som bygde på uvitenhet og misforståelser. Etterpå var vedkommende snar til å unnskylde seg i en mail, og forklarte også hvorfor han ytret seg så sterkt. Jeg satte meg inn for å forstå hans vinkel, og prøvde å svare til ham ut ifra denne forståelsen. Det ble noen mailer, der også jeg fortalte om faktaer angående hans ytringer som gjaldt meg. Jeg forstod hans standpunkter og prøvde å svare til ham ut ifra denne forståelsen. Likevel fant vi ikke hverandre, selv om begge ønsket forsoning. Etter noen mailer ville han at vi ikke skal skrive mer.
Jeg opplevde det slik at jeg fikk nå munnkurv. Det var nok ingredienser i det hele for en fornærmelse fra min side. For det minste skulle jeg ha ønsket at han hadde på noen måte ytret at han ser saken i et annet lys etter å ha fått høre om faktiske tilstander angående meg. Formaningen i Bibelen "Jag etter fred med alle mennesker" virket likevel i mitt hjerte, og vant over fornærmelsen. Jeg sukket inne i meg og spurte Gud om hva jeg har gjort for feil, hvorfor kommunikasjonen svikter.
Da skjønte jeg!
Jeg hadde ønsket tilbakemelding fra ham om det jeg informerte. Sannsynlig hadde han ikke sett behov for å kommentere mine tydelige fakta. Jeg hadde gjort akkurat den samme kommunikasjonsfeilen! Selv om jeg forstod hans synspunkt, fortalte jeg ikke til ham at jeg forstår hva han forteller. Han hadde uttrykt hovedårsaken til konflikten flere ganger. Jeg hadde lurt på hvorfor han må gjenta samme sak. Sannsynlig var det på grunn av manglende tilbakemelding fra meg! Jeg hadde nok tatt imot hans signal, forstått den, men jeg hadde ikke gitt tilbakemelding om det at jeg forstod hvordan han hadde det.
Dette var et dyrebart bønnesvar for meg. Jeg opplevde det ydmykende, men samtidig oppløftende. Denne viktige nøkkelen for en god kommunikasjon ble gitt meg. Det er ikke alltid nok at jeg i mitt indre setter meg i den andres situasjon og prøver å forstå. Jeg bør også formidle min forståelse, gi tilbakemelding at den andres tanker har kommet til meg og at jeg har oppfattet dem fra den andres vinkel.
Jeg leste hans siste mail på nytt, og fornemmet at den ikke dreide seg om å stoppe meg. Jeg ante å lese mellom linjene at han ikke ville fortsette å skrive, fordi han opplevde at hans tanke ble fruktløs hos meg. Jeg respekterte hans ønske om å ikke skrive mer. Men hvis jeg ikke skriver, kan konflikten bli uløst. Derfor tastet jeg kort: "Ok. Jeg forstår deg."
tirsdag 13. august 2013
onsdag 26. juni 2013
Budenes hemmelighet
I det forrige innlegg skrev jeg hvordan kinesiske skrifttegn skjuler i seg og beskriver Bibelens første kapitler. Det kinesiske tegn for ordet "jin", "å forby" gav meg en ny og viktig synsvinkel for hva en åpenbaring fra Gud er.
"Herren Gud bød Adam og sa: "Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø." 1 Mos 2:16-17.
Tegnet for ordet "jin", altså "å forby" innholder et bilde av to trær sammen med tegnet for ordet "åpenbaring". Åpenbaringen var: "Du skal ikke ete frukt av det ene treet. Hvis du eter, skal du dø."
Det slo meg: Guds bud og forbud er åpenbaringer. De er dyrebare visjoner. I Jes 4:5 står det at over all herligheten skal det være et dekke. Bud og forbud er motbydelig for menneskenaturen. Vi vil gjøre som vi selv vil. Vi liker ikke forbud. Men dette dekket, det motbydelige budet, skjuler i seg en skatt. Det hvordan vi forholder oss til budene, avgjør hva vi klarer å se av Guds herlighet. Det bestemmer også velsignelsen i vårt liv.
Salmisten sprudler av glede i møte med Guds bud i Salme 119. Han har forstått at Herrens bud er dyrebare åpenbaringer, sanne visjoner:
"Din lov er min fryd. Jeg fryder meg over Ditt ord som den som finner en stor skatt." Hele salmen gir et inntrykk av begeistring over og dyp kjærlighet til Guds bud.
Hvordan er det med deg og meg?
"Herren Gud bød Adam og sa: "Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø." 1 Mos 2:16-17.
Tegnet for ordet "jin", altså "å forby" innholder et bilde av to trær sammen med tegnet for ordet "åpenbaring". Åpenbaringen var: "Du skal ikke ete frukt av det ene treet. Hvis du eter, skal du dø."
Det slo meg: Guds bud og forbud er åpenbaringer. De er dyrebare visjoner. I Jes 4:5 står det at over all herligheten skal det være et dekke. Bud og forbud er motbydelig for menneskenaturen. Vi vil gjøre som vi selv vil. Vi liker ikke forbud. Men dette dekket, det motbydelige budet, skjuler i seg en skatt. Det hvordan vi forholder oss til budene, avgjør hva vi klarer å se av Guds herlighet. Det bestemmer også velsignelsen i vårt liv.
Salmisten sprudler av glede i møte med Guds bud i Salme 119. Han har forstått at Herrens bud er dyrebare åpenbaringer, sanne visjoner:
"Din lov er min fryd. Jeg fryder meg over Ditt ord som den som finner en stor skatt." Hele salmen gir et inntrykk av begeistring over og dyp kjærlighet til Guds bud.
Hvordan er det med deg og meg?
torsdag 23. mai 2013
Bibelens første kapitler skildret i kinesisk skriftspråk for over 4000 år siden
"I begynnelsen var det et stort, mørkt kaos uten form. De fem
planetene hadde ikke begynt å gå rundt eller de to lysene å skinne. I
midten av det fantes ikke noen form eller lyd. Du, den
åndelige suverene... gjorde himmelen og jorden. Du gjorde mennesket.
Allting ble levende ved reproduserende kraft."
Dette er et sitat fra klassisk kinesisk litteratur. Bibelen forteller om skapelsen slik:
"I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypets overflate.. Så gjorde Gud to store lys.. Så skapte Gud.. hver etter sin art.. Så skapte Gud mennesket.." Les det hele i 1 Mosebok 1.
Kina har en 4500 års uavbrutt historie. Taoisme, konfutsianisme og buddhisme fikk fotfeste i Kina på 600- og 500-tallet før Kristus. 2000 år før disse religionene trodde kineserne på en Gud som hette Shang Di, som har nøyaktig samme karakter, natur og styrke som Gud i Det gamle testamente. De kalte ham for kongen som lever i himmelen og som er den høyeste Gud.
Ingen vet når kinesisk skriftspråk, tegn i bildeform, ble til, men man antar ca 2500 år før Kristus. Kinesisk skrift uttrykker ikke bare en mening, men tegnene forteller en historie. På denne måte har de samlet 4500 år gammel historie i sitt skriftspråk. Det enestående er at tegnene forteller en identisk historie med Bibelens elve første kapitler!
Tegnene beskriver slike globale store hendelser som vannflommen og bygningen av Babels tårn og spredningen av menneskene.
I 1 Mos 6-8 forteller Bibelen om Noah som bygde arken, og med ham gikk syv andre mennesker i arken i tillegg til dyrene. Det kinesiske skrifttegnet for en stor båt, "chuan" forteller om åtte mennesker i en stor båt.
I 1 Mos 2 står det om livet i Edens hage, og hvordan Gud skapte mennesket, først mannen av jordens støv, og senere tok han et av ribbeina til mannen og bygde det til en kvinne. Det kinesiske ordet for hage, "yuan", skrives med et tegn som forteller om Gud som tok leire og blåste med sin munn på to mennesker. En av dem var en mann, og ut av hans side kom en kvinne, og Gud satte dem i hagen.
Fristeren heter "mo" på kinesisk, og skrifttegnet for dette ordet forteller om en hage der djevelen kom smygende til mennesket.
Tegnene til ordene å skape, å velsigne, å forby, naken, å gjemme seg, bror, morder, tårn og noen andre forteller altså den samme historien som vi kan lese i de første sidene av Bibelen.
Du kan få mer nøyaktig informasjon om "God in Ancient China" her:
www.youtube.com/watch?v=DA-AkJzpKmg
Dette er et sitat fra klassisk kinesisk litteratur. Bibelen forteller om skapelsen slik:
"I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypets overflate.. Så gjorde Gud to store lys.. Så skapte Gud.. hver etter sin art.. Så skapte Gud mennesket.." Les det hele i 1 Mosebok 1.
Kina har en 4500 års uavbrutt historie. Taoisme, konfutsianisme og buddhisme fikk fotfeste i Kina på 600- og 500-tallet før Kristus. 2000 år før disse religionene trodde kineserne på en Gud som hette Shang Di, som har nøyaktig samme karakter, natur og styrke som Gud i Det gamle testamente. De kalte ham for kongen som lever i himmelen og som er den høyeste Gud.
Ingen vet når kinesisk skriftspråk, tegn i bildeform, ble til, men man antar ca 2500 år før Kristus. Kinesisk skrift uttrykker ikke bare en mening, men tegnene forteller en historie. På denne måte har de samlet 4500 år gammel historie i sitt skriftspråk. Det enestående er at tegnene forteller en identisk historie med Bibelens elve første kapitler!
Tegnene beskriver slike globale store hendelser som vannflommen og bygningen av Babels tårn og spredningen av menneskene.
I 1 Mos 6-8 forteller Bibelen om Noah som bygde arken, og med ham gikk syv andre mennesker i arken i tillegg til dyrene. Det kinesiske skrifttegnet for en stor båt, "chuan" forteller om åtte mennesker i en stor båt.
I 1 Mos 2 står det om livet i Edens hage, og hvordan Gud skapte mennesket, først mannen av jordens støv, og senere tok han et av ribbeina til mannen og bygde det til en kvinne. Det kinesiske ordet for hage, "yuan", skrives med et tegn som forteller om Gud som tok leire og blåste med sin munn på to mennesker. En av dem var en mann, og ut av hans side kom en kvinne, og Gud satte dem i hagen.
Fristeren heter "mo" på kinesisk, og skrifttegnet for dette ordet forteller om en hage der djevelen kom smygende til mennesket.
Tegnene til ordene å skape, å velsigne, å forby, naken, å gjemme seg, bror, morder, tårn og noen andre forteller altså den samme historien som vi kan lese i de første sidene av Bibelen.
Du kan få mer nøyaktig informasjon om "God in Ancient China" her:
www.youtube.com/watch?v=DA-AkJzpKmg
søndag 12. mai 2013
Hvordan arbeider tålmodighet?
".. Vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodighet virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn virker håp." Dette skriver Paulus i Rom 5:3-4.
Jeg stoppet ved ordet virker. Det foregår et arbeid i en kristens indre liv. Det spesielle er at arbeidet skjer uten anstrengelser. Tenk på dette: "Tålmodighet virker et prøvet sinn." Tålmodighet er en passiv sinnstilstand. Man kan ikke se noe arbeid, tvert imot, tålmodigheten er uvirksom for det fysiske øyet.
Hvis vi tenker på utålmodighet i virksomhet, kan vi se mye aktivitet. Stress og negativ energi. Utålmodighet flyter naturlig ut av livet, og arbeider mye. Ofte uten å vite om det, ubevisst.
Tålmodighet igjen bør bli et bevisst valg for oss, for at den virkelig kan gi resultater i livet. Vi trenger å ikle oss tålmodighet, bestemme oss for den. Vi bør vite at det er en skjult kapital av verdier i vanskeligheter og stressende situasjoner. Disse verdiene blir frigjort ved tålmodighet, ved at vi bevisst ikke aksepterer trykkets krav til rastløs handling.
Vi leste at Paulus roste seg i trengsler, fordi han visste at de var et gjemmested for himmelske skatter. Paulus reagerte bevisst motsatt enn hans mennneskelige natur krevde. Han hadde fått et himmelsk syn på livets vanskeligheter.
"Herre, hjelp meg å velge riktig min måte å være på i små og store vanskeligheter."
Jeg stoppet ved ordet virker. Det foregår et arbeid i en kristens indre liv. Det spesielle er at arbeidet skjer uten anstrengelser. Tenk på dette: "Tålmodighet virker et prøvet sinn." Tålmodighet er en passiv sinnstilstand. Man kan ikke se noe arbeid, tvert imot, tålmodigheten er uvirksom for det fysiske øyet.
Hvis vi tenker på utålmodighet i virksomhet, kan vi se mye aktivitet. Stress og negativ energi. Utålmodighet flyter naturlig ut av livet, og arbeider mye. Ofte uten å vite om det, ubevisst.
Tålmodighet igjen bør bli et bevisst valg for oss, for at den virkelig kan gi resultater i livet. Vi trenger å ikle oss tålmodighet, bestemme oss for den. Vi bør vite at det er en skjult kapital av verdier i vanskeligheter og stressende situasjoner. Disse verdiene blir frigjort ved tålmodighet, ved at vi bevisst ikke aksepterer trykkets krav til rastløs handling.
Vi leste at Paulus roste seg i trengsler, fordi han visste at de var et gjemmested for himmelske skatter. Paulus reagerte bevisst motsatt enn hans mennneskelige natur krevde. Han hadde fått et himmelsk syn på livets vanskeligheter.
"Herre, hjelp meg å velge riktig min måte å være på i små og store vanskeligheter."
tirsdag 30. april 2013
Hva kan vi gjøre i stedet for å krangle?
"Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren,
dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode
frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri." Jak 3,13-18.
Med disse ord beskrives den visdom som vi kan få fra Gud. Den sammenlignes med den jordiske, sanselige og
demoniske visdom, som framstilles som misunnelse, selvhevdelse, forvirring
og all slags ond gjerning.Hverdagslig menneskelig ”visdom” kommer ofte frem som en krangel. Den visdom som kommer ovenfra er den motsatte av kjefting. Vi kan analysere krangel: Når man krangler med noen, forhøyer man røsten, snakker fort og sint, snakker gjerne i munnen på hverandre. Man kan bruke et sterkt kroppsspråk som uttrykker indre holdninger og følelser. Av og til tyr man til vold. Man kan også krangle ved å slutte å snakke til hverandre. I krangelen er jeget på høysetet. Den kan begynne fra en misforståelse eller en bagatell, en rettferdig sak eller en urettferdighet. Ettersom denne ”visdom” er demonisk, kan den også bestå av forvirring direkte skapt av demoner, ”luftens makter”.
La oss da tenke på visdom som kommer ovenfra, som er motsetningen til krangelen. ”Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.” Jak 1,19. Jakob taler om visdommens saktmodighet. Saktmodighet er samme som sinnets mildhet og harmoni. Hvis man ikke har et slikt sinn, så skal man som første hjelp være stille, telle til ti, i stedet for å heve røsten, rose seg eller lyve.
Jakob beskriver også visdommens skjønnhet: ”Den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri.” Jak 3,17. Dette påminner meg om Paulus ord i Kol 3,12-13:
”Ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen…”
I stedet for å bebreide, kan jeg nå spisse ører for å oppfange visdommens stille røst, som jeg hører bak mitt hjertes høyrøstete klage. Da kan jeg velge å tilgi i barmhjertighet, før jeg sier et ord. Når min klage slik blir behandlet av visdommens overbærenhet, får mine ord en annen klang, med den virkning at krangelen uteblir.
Og da har jeg gitt mitt lille bidrag til verdens fred.
* * *
Publisert også på Verdidebatt.no i 2011: "Visdom til hverdagsbruk". Redigert
søndag 21. april 2013
Hvordan skiller seg kristendommen fra alle andre religioner, og hvorfor er Jesus den eneste veien til frelse?
Når man snakker om forskjellige religioner, bruker man ofte begrepet
tro, og i den mening at alle religioner dreier seg om det usynlige, og
om å tro på den hinsides verden, og på eksistens
av en gud eller guder.
Likevel reagerer jeg ofte på at det nevnes tro når man omtaler religioner, fordi det er bare kristendommen som har troen i sin dybde, som en vesentlig og sentral betingelse og praksis, og som skiller den totalt fra de andre religionene. Det vesentlige i andre religioner er det stikk motsatte enn i kristendommen.
Overalt i verden dreier den religiøse praksisen om å blidgjøre gud eller guder med forskjellige ofringer og gjerninger. Dette har vært kjernen i utøvelsen av religioner i alle tider. For eks i islam er det fem søyler: trosbekjennelsen, bønn, fasten, pilegrimsreisen til Mekka og velferdsskatt som må til for å oppnå frelse. Den sikreste veien til paradiset er å lide martyrium i jihad.
Hvis frelsen kommer av gjerninger, da er noen mennesker mer privilegierte enn andre til å fortjene frelsen. Kristendommen har en avgjørende forskjellig og rettferdig vei til frelse, som er lik for alle mennesker. Den er enkel, og ingen er i utgangspunktet mer privilegiert, bedre eller frommere enn andre i å nå frelsen. Alle har samme startsted foran Gud. Forteller det ikke noe stort og enestående om Den Guden som har bestemt en slik rettferdig frelsesmulighet for alle mennesker?
De fleste av oss kjenner Joh 3:16 som presenterer denne enkle frelsesveien slik:
"For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enborne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
I sammenhengen henvises det til en episode på Israelfolkets ørkenvandring, når folket var omgitt av drepende giftslanger. Guds råd til Moses var: "Lag deg en giftslange og sett den på en stang! Hver den som er bitt og ser på den, skal leve." 4 Mos 21:4-9.
Dette er også en profeti om Jesus, et bilde som forteller om frelsens enkelhet i Jesus Kristus. Et hjertesukk, et blikk på Den Korsfestede er nok til å blidgjøre Gud. Rike og fattige, slaver og frie, mann og kvinne, gammel og ung, alle er likestilt foran korsets budskap: Tro på Herren Jesus Kristus, så blir du frelst.
Mennesket selv søker mange kunster, så det kan være en besværlig vei å gå inntil man kommer til dette sukket, hjertebønnen, og får blikket festet på Frelseren. Det ligger dypt i et menneske å ville gjøre noe for å finne nåde hos Gud. Men i sitt vesen er frelsen enkel.
Det blir stilt spørsmål om hvordan nettopp Bibelens "stammegud Jahve" av alle tusener av guder kan være den eneste rette. Ovanfor har jeg argumentert for hvordan det kristne budskapet skiller seg fra andre i det at Gud selv kom ned for å frelse mennesker mens religioner krever at mennesker skal streve for å komme opp til Ham. Bibelordet forklarer at Gud har satt en Gudslengsel i mennesket. Eksistensen av religioner kommer av at Guds fiende, Satan utnytter denne lengselen, og omskaper seg til forskjellige guder for å villede mennesker til å lete tilfredsstillelse for sin Gudslengsel i seg selv.
Bibelens argumentasjon mot avguder burde være troverdig også for dagens mennesker. Den enkle begrunnelsen mot eksistensen av andre guder er at de fleste av dem er bilder og statuer laget av mennesker. Å eliminere dem burde uten videre være "tillatt" for kristne uten et spørsmål om den riktige guden blandt tusener.
Når alle avgudsbilder er eliminert, blir det ikke så mange guder igjen. Bibelens Gud skiller seg fra avguder i alt: ved Sitt vesen, Sitt budskap, og Sine gjerninger. Han har gitt oss en samling av skriftlige dokumenter om Sin eksistens og om Sin frelsesplan. Dokumentasjonen er skrevet ned av mange øyenvitner. Formidlingen av vitnesbyrdet er bevisst gitt for mennesker som så, hørte og erfarte. Øyenvitnenes gledesbudskap om Den oppstandne Jesus Kristus har vist seg å være i stand til å forandre utallige menneskeliv, også i dag.
Publisert også på Verdidebatt.no i januar 2013. Redigert
Likevel reagerer jeg ofte på at det nevnes tro når man omtaler religioner, fordi det er bare kristendommen som har troen i sin dybde, som en vesentlig og sentral betingelse og praksis, og som skiller den totalt fra de andre religionene. Det vesentlige i andre religioner er det stikk motsatte enn i kristendommen.
Overalt i verden dreier den religiøse praksisen om å blidgjøre gud eller guder med forskjellige ofringer og gjerninger. Dette har vært kjernen i utøvelsen av religioner i alle tider. For eks i islam er det fem søyler: trosbekjennelsen, bønn, fasten, pilegrimsreisen til Mekka og velferdsskatt som må til for å oppnå frelse. Den sikreste veien til paradiset er å lide martyrium i jihad.
Hvis frelsen kommer av gjerninger, da er noen mennesker mer privilegierte enn andre til å fortjene frelsen. Kristendommen har en avgjørende forskjellig og rettferdig vei til frelse, som er lik for alle mennesker. Den er enkel, og ingen er i utgangspunktet mer privilegiert, bedre eller frommere enn andre i å nå frelsen. Alle har samme startsted foran Gud. Forteller det ikke noe stort og enestående om Den Guden som har bestemt en slik rettferdig frelsesmulighet for alle mennesker?
De fleste av oss kjenner Joh 3:16 som presenterer denne enkle frelsesveien slik:
"For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enborne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
I sammenhengen henvises det til en episode på Israelfolkets ørkenvandring, når folket var omgitt av drepende giftslanger. Guds råd til Moses var: "Lag deg en giftslange og sett den på en stang! Hver den som er bitt og ser på den, skal leve." 4 Mos 21:4-9.
Dette er også en profeti om Jesus, et bilde som forteller om frelsens enkelhet i Jesus Kristus. Et hjertesukk, et blikk på Den Korsfestede er nok til å blidgjøre Gud. Rike og fattige, slaver og frie, mann og kvinne, gammel og ung, alle er likestilt foran korsets budskap: Tro på Herren Jesus Kristus, så blir du frelst.
Mennesket selv søker mange kunster, så det kan være en besværlig vei å gå inntil man kommer til dette sukket, hjertebønnen, og får blikket festet på Frelseren. Det ligger dypt i et menneske å ville gjøre noe for å finne nåde hos Gud. Men i sitt vesen er frelsen enkel.
Det blir stilt spørsmål om hvordan nettopp Bibelens "stammegud Jahve" av alle tusener av guder kan være den eneste rette. Ovanfor har jeg argumentert for hvordan det kristne budskapet skiller seg fra andre i det at Gud selv kom ned for å frelse mennesker mens religioner krever at mennesker skal streve for å komme opp til Ham. Bibelordet forklarer at Gud har satt en Gudslengsel i mennesket. Eksistensen av religioner kommer av at Guds fiende, Satan utnytter denne lengselen, og omskaper seg til forskjellige guder for å villede mennesker til å lete tilfredsstillelse for sin Gudslengsel i seg selv.
Bibelens argumentasjon mot avguder burde være troverdig også for dagens mennesker. Den enkle begrunnelsen mot eksistensen av andre guder er at de fleste av dem er bilder og statuer laget av mennesker. Å eliminere dem burde uten videre være "tillatt" for kristne uten et spørsmål om den riktige guden blandt tusener.
Når alle avgudsbilder er eliminert, blir det ikke så mange guder igjen. Bibelens Gud skiller seg fra avguder i alt: ved Sitt vesen, Sitt budskap, og Sine gjerninger. Han har gitt oss en samling av skriftlige dokumenter om Sin eksistens og om Sin frelsesplan. Dokumentasjonen er skrevet ned av mange øyenvitner. Formidlingen av vitnesbyrdet er bevisst gitt for mennesker som så, hørte og erfarte. Øyenvitnenes gledesbudskap om Den oppstandne Jesus Kristus har vist seg å være i stand til å forandre utallige menneskeliv, også i dag.
Publisert også på Verdidebatt.no i januar 2013. Redigert
søndag 14. april 2013
Postmodernisme i Salomos ordspråk
Den postmoderne tankens relativistiske holdning er: ”Alt er relativt,
alt kan være like riktig. Det er ikke så nøye hva du gjør, bare det
fungerer for deg.”
Interessant å sammenligne denne tankegangen med noen av Salomos ordspråk:
”Alle mannens veier er rene i hans egne øyne, men Herren prøver ånder (hjertets tanker).” 16,2.
”Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.” 14,12.
”Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.” 12,15.
Salomo prøver tanken ut ifra tre synspunkter: Du synes at det du gjør er riktig, men er dine motiver rene og riktige i Guds øyne? Hva blir resultatet av din gjerning? Hva blir det utav den med tiden? Har du hørt på andres livserfaring og andres forskjellige synspunkter i saken?
Den selvopptatte, egenrådige, tilfeldige, hovmodige, rotløse, kortsiktige og gudløse tenkemåten kaller Salomo for ”dårens vei”.
Salomo sier også: ”Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen.” Fork 1,9.
Publisert også på Verdidebatt.no 2010
Interessant å sammenligne denne tankegangen med noen av Salomos ordspråk:
”Alle mannens veier er rene i hans egne øyne, men Herren prøver ånder (hjertets tanker).” 16,2.
”Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.” 14,12.
”Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.” 12,15.
Salomo prøver tanken ut ifra tre synspunkter: Du synes at det du gjør er riktig, men er dine motiver rene og riktige i Guds øyne? Hva blir resultatet av din gjerning? Hva blir det utav den med tiden? Har du hørt på andres livserfaring og andres forskjellige synspunkter i saken?
Den selvopptatte, egenrådige, tilfeldige, hovmodige, rotløse, kortsiktige og gudløse tenkemåten kaller Salomo for ”dårens vei”.
Salomo sier også: ”Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen.” Fork 1,9.
Publisert også på Verdidebatt.no 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)
