Bønnen til Moses

Aron hadde laget gullkalven for Israels folk mens Moses var oppe på fjellet for å ta imot lovtavlene fra Gud.

Oppe på fjellet forteller Herren Moses om folkets store synd. Herren sa til Moses: "Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Bland deg nå ikke inn, og la min vrede opptennes mot dem, så jeg kan fortære dem. Så skal jeg gjøre deg til et stort folk."

Da bad Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds åsyn og sa: "Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet  Egypt med stor kraft  og mektig hånd? Hvorfor skulle egypterne si: - Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden? - Vend om fra Din brennende vrede, og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk! Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: - Jeg skal gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som jeg har talt om, gir jeg deres ætt, og de skal eie det til evig tid."

Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot Sitt folk. 2 Mos 32: 9-14.

Prøver Gud Moses ved å nekte ham å be for folket? Moses våger allikevel å blande seg inn og henviser til Guds tidligere løfter og gjerninger. Denne bønnen viser hans virkelige storhet som en Herrens tjener. Vi ser hvilken stor, enorm makt han har ved bønn hos Gud. Det virker nesten som om det er Moses som bestemmer her! Og det gjør han faktisk. Han endrer Guds tanker ved sin bønn.

Legg merke til at Moses henviser hele tiden til Guds ord og gjerninger. Han viser til Guds løfter og storhet.

Det virker som om Gud prøver Moses også ved å gi ham et løfte om å gjøre ham til et stort folk.  Han hadde jo vært Guds redskap ved å føre Israels folk ut fra Egypt. Det var ved Moses Gud hadde gjort mange mektige gjerninger underveis. Moses sin bønn til Gud kunne ha blitt slik: - Takk Herre for at Du vil belønne meg ved å gjøre meg til et stort folk. Det har vært underbart å gjøre alle disse store gjerninger til Din ære. -  Men Moses henviser i sin bønn hele tiden til Guds store gjerninger. Han glemmer seg selv helt. Senere gir Skriften følgende vitnesbyrd om ham: "Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske  på jorden." 4 Mos 12:3.

Moses våget å blande seg inn. Han hadde Guds ord og løfter for det. Våger du å blande deg inn? Eller opplever du at det er håpløst å be?

På grunn av Jesu gjerning har vi frimodighet til å trede fram til nådens trone. Vi får lov til å blande oss inn i umulige oppdrag ved å henvise til Mellommannen, Jesus Kristus, Guds Ord, som triumferte over ondskapens åndehær på korset. Jesu navn er likevel ikke en trylleformel. Det er ved sann ydmykhet og troens lydighet vi kan  ha makt hos Gud. La oss bøye kne i ånd og sannhet innfor Ham i vårt hjertes innerste i all vår gjerning.

Av fri vilje gjøre det man ikke vil

Evangeliene beskriver Peter som en ivrig, begeistret og iderik kar. På godt og vondt. Han gikk på vannet for å møte Jesus. Impulsivt foreslo han å lage hytter til Jesus, Moses og Elia på åpenbaringsfjellet. Slett ikke fikk Jesus lov å vaske hans føtter, men om et øyeblikk etter at Jesus hadde uttrykt at Peter da ikke har del med Ham, ville han at Jesus vasker også hendene og hodet. Og det var Peter som hogg av øret til yppersteprestens tjener. Mot sin egen ed fornektet han Jesus tre ganger, og angret bittert.

Legg merke til Peter i fortellingen om fisketuren på Tiberias-sjøen. Joh 21, 1 - 22. Etter en resultatløs fiskenatt fikk disiplene en stor fangst, når de fulgte råd av en mann som stod ved stranden. Straks etter å ha oppdaget at mannen var Jesus kastet Peter seg i sjøen for å komme først til Jesus. De andre kom senere og drog med seg fiskefangsten. Og det var Peter som var raskest til å hente noe av fisken til Jesus som spurte om det for å lage måltid for dem.

Etter måltidet spurte Jesus Peter: "Elsker du Meg mer enn disse?" Jesus kjente Peter meget godt. Han var klar over Peters handlekraft og evner til å lede. Jeg tenker at Jesus prøvde her Peters indre villighet og motiver til å stå i spissen av den gjerningen som Han hadde forberedt disiplene til. Det var ikke nok at han var snar til å tjene først, men denne farten måtte renses. Jesus ristet skikkelig Peters indre ved å stanse ham. Tre ganger spurte Jesus ham om han elsket Jesus, og tre ganger måtte han granske sine beveggrunner. Kanskje gikk tanken til den nylige store fiskefangsten. Peter i sin iver hadde løpt fra ansvaret å dra fangsten i land. Det gjorde de andre disiplene. I Jesu tjeneste fullfører man oppgavene før man løper videre. Man kan ikke bare løpe fra fårene og la dem sulte eller bli tatt av ulven i begeistringen av nye og spennende oppgaver. Kjærligheten til Jesus ikke bare driver fremover men også bremser.


Paulus beskriver denne kjærligheten til Kristus i 2 Kor 11,3. Han fryktet at korinternes tanker kunne bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. Vi får innblikk i betydningen av et slikt forhold til Kristus, når Jesus i Johannes åpenbaring refser budbæreren for menigheten i Efesos for at han hadde forlatt sin første kjærlighet. Åp 2,4. Det var viktigheten av å bevare dette første, enkle og rene forholdet til Ham Selv, som Jesus poengterer.

Jesus talte videre til Peter: "Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut hendene dine, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil." Jesus profeterte her om Peters kommende martyrdød. Men fortalte Han ikke her også om forutsetningen for Peters tjeneste for evangeliet? Og det var av fri vilje å gjøre det han ikke ville! Kjærligheten til Jesus var den drivkraften som kunne overvinne hans selvrådighet.


Det virker som om Jesu ord falt i god jord i Peters hjerte. Flere år senere formaner han med insikt og tyngde i 2 Pet 5,2-3 :"Vokt den Guds hjord som er blandt dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, slik Gud vil, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken."


"Kristi kjærlighet tvinger oss." Kanskje uttrykker Paulus her noe av det samme som tankekorset "av fri vilje gjøre det man ikke vil". Kirkehistorien forteller at Peter æret Gud med å bli korsfestet. Etter hans eget ønske med hodet nedover. Peter hadde levt sitt liv korsfestet med Kristus, med å rekke ut hendene sine og latt En Annen binde opp om seg og føre ham dit han ikke ville.