Del 4: Gud gjør ende på alle mennesker

Mange mener at Bibelen presenterer en umoralsk Gud. I tre foregående innlegg har jeg lagt fram noen perspektiver som vi bør tenke på, når vi bedømmer Gud. Les denne fjerde delen med tanke på at Gud er Skaperen og Vedlikeholderen av livet og at Hans mål er å gjenopprette liv uten død.

Vi kan ikke sidestille Gud og mennesket i å ta liv av andre mennesker. Gud har eneretten til å bestemme over liv og død. Av historien om syndefallet kan vi lese hvordan døden ble til. I Edens hage sa Gud til mennesket:

 "Av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det skal du sannelig dø." 

Her ser vi et eksempel om en tydelig advarsel. Døden ble til på grunn av overtredelsen av Guds bud. Eller døden lå skjult i ulydigheten mot et enkelt Guds ord. På grunn av overtredelsen måtte mennesket gå ut fra Edens hage inn i dødens verden. Derfor må hver og en av oss dø. Døden er syndens lønn. 

Er Gud skyldig til det at alle mennesker må møte døden? Har mennesket ikke noe ansvar for sine gjerninger? Hvis Gud først har ”skapt” døden og lar denne følgen av synden komme tidligere enn naturlig, hvem er et menneske for å veilede Ham? Kan det være en årsak og en oversikt som mennesket ikke har, når Gud bestemmer å ødelegge et helt folk, eller lar ødeleggelsen inntreffe på andre måter? Hvem vet om Han vil gjøre livet levelig for andre. Kanskje er de overlevende ikke bedre, men de får mulighet til å gjennomtenke sitt eget liv på nytt og korrigere det. Egentlig var ikke døden naturlig i det hele tatt i utgangspunktet. I Edens have fantes det ikke død. Gud skapte ikke døden. Den kom som en følge av overtredelsen. Gud gav mennesker livet som de valgte å ødelegge med sin synd. Det var mot Guds hensikt i skapelsen. Mennesket valgte en dødens verden for seg og sine etterkommere.

Midt i disse dystre utsikter gir Gud oss håp. Jesus sier:

”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” Joh 11:25-26.

                                           

Del 3: Åndelige miljøkatastrofer

 Sett deg inn også i første og andre delen av min betraktning, hvis du vil få et helhetlig bilde av min fremstilling av motsetninger i Guds vesen.

Bibelen forteller ofte kort om kompliserte og innviklede hendelser. Det kan være en årsak til at vi lett tenker at Guds handlemåte er urettferdig. Ved bedømming av teksten må vi regne med at en kort historie kan spenne over en lang prosess. Vi må være klar over at teksten kan formidle Guds oversikt som sjelden stemmer med et menneskes subjektive tanker. Vi kan ta for eksempel den store vannflommen. Årsaken til den er kort beskrevet slik:

 ”Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen.” 1Mos 6:5. 

Dette er en sterk konklusjon som innbefatter en utvikling av hundrevis av år. I Det nye testamente henviser Peter til vannflommen og sier: ”..Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd.” 1 Pet 3:20. Midt i sin beslutning å avslutte det hele, gav Gud mennesker tid og mulighet til å omvende seg. Men de ville ikke. Deres ondskap ledet til vannflommen. Dette kan virke inkonsekvent for den menneskelige logikken, men vi har vitenskapelige eksempler om dette i vår egen tid: Kommer ikke mange av vår tids miljøproblemer og naturkatastrofer av moralske forfall, egoisme og grådighet?

Et annet eksempel om Guds langmodighet er et folks, amorittenes øde. Gud forteller Abraham, stamfaren til Israels folk, noe om framtiden av hans etterkommere. De skal bosette seg i Egypt og være treller der i fire hundre år. I 1 Mos 15:16 står det: ”I det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt fullstendig.” Amorittene var et av folkeslagene som bodde i Kanaans land som Gud hadde lovet Abraham og hans etterkommere. Gud gav amorittene tid å omvende seg fra sin synd eller fortsette i den. Han ville ikke ødelegge dem før tiden. De fikk 400 år før Gud ledet Israels folk til landet og befalte israeler å drepe amorittene. En del gudsfornektere kan se her et bevis på en bråsint psykopat av en gud. Men Gud i himmelen hadde i flere hundre år fulgt med et folk som fortsatte med å ofre sine barn til avguder i tillegg til mange andre vederstyggelige gjerninger.

”Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir misgjerning og overtredelse. Men Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerning komme over barn i tredje og fjerde slektsledd.” 4 Mos 14:18.

Man kan misforstå hevnen over barna. Oftest består hevnen i foreldrenes formidling av sine dårlige og syndige vaner til sine barn som fortsetter å leve i deres onde gjerninger. På den måten bærer etterslekten synden med ”hevnen”, straffen i seg.  Amorittenes etterkommere fortsatte med sine foreldres galskap, selv om de fikk tid og mulighet til å snu. ”Det et menneske sår, det skal han også høste.” Guds ”hevn” er høsten av onde gjerninger. Gud lar mennesker fortsette i sine synder, med den konsekvensen at også kommende slekter lærer dem grundig, og sprer dem, inntil synden modner og får et omfang som leder til ødeleggelser av forskjellige grader. 

”Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brutt forskriften og aktet den evige pakten for intet. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den, som må bære skylden.” Jes 24:6.

Det andre alternativet er å lytte til Guds advarsler i Bibelen og i samvittigheten og omvende seg fra sin synd. Jesus forteller lignelsen om den fortapte sønnen som sløser bort sin arv og kommer i store vanskeligheter, men til slutt kommer han til seg selv og erkjenner sin synd og vender tilbake til sin far og får det godt igjen. Denne muligheten har Gud åpnet for hvert menneske ved evangeliet i Jesus Kristus.

                                             

Del 2: Noen feiltolkninger av Gud

I forrige innlegg tok jeg fram problemstillingen om Guds motstridende egenskaper i Det gamle testamente. I denne andre delen vil jeg gjøre leseren oppmerksom på noen sammenhenger som er viktig å ha i tankene mens man leser gamle hebraiske skrifter.

Det er noen hensyn som vi må ta for i det hele tatt å komme i utgangspunktet av vår vurdering av Gud. Det virker som om noen betrakter Gud og har krav på Ham for å være en velmenende menneskestyrt makt som i sin godhet burde styre etter vår vilje. Dette er overtroisk ønsketenkning om Gud. Han er ikke menneskets tøffelhelt.

Selv om Det gamle testamente kan ved første øyekast gi et tilsynelatende primitivt bilde av en eneveldig og hensynsløs hersker, merker en reflekterende leser at teksten vitner om en Gud som er bundet til visse lovmessigheter. Han handler ikke impulsivt, lunefullt eller på slump, men alltid etter de ord som Han tydelig har gjort kjent til mennesker i forveien. På forhånd har Han gjort klart hva som følger av menneskers forskjellige valg. Disse følgene er bundne til menneskenes gjerninger. Den onde gjerningen bærer frøet til straffen i seg selv. Når det står at Gud straffer eller hevner, så dreier det seg om at menneskenes gjerninger straffer seg selv. Midt i elendigheten som onde gjerninger har ledet til, åpenbarer Gud seg i sin kjærlighet med sine bud for å hjelpe mennesket opp fra straffen til et nytt liv.

 Gud er universets høyeste vesen, Skaperen av alt. Når det gjelder Hans styring av mennesker og denne verden, må man først innse hvem Han er. Man må også spørre hvilke utfordringer Han har og hva Han vil. Bibelen inneholder opplysninger om Guds verdensomfattende plan for menneskeheten og historien om Hans bestemmelse fra begynnelsen til slutten. Vi kan lese om den og modnes til å forstå den. Hvor mye kan et lite barn ha greie på hva statsministeren beskjeftiger seg med? Hvor mye kan barnet vurdere eller analysere hans beslutninger? Et barn kan foreslå pappa at han kan skrive til statsministeren for å få penger til en ny bil. En slik tanke ser jeg parallell til hva noen mener om hvordan Gud burde bruke sin allmakt i verden. Men som barnets vurderingsevne utvikler seg med årene, så bør også vår innsikt og kunnskap om Gud vokse. Da kan vi komme inn i Hans tanker og planer som Han har for sitt skaperverk.

 Vi kan ikke tolke Bibelens skrifter bare ut ifra vår tid og vår forståelse av livet.  Gud står ansikt til ansikt med Bibelens mennesker i deres tid og kultur og forståelse av tilværelsen. Han snakker samme språk.  Menneskeheten hadde også da lagt for dagen forskjellige felles spilleregler og lover. På en måte tilpasser seg Gud deres levemåte midt i det at Han formidler dem sin vilje og plan. Det hjelper vår forståelse av Bibelen hvis vi tar hensyn til det kulturelle og menneskelige midt i det at Gud åpenbarer seg. 

                                       

Del 1 Er Bibelens Gud ond?

Noen ateister erklærer triumferende at de ikke vil ha noe å gjøre med Bibelens sadistiske og grusomme Gud. De mener at Bibelen selv taler mot kjærlighetens Gud som kristne forkynner. Bevismateriale for sine påstander har de rikelig i mange episoder i Det gamle testamente. Også for kristne, som har erfart Guds kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse, kan det være vanskelig å kombinere disse Guds gode egenskaper med det motsatte bilde av Gud som Det gamle testamente formidler. Det kan være problematisk og motstridende å forene Guds vrede og kjærlighet, Hans hevn og barmhjertighet, Hans bud om å ikke drepe og de mange episodene der Gud gir ordre om å drepe til mennesker eller engler. Hvem er denne Gud?

Jeg kommer til å vurdere og å analysere disse Guds motstridende egenskaper i flere blogginnlegg som jeg publiserer i løpet av de nærmeste dagene.