Hva er den første kjærlighet til Jesus?

"Likevel har jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene... " Åp 2:4

Dette sier Jesus til budbæreren for menigheten i Efesos. Han har vært en prektig hyrde og gjort mye glimrende godt i menigheten, og Jesus setter stor pris på hans tjeneste. Men likevel manglet han noe vesentlig: Han hadde forlatt sin første kjærlighet!

Det er blitt presentert mange gode og oppbyggelige tanker om hva denne første kjærligheten er. Jeg tror at den kan sees fra mange vinkler og i mange nyanser, som er riktige. Kjærligheten er så ypperlig og mangsidig at den kan beskrives med mange bilder og fra mange kanter. Min framstilling tar utgangspunkt i to av de andre budskapene til de syv menighetene i Lilleasia i Åpenbaringen to og tre. Jeg tenker på Smyrna og Filadelfia som ikke fikk noen refs fra Jesus som de andre fem fikk. Hvis disse to hadde manglet første kjærlighet, ville Jesus ha sagt det til dem. Kan vi øyne hva i Jesu budskap til dem åpenbarer deres første kjærlighet?

Så her beskriver Jesus situasjonen i Smyrna: "Jeg vet om gjerningene dine, trengselen din og fattingdommen din - men du er rik -, og om bespottelsen fra dem som sier de er jøder og som ikke er det, men er en Satans synagoge.." Åp 2:9. Det var fattingdommen, trengselen og bespottelsen som holdt menigheten våken og forbindelsen med Jesus aktiv og levende. De klarte ikke selv, de trengte Jesus hele tiden. Denne forbindelsen og avhengigheten var et tegn på en levende første kjærlighet!

Når vi leser om menigheten i Filadelfia i Åp 3:7-13 så ser vi også her et avhengighetsforhold til Jesus. De hadde liten styrke, men de klamret seg til Guds ord. Jesus har bare et oppmuntrende og trøstende budskap til dem.

Menigheten i Efesos påminner meg om Marta som "var travelt opptatt med alt tjenestearbeidet", mens Smyrna og Filadelfia  hadde lik Maria valgt det ene som var nødvendig, den gode del, å sitte ved Jesu føtter og å være opptatt av hans ord. Luk 10:38-42.

En mor som dier sitt barn er et bilde på en symbiose mellom Gud og et Guds barn:"Som nyfødte barn skal dere lengte etter ordets oforfalskede melk.." 1 Pet 2:2  Babygråt etter melk fra mor er et bilde om første kjærlighet til Jesus. Den åpenbarer et livsviktig behov, "det ene nødvendige". "Vi elsker ham fordi han har elsket oss først." 1Joh 4:18. Vår første kjærlighet til Jesus er "egoistisk" avhengighet av ham! Det store med vår gjenkjærlighet til ham er ikke travelhet i oppofrelse og tjeneste, men opptatthet og interesse av mottakelse av hans kjærlighet som bør bli drivkraften i all vår tjeneste for ham og mennesker.

Tro at dere har fått det

"Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere." Mark 11:24. En annen oversettelse sier: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det.

Det skjer altfor ofte at  dette  sterke og spesielle ord av Jesus ikke fungerer i vår praksis. Da er det lett for oss å ignorere kraften og klarheten av dette budskapet. Vantro svekker ordet.

Et vesentlig prinsipp for å forstå Guds ord er å forklare det med andre ytringer i Skriften. Da får vi flere dimensjoner i vår forståelse. Et viktig ord å føye til "tro at dere har fått det" er  Hebr 6:12, der det står at løftene arves ved tro og tålmodighet. Denne sannhet tilhører Jesu løfte om at vi allerede har fått det vi ber om.

Noen kan prøve å manipulere seg til å tro at "man har fått det". Overtro er karakteristisk for en menneskelig forståelse om bønnen. Men hokuspokusbønneknepene  tilhører ikke omgangen med den levende Gud. Gud har visst også evne til å svare umiddelbart  på våre bønner, og det er rikelig med bevis om det i Bibelen og i kristnes erfaringer. Men ordet som vi nå gransker, trenger ved siden av seg dimensjoner av tro, tålmodighet og utholdenhet. Nettopp det at vi tror at vi har fått det, vitner om tro og ikke om  en  synlig oppfyllelse. Det konkrete svaret kommer med ordene "dere skal få det".

Ordskiftet mellom Jesus og Marta i sammenheng med Lasarus død og oppvekking fra de døde belyser også bønnens prosess.

"Marta sa da til Jesus: "Herre, hvis du hadde vært her, hadde ikke min bror vært død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg." Jesus sier til henne: "Din bror skal stå opp igjen." Marta sier til ham: "Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag." Jesus sa til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Hun sa til ham: "Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som kommer til verden." Joh 11:21-27.

Marta forstår oppstandelsen utifra tiden. Jesus igjen setter tidløsheten, dimensjonen av evigheten  i sammenheng med oppstandelse. Når man tror på Jesus, lever man, selv om man er død. Tiden tilhører vårt jordiske liv, mens Guds rike har ikke tid. Døden er slutten på tiden på jorden, men det nye livet som Gud gir fortsetter også etter den fysiske døden, fordi det er tidløs, evig. Sett fra tiden skjer oppstandelsen "på den siste dag", men fra evigheten sett  skjer oppstandelsen når man tror, i troens øyeblikk og prosess: "Den som tror på meg skal aldri i evighet dø." Tidløsheten, evigheten gjelder også bønnen: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det." Troen kobler til evigheten, en tilværelse uten tid. Og fordi vi lever i tiden, trenger vi tålmodighet og utholdenhet i vår tro. De frigjør oss fra minutter, timer, dager og år.  I tidløsheten er våre bønner allerede besvart. Ved tro har vi flyttet oss dit.

Peter taler om tiden da "alt skal gjenopprettes". Apg 3:21. I syndens verden er ikke tingene på sine rette plasser, sakene er ikke i orden. Bønnen ordner ting etter mønsteret i evigheten. Bønnen "komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden" sikter nettopp på Guds plan og  orden, som er fred og hvile. Når vi kommer i fred og hvile i vårt liv og i våre bønner, er vi i Guds rike, og vi har fått bønnesvar. Våre bønner er små deler i Guds store plan.

Jeg blir formant i mitt hjerte til aktivt å smelte sammen med den store sannheten av løftet "tro at du har fått det".


Bildet er av Trine Kvalnes

Guds vei ut fra bekymringens makt

De fleste kristne har erfart at vanskeligheter i livet drar nærmere Gud. Det er også vår erfaring at velferd så lett leder oss lenger bort fra ham. Vi takker nok Gud for all jordisk velsignelse og fremgang. Når det da skjer noe som rokker det gode livet, blir vi bekymret og spør: Hvorfor tillater du, Gud, dette i mitt liv? Hvorfor er jeg arbeidsledig? Hvorfor ble barna syke nå? Hvorfor ble jeg syk? Hvorfor ble bilen ødelagt? Og mange andre små bekymringer i tillegg til disse vesentlige spørsmål.

 Når forbindelsen med Gud slår sprekker, når den inderlige bønnen og søken etter ham og hans vilje og styrelse blir erstattet av egenrådighet og egne jordiske planer som forskyver ham til side, blir han sjalu. Han attrår vår ånd med nidkjærhet. Jak 4:5. Vår ånd, vår innerste helligdom skal være et bosted for Gud. Han er ikke sjalu på menneskelig og syndig vis, men Bibelen bruker uttrykket for å beskrive styrken av hans lengsel og kjærlighet til sine egne. Gudsforholdet dreier seg om hjertet. Jesus uttrykker det slik: "Der skatten din er, der vil også hjertet ditt være." Matt 6:21. Litt senere taler Jesus imot å bekymre seg. Ofte er det bekymringer som forstyrrer vårt samfunn med Gud. De er meget skadelige for vårt åndsliv, men vi har herlig veiledning i Skriften til å takle uro og sorger: Jesus taler om viktigheten om å prioritere gudsforholdet, om å søke Guds rike først. Vi rådes til å kaste våre bekymringer på Kristus for han har omsorg for oss. Vi oppdras til å levere alle sorger fram for Gud med takk, og da kan vi oppleve en indre fred. Når vi i praksis gjør dette, kan vi også oppleve et skikkelig rabalder i hjertet. Å avstå fra sine bekymringer kan være smertelig, men det er så godt å vite  at Gud elsker de nødropene som avståelsen fra bekymringer virker i oss. Ved nøden vil han styrke vårt forhold  til seg.

De som er opp i alderen har en sterkere tilbøyelighet enn yngre til å lure på om alt det elektriske er ok og døren låst når de drar hjemmefra. For å slippe dette har jeg fått til en vane bevisst å konstatere at alt er i orden når jeg drar. Likevel kan mistanken forfølge meg en stund etter at jeg har gått ut og lukket døren etter meg. Da må jeg igjen bevisst ignorere den falske følelsen, selv om den kan forstyrre meg enda et øyeblikk.

En slik falsk tankemekanisme kan også forstyrre kastet av bekymringer  fra hjertet så at opplevelsen av troens hvile og fred uteblir. Når vi griper ordet om å gå med bekymringene til Gud, og takker for at han nå tar av dem, og at våre tanker nå etter løftet kan hvile i Jesus, og dette ikke skjer, så tenker vi: Gud har ikke hørt meg! I slike situasjoner lærer bibelordet til å tro på ordet istedet for egne falske følelser, til å regne seg som død for bekymringen, ignorere den totalt, fordi den ikke nå mer er aktuell. Bekymringen ignoreres enklest ved å takke Gud for overtakelsen som hadde skjedd i forrige fasen. La Guds løfter om omsorg og hvile slette ut sporene som bekymringen hadde satt i ditt hjerte. La disse fasene, å kaste bekymringen på Jesus og å takke for Guds omsorg bli bevisste handlinger.

Det dreier seg om troens kamp og strid. Nettopp i slike situasjoner der bekymringen fortsetter tross overlatelsen til Gud, når uroen ikke forsvinner tross løftet om freden. Da gjelder det å holde fast på Guds løfte. Gud elsker denne striden, fordi den binder oss fast i ham. La oss avsløre løgnen i bekymringen med et bevisst bruk av Guds ord.

Bønneprosessen

Det står en del viktige retningslinjer i Bibelen om veien til bønnhørelse. Denne betraktningen tar fram et par av dem. Job 37:14.

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet! Så skal alt dette (mat, drikke, bosted og andre timelige behov) bli gitt dere i tillegg." Matt 6:33.

En lærer til mine barn fortalte for mange år siden om en liten gutt som endelig fant lesekoden. "Hvorfor har ingen fortalt dette meg før", ropte gutten opp. Dette er et godt bilde om "bønnekoden": "Passordet" må være på plass for å komme inn i bønnens verden. Koden er åpenbar, men likevel kan det være vanskelig å oppdage den.

Jeg kom i en vanskelig situasjon, som plaget meg, og jeg delte min sak med en annen kristen. Jesus har sagt at "om to av dere på jorden blir enige om noe de vil be om, så skal det bli gjort for dem av min Far i himmelen." Matt 18:19. Vi ba om Guds ledelse og gav saken sammen i hans hender. Dette resulterte ikke til at saken ble løst på et mirakuløst vis, langt ifra. Men vår felles bønnestund var utgangspunktet til mine videre bønner, med hvilke jeg henviste til vår felles bønn: "Herre, takk at denne saken er i dine hender og du tar av den. Jeg aner ikke hvordan du styrer min sak, men jeg kan hvile og stole på deg."

Det er lett å la store og små bekymringer kretse rundt i hodet. Midt i denne grublingen kommer tanken: Du har jo gitt saken i Guds hender. Nå bør du fortsette å søke hans rike først og stole på hans ledelse. Min grubling hadde bekymring i seg, og denne bekymringen ville villede meg fra en enkel tillit til Gud. Da  vendte jeg tilbake til min tillitsfulle holdning foran Gud.

Vanskelige livsforhold kan være langvarige, og daglig bør vi lære oss å flytte våre tanker til den eneste faste holdepunkt: Den allmektige og allvitende Gud. Denne prosessen vil bli et dyrebart bønnesvar for oss! Bønnekodene om å be sammen i enighet med andre kristne, og om å søke Guds rike først, styrer oss ut fra bekymringsfulle tanker inn i en hvilefull tilstand. Denne prosessen påminner meg om et ord i Jobs bok: "Stå stille og se på Guds underverk!" Job 37:14.

Så lenge våre bønner kretser rundt meg og mitt, har vi ikke brukt Guds ords enkle bønnekoder. Vi kan i forskjellige behov, saker og livssituasjoner bruke  forskjellige koder, Guds ords retningslinjer,  som Gud minner oss om. De hjelper oss til å be riktig og å oppdage daglig Guds underverk i livet. Bønn er ikke bare å søke et kort foretrede hos Gud, men en tillitsfull holdning, som hjelper oss å finne "ham som ikke er langt borte fra en eneste av oss", og vi kan fryde oss med å se på hans underverk, hans svar i livet hele tiden i det at "i ham lever og beveger vi oss og er til". Apg 17:27-28.

Velg og plukk dine bibelvers

I de seneste år har det vært populær kritikk fra ateister å angripe kristne for å være selektive i bibelbruk. "Du sier at hele Bibelen er Guds ord og rett, du taler om Guds kjærlighet, men du utelater mye av bibelinnehold spesielt i Det gamle testamente. Der framstilles Gud som den verste despot. Hvorfor plukker du bibelvers som er fordelaktige for din Gud, og tror på dem, men overser bestialske drap i Guds navn eller befalt av Gud. Bibelen er selvmotsigende. Hvorfor tar du seriøst ord mot homofili, men overser mange andre bibelvers?"

Først vil jeg si at jeg er enig i det at vi ikke skal velge og plukke bibelvers etter eget ønske og velbefinnende. Det er viktig å tenke helhetlig om Bibelen og å ta hensyn til alle sammenhengene. Leser vi Bibelen i sin historiske, religiøse, kulturelle og tekstkontekst? De alle er viktige bakgrunner for å hjelpe oss til å forstå teksten riktig. Er du klar over at Bibelen bruker mye metaforaer, språkbilder? De må forståes som bilder av en åndelig virkelighet, ikke som en bokstavelig realitet. Vet du at Bibelen er en samling av 66 bøker som ble skrevet under flere hundre års periode, men likevel har en rød tråd fra første til siste side? Også hvis et bibelvers  strekker seg over flere hundre år, må man ta hensyn til det ved tolkningen, og forstå at verset forteller ikke alt, og mye er usagt. Bibelen forteller om det som var og det som er og det som kommer til å bli.

Fordi det er av betydning å tenke helhetlig om Bibelen for å kunne vurdere dens innehold, kan ikke heller ateister ta bibelvers her og der for å presentere et forvrengt gudsbilde  eller for å bevise at Bibelen tar feil.

 Når man leser i Bibelen, er det viktigst å få tak i Guds tankegang og hans argumenter. Bibelen forteller om Guds frelsesplan for mennesker. Denne planen har forskjellige faser.  De kan fordeles på flere måter, men jeg tar det kort slik: Edens hage, tiden før loven, loven, Jesu liv, død og oppstandelse, menigheten, opprykkelsen og oppstandelsen, tusenårsriket, den nye jord og den nye himmel.

 I en naturlig utvikling av mennesket er det også flere faser. Et voksent menneske tenker ikke som et barn gjør. En ungdom og et gammelt menneske har helt forskjellig livserfaring å basere sine tanker og visjoner på. Også fasene i Guds plan bygger på erfaring. Lovens tid  hadde en mening  i henhold til mennesket. Den modnet også mennesker til neste fase. Vi kan si at lovens tid var og er et slags barnestadium i Guds frelsesplan. Hvis man har kommet til voksenstadiet i denne utviklingen, til kjennskap om Jesus og hans verk, tenker og resonnerer man ikke mer "barnslig", etter lovens argumenter. Man tenker voksent etter den fasen som man er i. Derfor blir ateisters krav om å også akseptere gamletestamentlige lover til punkt og prikke hvis man sier å være bibeltroende, til et krav om å komme tilbake i barndommen. En del motstridigheter i Bibelen kan altså forklares like enkelt som det er å begrunne forskjellene i et barns og en voksens tankegang og varemåte.

Utifra forskjellen mellom et barn og en voksen kan man også få forståelse i "Gud er ond" - påstanden. "Pappa er slem", kan et barn skrike, når han ikke får lov til å leke med fyrstikker. Når man kommer i en mer moden fase i åndelig forstand, forstår man bedre lovens mening, på like måte som et barn senere forstår at pappa ikke var slem, når han nektet ham å leke med fyrstikker, men at pappa var snill og omsorgsfull. Pappas fasthet var kjærlighet.

Når man leser i Det gamle testamente med slike helhetlige tanker i bakgrunnen,  kan man få tak i den røde tråden, og kan forstå en dypere mening i Guds budskap. En del av framstillingsmåten i Det gamle testamente kan virke primitiv men det er viktig å merke seg at vi leser i en bok fra en annen tid, og at vi ikke kan uten videre ha vår tid og som utgangspunkt for vår vurdering. Det er også av betydning å huske at det er skrevet til mennesker i barnefasen i Guds plan.

Det er også mange andre sammenhenger man må tenke på for å forstå riktig. Hvordan tenkte mennesker i allminnelighet den tiden? Hvordan var lovene hos andre folk? Hvordan levde mennesker, og hvordan var andre folkers religiøse praksis  sammenlignet med Israels folk? Bibelen er ikke en steril åpenbaring fra himmelen, men den forteller også om livet som det var. Det er viktig å skille kulturen fra Guds åpenbaring. Kritikken går ofte nettopp mot tidens kultur og midler  som var vanlige blandt mennesker. Selv om det virker som om Gud støtter mange menneskelige ordninger, som for eksempel polygami eller massedrap, kan man av en helhetlig bibelforståelse få et mer nyansert og oversiktlig bilde av Guds tanker i det hele og i sitt vesen. Og når det gjelder Guds åpenbaring, må man lete etter det som er det mest vesentlige i den, og vurdere resten derfra.

Det som jeg her har skrevet  er ikke en forklaring eller ønsketenkning, men jeg mener en viktig tilnærmingsmåte for å kunne forklare eller vurdere Bibelen i en riktig retning. En kristen forstår Det gamle testamente utifra Det nye testamente, som forklarer mye av det gamle.  

Til slutt også et åndelig poeng av den danske juristen, Poul Madsen: Guds ord kan misforståes. Hans ord er ikke behersket av menneskelig logikk. Gud taler ikke først og fremst til vår forstand eller vår intelligens, men til vår samvittighet. Hvis vi ikke bøyer oss og lar han tale til vår samvittighet, avviser vi hans ord som uforståelige, usammenhengende og selvmotsigende.

Den gode orden

I Kol 2:5 skriver Paulus: "Selv om jeg er borte fra dere legemlig, er jeg likevel hos dere i ånden. Og jeg gleder meg over å se den gode orden hos dere og fastheten i deres tro på Kristus."

Hva mener Paulus med "den gode orden"? Mener han at han i ånden så at oppbyggelsen på møtene gikk så bra i tur og ordning, alle satt pent på sine plasser, og det var god disiplin i menigheten. Ingen snakket på møter eller forstyrret andre på noen måter. Var det en slik  orden som gledet Paulus ved tanke på menigheten i Kolosse? Kanskje. Men jeg ser også noe annet og mer vesentlig.

I begynnelsen av brevet forteller Paulus at hans medtjener Epafras hadde fortalt ham om kolossernes kjærlighet til hverandre og om deres tro på Kristus. Disse opplysninger hadde virket i ham vedvarende bønn og takk til Gud for kolosserne. Han gledet seg over deres kjærlighet som bar frukt, og med sine bønner medvirket han at kjærligheten og kjennskap til Gud vokste i deres liv. Ser du, som jeg, at Paulus gledet seg over å se den gode orden, den kjærligheten som kolosserne viste hverandre?

I 1 Kor 13 står det mye om kjærlighetens egenskaper: Kjærligheten er tålmodig og vennlig. Passer ikke disse adjektiver med en god orden? Videre står det at kjærligheten er ikke misunnelig, skryter ikke, er ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Er ikke missunnelse, skryt, oppblåsthet, opphisselse, usømmelighet og  ondskap uttrykk for en uorden, altså det motsatte av kjærlighet!

Kjærligheten setter alt på riktig plass, i skjønneste orden: Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Vi har god grunn til å slutte oss til Paulus`bønn om tiltakende kjærlighet i vårt liv. Da blir det orden i sakene!

Bilde av Sakari Lehtinen

Vannbadet i Guds ord

"Dere er rene på grunn av det ord jeg har talt til dere" sier Jesus til sine disipler. Joh 15:3. Dette ordet har beskjeftiget mine tanker en del. Hvordan renser Jesu ord, Guds ord? Hva betyr det?

I Joh 13 vasker Jesus disiplenes føtter, og i den anledning kommer han i samtale  med Peter om renhet. Han svarer til Peter: "Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ren over det hele. Også dere er rene, men ikke alle." For han visste hvem som ville forråde ham. Derfor sa han: "Dere er ikke alle rene." 10-11.

Tre år tett inntil Jesus hadde vært en renselseprosess for disiplene. Fra Jesu munn hørte de stadig livgivende ord, som formet dem og forandret deres verdier, motiver og holdninger, og skapte tro og håp i deres hjerter. Deres indre hadde blitt renset av Jesu ord.

Også Peter fikk høre av Jesus at han var ren. Han hadde det rette sinnelag. I all oppriktighet hadde han uttalt at han ville gi sitt liv for Jesus og at han slett ikke ville fornekte Jesus. Disse ordene kom av kjærlighet og ærbødighet til Jesus, ut fra en ekte, ren og god holdning i hans hjerte. Han var grunnren. Han hadde "badet". Når han litt senere fornektet Jesus, ble han "bare" skitten i føttene. Jesu  ord "før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger", og møte med Jesu blikk ledet Peter til syndserkjennelse, når han hørte hanen gale. Luk 22:61-62

Judas var ikke grunnren. Også han hadde vandret med Jesus i tre år, men midt i sin tjeneste som forvalteren av deres felles penger hadde han dyrket sin kjærlighet til penger og latt den overstyre seg så at den til slutt ledet ham til å forråde Jesus. Hans holdninger og motiver hadde ikke blitt renset i Jesu ord. Han kom nok til syndserkjennelse, men han klarte ikke å finne veien ut fra sitt sinns forherdelse og mørke.

Jeg tenker på det alvorlige, men samtidig håpefulle blandt oss kristne. Vi lever i en meget skitten tid. Fra alle kanter blir vi påvirket av de opphøyede begjærenes muligheter, og uten kanskje å vite det kan vi være fanget i deres garn. Lar vi Guds ord som vi hører og leser, påvirke vårt sinnelag og våre holdninger? Våre holdninger til penger, til det annet kjønn, til det materielle, til storhet i verden avslører om vi er rene eller ikke.

Paulus skriver om gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd. Tit 3:5. Målet for Kristi kjærlighet er menighetens hellighet ved at Kristus renser menigheten ved vannbadet i ordet. Ef 5:25-26. "Strømmer av levende vann" er et bilde av Den Hellige Ånd, og når Kristi ord formidles i våre hjerter ved denne Ånd, bader vi. Tanker og motiver blir renset. Vårt livssyn blir formet av Kristus. Da blir vi "ulastelige og rene, Guds uklanderlige barn midt i en vrang og fordervet slekt. Blant dem skinner dere som strålende lys i verden, på den måten at dere holder fram livets ord.." Fil 2:15-16.

Hvis du og jeg lengter etter en slik renhet, så kan vi gripe et oppmuntrende ord: "La Kristi ord bo rikelig i eder", Kol 3:16. La oss dykke ned i vannet! La oss gripe ordets rikdommer, ikke bare løftenes, men også budenes og formaningenes skatter. Løftene er nemlig bundne til budene. Noen ganger kan vi gruble på enkelte ord, og noen ganger igjen la budskapet av flere sider fylle vårt sinn og rense oss.