Kong Davids håndtering av følelser til inspirasjon og god samvittighet.

Det er neppe noe menneske i Bibelen hvis følelsesliv er så fyldig beskrevet i hele sitt spekter som Davids.  Biografidelen forteller realistisk om hans ofte ekstreme følelseutbrudd, og i Salmene har vi rikelig adgang direkte inn i hans indre bønneliv, og kan bli oppbygget og inspirert  med ham ved hans kamper og seirer i bønn, og forene oss med ham i hans glede og lovprisning.

Flere sterke følelsescener skildres, og det er lett å bli fascinert eller oppgitt av  intensiteten. Det vekker også et spørsmål om hva Gud syntes om denne sentimentaliteten. I hvert fall var det noen mennesker som syntes at nok var nok. Guds svar var at David var en mann etter hans hjerte, og Gud bedømte også følelsene  etter mannens hjertelag.  Det er en ekthet og ærlighet i Davids følelser, det dreier seg om ydmykhet og en vilje til å være ringe i sine egne øyne, selv om han var utvalgt av Gud til å være konge over Israel. I sin egen ringhet opphøyet David alltid Gud. Selv om han også overskred grenser, kom han som regel likevel i likevekt, i bønn foran Guds ansikt eller ved å høre andre menneskers råd.

David hadde anledninger til å ta livet av kong Saul, sin fiende som forfulgte ham i flere år. Men han tok ikke hevnen i egne hender, men bad inderlig til Gud om å tukte Saul. Ved å overlate gjengjeldelsen til Gud vokste barmhjertighet i hans eget hjerte mot fienden, og han gråt når han hørte at Saul var død i krigen. Enda sterkere var hans sorg over sin venn Jonatan, Sauls sønns død i samme kamp. Davids og Jonatans vennskap er beskrevet med sterke og følelsesladde uttrykk og handlinger: "Jeg er tynget av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var til stor glede for meg. Din kjærlighet til meg var vidunderlig. Den overgikk kvinnene i kjærlighet." 2 Sam 1:26.

Det at "en mann ikke gråter", kommer ikke i hvert fall fra den judeo-kristne arven i Bibelen. Det var mange tårer i Davids begivenhetsrike liv. "Tøm mine tårer i din flaske, er de ikke alle opptalt i din bok?" Sal 56. "Jeg er trett av mine sukk. Hele natten gjør jeg mitt leie vått, idet jeg gjennomvæter det med mine tårer." Sal 6. Det var ikke teatralske tårer, men ekte sorg og bønn til  Gud som David satte sin lit til. Også bekymring og angst gir han fra seg til Gud: "Jeg utøser min klage for ham. Jeg kunngjør min trengsel for hans åsyn." Sal 142. "Lytt til meg og svar meg! Jeg flakker omkring med min bekymring og stønner høylytt.. Mitt hjerte vrenger seg i angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg." Sal 55.

Også til sin glede kunne David gi et  fritt og hemningsløs utløp.  I ydmykhet gledet han seg dansende og hoppende med fryderop og med hele sitt vesen for Guds åsyn, når Guds paktsark førtes til Jerusalem. Jubel og glede og Guds pris og lov er åndedrettet også i hans sanger.

David er et bilde av Messias. I Jesus ble denne profetien oppfylt: "Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine følgesvenner." Hebr 1:9. Davids glede over samfunn med Gud, Guds bud, Guds paktark og  rettferdighet henviser til Jesus, vår Frelser. David profeterer om Messias: "Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre." Salme 40. Her møter Messias sitt forbilde i samme sinn og samme lyst: kjærlighet til rettferdighet og til gjennomføring av Guds vilje.

"Jeg kan lett snuble", var Davids erkjennelse. Salme 38. Han hadde en følsom samvittighet og en ydmyk ånd, som gjorde at han voktet seg for synd. Hans ånd advarte ham mot å ta livet av Herrens salvede, kong Saul. Når han hadde falt i  hor med Batseba, og latt hennes mann bli drept, var samvittigheten i alarmtilstand: "Så lenge jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livskraft svant som i sommerens tørke:" Salme 32:3-4. Når han hørte  profeten Natans dom, "Du er mannen" som har syndet, bekjente han sin synd, og ved å ta imot Guds tilgivelse fikk han tilbake gleden og fryden  i sitt hjerte. Han priste seg salig.

Likevel var hans synder ikke uten alvorlige følger. Profeten Natan varsler om framtidig oppstand i familien, og voldtekt av flere av hans  koner. Først krenker hans eldste sønn Amnon sin halvsøster Tamar ved å voldta henne. David blir meget vred, men gjør ikke noe av saken. Han bar på en smertefull erkjennelse, og sannsynlig hadde han et dilemma: Hvordan kan han tilrettevise sin sønn uten å bli bebreidet av sin egen synd på nytt? Davids eget fall kan ha vært med å gjøre sønnen  likegyldig så at han ikke brydde seg om å overtrede Guds bud. Absalom, tredje eldst av Davids sønner pønsker på hevn til Amnon på grunn av voldtekten til sin søster, og han bruker anledning til å drepe ham to år etter overgrepet. Absalom flykter og drar til sin morfar, og etter tre år vender han tilbake til Jerusalem, og med tiden tilgir David ham.

Men om noen år blir det Davids tur til å bli flyktning etter at Absalom forræder ham, og tar makten ved et kupp. Han hadde lyvet til folk som var på vei til David for å be om hjelp, ved å si at det ikke var noen hjelp å få hos kongen, og på den måte stjal han deres sympati. Han tar makten og voldtar sin fars koner. Det blir krigstilstand, og Absalom kommer i ulykke og blir drept av Davids hærfører Joab.  Det er tredje sønn David nå mistet, og sorgen er intensiv. Selv om Absalom var en bedrager, gråter David dypt grepet, og jamrer: "Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom, om bare jeg hadde vært død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" Joab veileder David til å se situasjonen i perspektiv. Han har også tidligere hjulpet David i balanse, og taler fornuftig til ham og får ham til å stå oppreist. David tok imot råd  fra forstandige mennesker som kunne belyse flere sider i hans sak, så at sterke følelser fikk motvekt.

Ut ifra  sønnenes dramatiske overtredelser og tragikken skjer  det mye i Davids hjerte. Nå lever han ut ifra et sønderbrudt hjerte. Det har ikke vært enkelt å forholde seg til sønnenes synder som han selv hadde med sitt eget syndefall vært med å sette i gang.  Men han lar  barmhjertigheten, som han selv møtte hos Gud ved sitt eget fall, styre i sitt forhold til sønnene.  Jesus sier ved et tilfelle: "Den som har blitt mye tilgitt, elsker mye". Jesus talte flere ganger om barmhjertighet, og viste den selv mot mennesker han møtte, også mot sine fiender. Denne kjærligheten arbeidet i Davids hjerte. Som konge og dommer hadde han elsket rettferdighet og hatet urett. Han viste stor medfølelse, men kunne også treffe ubehagelige avgjørelser, for å straffe urett.

Davids salmer begynner ofte med en innerlig bønn om hjelp, og blir avsluttet med takk og lovprisning. De gjenspeiler en avhengighet av Gud og tro som styrkes og besvares og overvinner. De forteller også oss om en sterkt følende manns vei til hvile midt i sine sinnsrørelser: "Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." 131:2 Eller hva skal vi si om Salme 23! "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge på grønne enger. han leder meg til hvilens vann."

Også vår indre verden og dens falske toner kan korrigeres ved å la hjertet bli stemt til et rett forhold til vår Skaper. Og hva er en bedre begynnelse for et liv i harmoni, enn å høre fra Guds Sønn, Jesus Kristus, disse ord: "Dine synder er deg tilgitt!"

Historien om David er skrevet  i 1 Samuelsbok 16 framover og i 2 Samuelsbok.

  

Davids dramatiske kongeskole

 Det har vært spennende og  oppmuntrende, men også sårt  og hjerteskjærende  å følge med hvordan et menneske ble formet til "en mann etter Guds eget hjerte". Jeg har stanset ved Davids liv i første Samuelbok, før han ble konge i Israel.

 David er best kjent for sin modige kamp og seier over kjempen Goliat. Hva ligger bak denne seieren? Etter Davids egne ord hadde han i sin gjetergjerning som ung gutt opplevd flere ganger Guds hjelp i kampen  imot villdyr. Han hadde blitt befestet i det å søke hjelp fra Herren, og seiret over frykten ved tillit til Gud. Når da profeten Samuel fikk som oppgave fra Gud å gå og salve en av Isais sønner til konge over Israel, visste Gud hvem han hadde valgt. Hans valggrunnlag var hjertet til den blivende kongen. Herren sa til Samuel: "Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." 1 Sam 16:7.

Men det var ikke bare gjeterjobben som hadde formet Davids liv. Han hadde flere eldre brødre, og i  søskenflokken hadde han også gått på sin kongeskole.  Davids eldste bror Eliab var en kraftig mann med et godt utseende. Han og to andre brødre  var kalt til krigen mot filisterne  i kong Sauls hær. Isai hadde sendt David med forsyninger til sine brødre i krigsleiren. Mens David hilste på sine brødre, fikk han høre  Goliat håne den levende Guds stridsmenn. David ble utfordret, og ville snakke og høre mer om situasjonen. Eliab likte ikke dette, og han ble vred og sa til David: "Hvorfor kom du ned hit? Til hvem har du overlatt de få sauene i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte, for du har kommet ned for å se på striden." David svarte til ham:"Hva har jeg gjort nå? Det er vel lovlig å spørre litt", og han  fortsatte å snakke med folk, uttrykte  sin fryktløshet,  og ble ført til Saul, villig til å kjempe mot Goliat. I tillit til Gud og i nidkjærhet for Israel og Israels Gud overvant han kjempen.

Ordskiftet mellom storebror og lillebror forteller en del om Davids oppvekst. Eliab hadde forakt for Davids jobb som gjeter. Det kan komme av at David hadde fortalt hjemme om sine kamper og seirer over villdyr, og Eliab kan ha  sett det som overmot. Han mente også at David måtte bare ta av sin lille oppgave og at det ikke passet for ham å komme og blande seg i krigføring. Men Eliab hadde ikke klart å se inn i Davids hjerte, inn i hans forhold og samfunn med Gud. Mens Eliab foraktende sier om sin bror: "Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte", så sier Gud om David: "Her er en mann etter mitt eget hjerte." I Guds øyne hadde ikke Eliabs hjerte samme kvalifikasjoner som Davids. Det virker som om Eliab freidig og frekt projiserer sin egen overmodige hjertetilstand over på David.

Davids svar "hva har jeg gjort nå?" til storebroren viser at han flere ganger tidligere har blitt gjenstand for Eliabs beskyldninger og forakt. Det er bemerkelsesverdig at David ikke viser underdanighet, men fortsetter med å snakke med folk. Han lar ikke Eliabs dom styre sin oppførsel. Det ser ut som om han hjemme i situasjoner hadde avslørt brorens falskhet, og sannsynlig allerede i barneårene funnet sin trøst i Israels Gud, og lært  ikke å bøye sitt hjerte under Eliabs styre og overmot.

Disse to kamparenaer i barne- og ungdomsårene, hjemme og på marken, hadde forberedt Davids hjerte til å møte kommende flere års utfordringer og forfølgelser av Saul, som ikke ville ha rivaler. I møte med Saul "gikk han klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham". Også Saul overførte sin egen hat og sjalusi til David. Han hadde bestandig spydet sitt ved siden av seg for å ta livet av David, og i frykt for å bli angrepet av ham. På Davids klokskap gav Saul en negativ nyanse: "Han er meget listig."  Sannheten om David var at han ikke ville gjøre noe vondt imot Saul, han hadde respekt for Herrens salvede, og at hans "listighet" var visdom og klokskap, der Herren ledet ham, et resultat av en enkel avhengighet av Gud.

Davids styrke og mot var ikke "her kommer jeg"-styrke. Hans mange salmer forteller oss om en hyppig og intensiv omgang med Gud. I tiden når Saul stadig forfulgte ham, søkte han hele tiden hjelp hos Gud. Ved et slikt tilfelle ber han: "Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg. Og i dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over." Salme 57.

Davids salmer var en viktig kraftkilde også for vår Herre Jesus Kristus. Fra dem kunne Jesus hente styrke av profetier om Guds plan for sitt liv, som David hadde fått av Gud og formidlet mange hundre år tidligere. Midt i det mørkeste mørke på Golgata kors fant Jesus holdepunkt i Davids ord for å uttrykke sin fortvilelse: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Også hans siste tillitsfulle ord på korset hadde David  nedtegnet: Far, "i dine hender overgir jeg min ånd".

Også vi kan bli styrket av Davids mot og indre liv i Gudsavhengighet i livets omstendigheter og åndskamp.

"Dere skal be slik":

For flere år tilbake var mitt lønnkammer ofte ute på gaten, og der  bad jeg i mitt hjerte til Gud mens jeg gikk. En gang fornemmet jeg en tanke: "I dag skal du be bare Fader vår." Og jeg spurte: "Skal jeg avstå fra alle mine "viktige" daglige bønner, og be "bare" Fader vår?" Jeg var usikker, men aksepterte forslaget, det gjaldt jo bare  den ene dagen. I min menighetskultur hadde Fader vår vært en bønn som sjelden, om i det hele tatt hadde  vært i bruk. Den ble, etter hva jeg forstod, betraktet som et ritual, en bønn uten kraft og ånd.

 Jeg husker ikke hvordan min bønn utviklet seg mens jeg gikk framover, om jeg bad den en gang eller flere ganger, men jeg opplevde at en ny bønneverden ble åpnet for mitt hjerte: "Bare" Fader vår ble alt! "Komme ditt rike!" ble den ledende bønnen i mitt liv. Jeg forstod at bare denne ene bønnen inneholder hele Guds frelsesplan for fremtiden. Den baner veien og framskynder Guds rikes komme. "Komme ditt rike" hadde i forveien allerede arbeidet i mitt hjerte en lang tid sammen med Jesu ord: "Når en kvinne har fødselsveer, har hun sorg fordi timen hennes er kommet. Men så snart hun har født barnet, husker hun ikke smerten sin lenger, i glede over at et menneske er blitt født til verden." Joh 16:21. Guds rike blir født til verden, og det går gjennom sorg og smerte. Mens vi ber, kan vi oppleve at utviklingen virker å gå den motsatte vei, men da gjelder det likevel å fortsette. Vi må innse og ta i betraktning at veene må komme før fødselen. "Komme ditt rike" er en bønn om Guds maktovertagelse her på vår jord, men det gjelder også Guds viljes framgang i vårt personlige liv og menighetens virke og misjonering.

Det er sørgelig at når Fader  vår blir bedt, kan det ofte bli nettopp et kraftløs ritual. Trenger ikke Guds menighet å leve i denne bønnen midt i endetidens frafall og skrekk, å be den i ånd og sannhet, opphøye den til sin viktigste bønn? Denne bønnen blir bedt i mange kristnes sammenkomster i slutten som en avslutning for samværet. Men trenger vi ikke å la Fader vår trenge inn i våre hjerter, og heller be Gud styre våre sammenkomster ved den i stedet for en form og avrunding i slutten av møtet?

Ved Fader vår - bønnen  møter vi Gud, den eneste sanne Gud, i himmelen på sin suverene plass, på sin trone. Vi opphøyer Gud og vi ber ikke vår egen bønn etter vår egen vilje, men vi framskynder Guds plan og vilje, frelse fra Guds motstanders, Satans og avguders makt, og fra selvopphøyelse. Vi ber en altomfattende bønn. Vi søker Guds rike og hans rettferdighet først, og etterpå uttrykker vi våre åndelige og timelige behov for ham. Vi gir ham styring i vår kamp mot det onde, og  avslutter med å bekrefte Guds suverene majestet.

Fader vårs "melodi" kan også uttrykkes med egne ord. Den kan man kjenne igjen i Salmenes bok. Sammenlign bønnen Jesus lærte oss, med "Paulus` Fader vår" i Ef 3:14:21:

".. jeg bøyer mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, - fra ham som ethvert farsforhold i den himlene og på jorden har fått sitt navn -, og jeg ber om at han vil gi dere å bli styrket med kraft ved sin Ånd i det indre menneske, etter hans herlighets store rikdom, det vil si at Kristus får bo i hjertene deres ved troen, i det at dere er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, for at dere skal være i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde. Han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss, ham være æren i menigheten som er i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i evigheters evighet! Amen."

Vårt bønneliv bør være i utvikling. Vi leter og finner, banker på og opplever åpne dører. Midt i dette styrkes Guds egen bønn for oss og alle mennesker.

Fader vår står i Matteus 6:9-13, og i Lukas 11:2-4.

Hverandre

Jesus sier: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid med ham og han med meg." Åp 3:20. Disse ord påminner meg om Salomos Høysang: "Min elskede er min, og jeg er hans." 2:16 Hele Høysangen preges av vekselvirkning mellom Brudgom og Brud, en flytende kommunikasjon, som stadfester gjensidig kjærlighet og hengivenhet og flyter fra hjerte til hjerte i enighet og harmoni. Begge utfyller hverandre og danner et samhold som vokser. Kjærlighet er båndet mellom dem.

Å spise sammen med Jesus  er et herlig bilde om det indre livet mellom Jesus og en hengiven sjel. Det er ikke snakk om enveiskommunikasjon, men om en enhet som begge deler med hverandre. Han spiser med meg, og jeg med ham! Hverandre!

I neste vers i Åpenbaringen sier Jesus: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min Far på hans trone." Her møter vi akkurat den samme fortroligheten som beskrevet tidligere. Jesus deler makten i enighet med sin Far, de sitter på samme trone, de har samme makt.  I denne enheten skal den seirende delta!

I livets situasjoner er dette samfunnet med Jesus og måltidsforeningen med ham i gjensidig kjærlighet en seierkraft! Vi mer enn seirer ved ham som elsket og elsker oss. Rom 8:35. Samfunnet med Jesus er seieren. Å bli i ham er seieren. Bli i vintreet er seieren. Den som blir i Jesus og Jesus i ham bærer mye frukt. Mer enn seirer. Joh 15.

Over en åpen tredje Mosebok i møte med Den Hellige

Som regel er det kjedelig å lese igjennom 3. Mosebok med sine offerlover, renselseritualer, forskjellige bestemmelser, og lista av urene og rene dyr. Det er ikke vesentlig for oss kristne, hvorfor da bruke tid for å granske gamle jødiske tradisjoner? Jeg har gjennomgått deler av  Mosebøkene flere ganger med noe av en slik innstilling, men når jeg for en tid tilbake begynte å studere dem på nytt, bestemte jeg meg for å fordype meg i dem med tid, bønn og interesse. Hva har disse tekster å si til meg i dag? Mens jeg trenger inn i Mosebøkene opplever jeg møter med Gud, Den Hellige, som virker i mitt hjerte og taler ved sitt vesen.

Bibellæreren Poul Madsen skriver om tredje Mosebok blandt annet følgende: "I syv kapitler beskrives det fem offer, av hvilke hver og en representerer en viss side av Kristi veldige og altomfattende offer", og: "På bakgrunn av alle ytre bestemmelser ser vi det indre liv som Jesus vant for oss og som Paulus beskriver i 1 Kor 13", i kapitlet om kjærlighet. Dette som utgangspunkt dykket jeg inn i 3 Mosebok, og har ikke blitt skuffet! Jeg ante at her er det dybder som jeg skraper  bare litt på overflaten!  

Det står om loven at den "bare har en skygge av de kommende goder, og ikke selve tingenes egen skikkelse." Hebr 10:1. Den er et mønster, en skisse, et bilde av noe himmelsk og åndelig. Når Jesus skildret åndelige sannheter, tok han ofte bilder fra naturen i sine lignelser. Skaperens tanker og vesen er i alt det skapte, så naturen kan tale for oss mektig om Gud. Ut ifra loven som en skygge og Jesu bruk av lignelser fikk jeg en tanke om menneskekroppen, Guds mesterverk, med sine funksjoner og renselsemekanismer. For at mennesket skal kunne leve og holde seg frisk, har kroppen en renselsemekanisme som jobber uavbrutt. Tarmen, leveren, lungene, nyrene og huden jobber etter visse regler og bestemmelser og "ritualer" som er livsviktig for kroppen og livet. Mangfoldige nøyaktige kjemiske prosesser foregår i detaljert presisjon for å bevare kroppen , livet, rent, livskraftig og frisk!  Forandringer i denne mekanismen leder til dårligere livskvalitet, sykdommer og død. 

 "Det indre livet som Jesus vant for oss ved sitt offer", kjærlighet, har en renselse- og avsondringssystem, som skiller mellom det rene og urene:

"Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort."  1 Kor 13:4-8.

 Den tredje Moseboks detaljerte system er skrevet i en gjenfødt kristens sinn i dens åndelige mening. For at kjærlighetens tålmodighet, vennlighet, tro, håp, sannhet, rettferdighet og utholdenhet skal bestå, renses misunnelse, skryt, oppblåsthet, usømmelighet, å søke sitt eget, opphisselse, onde tanker og urett bort. Det nye menneske er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet. Ef 4:24. Derfor er funksjoner, "organer" som å avholde seg fra, fly, holde seg unna, ta seg i vare, våke, i virksomhet i det nye menneskes liv. Flere formaninger i Bibelen stimulerer og vedlikeholder aktiviteten til disse organer, for eksempel: "Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.  Hver den som nevner Kristi navn, skal holde seg borte fra urett. Flykt fra de ungdommelige lyster! Vær du på vakt i alle ting! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Lev fredelig med alle mennesker!"

Renselsesystemet i vår fysiske kropp er medfødt, og ikke i det åndelige heller trenger vi å skape en slik mekanisme. I en sund ånd virker disse holdninger naturlig ved den nye fødselen. Men som et barn trenger tid for å modnes og for  å lære seg å håndtere sine ekstrementer uten hjelp, trenger vi også i det åndelige å lære å avskaffe urensligheter på en forsvarlig og diskre måte. Reglene i Moseboken forteller hvordan "kloakken" fungerer. Som i det fysiske livet, så også i det åndelige, er organene og rørene skjult, rensingen skjer usett, men det livet som den beskytter, kommer fram synlig, og i en kristens liv som kjærlighet i mangfoldige uttrykk.

Når Jesus og Paulus oppsummerer loven, framhever de at kjærligheten til Gud og mennesker er lovens fullbyrdelse. Enkelt sagt oppfyller vi de ti "du skal ikke"- bud ved å elske Gud og mennesker. Kjærlighet forklarer, tyder budene for oss. Samtidig forklarer "du skal ikke" hva kjærlighet ikke er. Det man "ikke skal", er ikke godt, det skal skilles ut og inn i kloakken.

Hva vi spiser og drikker har mye å si om hvordan vårt fysiske renselsesystem klarer sin oppgave. Jesus er livets vann og brød, Guds ord er vår åndelige mat. I det naturlige bør vi spise variert og sunn kost. I det åndelige dreier det seg om å nære seg  med "Jesu Kristi sunne ord og  den lære som stemmer med gudsfrykt."

Hedre ditt barn

Nils Petter Wetterlund var en prest i den svenske kirken i begynnelsen av 1900-tallet. Her kan vi lese hans tanker om barneoppdragelse, som har en helt annen dybde og dimensjoner enn tradisjonell kristen barneoppdragelse representerer. Språket er noe gammeldags, og jeg har redigert noe av teksten. Overskriften "Hedre ditt barn" er min.

                                      Ditt barn  

Far og mor! Kjernen i all oppdragelse er å sette barnet høyt, så høyt som Herren har satt det; som eier av himmelens rike og vårt forbilde. Matt18:1-6.

Ennu har ingen sett sitt barn for stort. og alle de barn som er blitt ødelagt på vår jord, er blitt ødelagt fordi man så dem for små.

Når du trykker den lille i din favn, så vit at du favner himmelen og dermed din Gud, i et bilde som aldri er fremkommet før, og som aldri fremkommer i mer enn i ditt barn.

I barnet gav Gud seg selv til deg, forat du skal kunne gi deg selv til ham. Slik som du behandler ditt barn, slik behandler du din Gud; og slik kommer Gud til å behandle deg. Matt 18:5-6.

Du kan beholde ditt barn på dets himmelske høyde eller dra det ned derifra.

Barnet er en knopp som slutter i seg alt sant, godt og skjønt. Derav kommer øyets himmel,  pannens renhet og leppenes sødme. Derav kommer den uimotståelige, hellige makten i dets sjarmerende fakter og glade liv.

Vil du oppdra ditt barn, så stig ned i dets himmel, som Mesteren gjorde. Der skal oppdrageren stå, der har du grunn under fot, og bare der ser du enkelt og klart, slik som barnet og barnets verden skal sees.

I knoppen ligger alt. Legg da ikke noe unaturlig inn, men la den utvikle seg selv! Øv ikke trykk, men hjelp frem!

Mange bud og stengsler av forbud har ikke levende forbindelse med barnets levende rot. Med disse menneskebud skjuler man Guds bud, og skaper brudd der hvor brudd ikke finnes, og beflekker spede samvittigheter, og foruroliger fredfulle hjerter.

Tilbake til naturen! Den er enkel og sann. Dens grunnord er: være og vokse, ikke fabrikere, ikke forsere. Være i sin levende rot og vokse etter vekstens lover. Naturens bud er bare ett: Liv! Dens drivkraft er sol. Knoppen åpnes ved sol, duften fremlokkes ved sol og modningen skjer ved sol. Den tilblir ved sol, leker ved sol og dens helse er sol.

Foreldre! Deres knopp har sine røtter i himmelens jordbunn og eier dens liv. Og dette liv har alle livets dager i seg. Frem med dem! Enhver regel for barnet bør også være regel fra barnets eget hjerte. Ellers kan våre regler forderve barnet.  Barnet er sant, er natur. Det vil natur, forstår natur og trives i natur. Lov og liv er ett for barnet. Det vil være og leve helt. Kløv det da ikke i å vite det rette og å være og gjøre det motsatte! Men akk! Vår tid er kløvet og sprukket overalt. Og barnelivet strømmer ut av sprukne hjerter, og slekten uttynnes og dør. Dens liv blir mer og mer et såkalt liv. Og hva vil det si? Jo, det skal vi snart få erfare.

Nei, skaff sol, skaff sol, så livet må leve og leves frem, himmelens sol til knoppen, den herlige kjærlighetens hjemsol! Den og bare den er redderen.

Men i denne knopp ligger også en mark. Barnet kjenner det og lider derav. Lid med og var barmhjertig! Barnet bør alltid vite at det har deg på sin side imot sitt onde. For man kan, lettere enn man tror, og ofte uten at man vet det, komme til å stå på fiendens side imot barnet. Og det kjenner barnet straks. Da slutter det til omkring seg, og marken herjer i knoppen. Men har barnets hjerte et virkelig hjerte å slutte seg til - og det er dets hellige rett -, da støttes selvbevarelsens medfødte drift, og lysten og kraften til renhet vokser naturlig frem.

Hjelp ditt barn å ta livet av sin dødsfiende! For har marken en gang gjort kroppen til sin bolig, da har barnet falt fra sin høyde, og du ser ikke mere himmelen i barnets blikk.

Hjelp ditt barn i striden for livet! Det som her forsømmes i beleilige stunder, får sjelden årerekkers lidelser opprettet. Barnekamrenes "givne nu" er knopper som slutter i seg lange tiders fryd eller kval.

Far, mor! Ditt ord er hellig, din makt er stor. Din velsignelse og forbannelse har uoverskuelig innflytelse. Respekt for det guddommelige  majestetiske på din panne! 

Hvilke navn gir vi til Guds gjerninger?

I historien om livet i Edens hage fortelles det hvordan Gud førte dyrene, som han hadde skapt, til Adam   for å se hva han ville kalle dem. Og det Adam kalte hver levende skapning, det ble navnet den fikk. 1 Mos 2:19. Det står ikke mer om denne navngiving, men vi kan anta at Adam gav betegnende navn, som ellers også bruktes mye i bibeltiden.  Navngiving til kvinnen beskrives mer detaljert, og viser oss, hvordan navnet som Adam gav, oppklarer Guds gjerning. Mens Adam sov, formet Gud en kvinne av hans ribbein, og førte henne til Adam. Da sa han: "Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, siden hun ble tatt av mannen."  Kvinne betyr: Av mann. 1 Mos 2:23. Teksten i 2:18-24 fordyper hva betegnelsen "av mann" betyr.

    Fun Bible Stuff com

Vi leste at Gud hadde interesse av og fulgte med, hva Adam kalte hans skapninger, hans gjerninger. Det må ha vært fryd for Gud å merke at Adam brukte treffende og levende språk, som gav uttrykk for Guds tanke med sitt skaperverk. Men Gud må ha hatt også noe annet i sinnet. Han førte dyrene til Adam etter at han hadde sagt at Adam trenger en hjelper som svarer til ham. Kanskje ville han få vink av Adam for å skape kvinnen ved å lytte til hans sinnsbevegelser ved navngiving til dyrene? 

Guds barn, den nye skapelsen skal også gi navn til Guds gjerninger. "Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." Ef 2:10. Gud "fører" sine gjerninger til oss, og vi skal "vandre" i dem, gi navn til dem, konkretisere dem! Guds virksomhet er ånd og liv, og vår oppgave er å formidle hans natur i våre omgivelser. Det er vi som skal uttrykke, ikle oss den synlige drakten til Guds kjærlighet og vesen: 

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." Kol 3:13.

   Som Gud fulgte med Adam, så følger han med oss, og er interessert i hvordan vi uttrykker ham, hvordan hans arbeid får form i oss. Men han er minst like mye interessert i vårt forhold til ham, til Jesus Kristus, vår gjenkjærlighet til ham, vekselvirkninger av å vandre i hans gjerninger. Hvilken gjenklang skapes det i våre hjerter? Han vil skape oss til hans like så at Kristus får en brud som svarer til ham. Gud ville se hva Adam ville kalle hans skapninger, og i denne oppgaven hadde Adam en stor frihet.  Også i Åndens gjerning ved oss er det frihet. Må vårt liv og tro gi et treffende beskrivelse om Den Høyeste, Ene, Sanne Gud, gi ærefrykt til "Jeg er den jeg er".

 Jesu vitnesbyrd var: "Jeg har herliggjort deg på jorden; jeg har fullført det verk du har gitt meg å gjøre." Joh 17:4. Jesus er "avglansen av Guds herlighet og det uttrykte bildet av hans vesen". Hebr 1:3. En kristens kall er, ved den Hellige Ånd, å formidle denne lovprisning ved å  bli forvandlet til det samme bilde  fra herlighet til herlighet. 1 Kor 3:18.

Friheten i Adams oppgave, å gi navn til dyrene, og Guds interesse for den, inspirerer meg! "Om bare menneskene ville takke Herren for hans miskunnhet og for hans underfulle gjerninger mot menneskenes barn! La dem ofre takkeoffer og forkynne hans gjerninger med jubel!" Sal 107:21-22.