"Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg." Paulus

Mens jeg kjørte til møtet ble en stille bønn formet i mitt hjerte: "Far i himmelen! Tal til meg konkret på møtet. Ofte utvikler det åndelige budskapet til noe "rundt" i hjertet mitt: altså jeg synes det er godt og oppbyggelig og jeg tar imot det, men det kan bli noe tamt som ikke gjør noe i livet mitt."

Det ble talt om gjerninger og lest mange viktige skriftsteder. Mitt bønnesvar fikk jeg av Jesu budskap til menigheten i Laodikea, Åp 3:15-20. Vers 19: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg!" Vi trenger nidkjærhet for å omvende oss. Dette begynte å arbeide i hjertet mitt og pekte på en vane som jeg bør omvende meg fra. Vanen i seg selv er ikke noen synd, og det er vel derfor jeg hadde holdt fast ved den, selv om jeg ofte hadde følt  at den burde jeg gjøre noe med, at det er noe med vanen som ikke er bra. Men det var noe "rundt" med vanen, noe behagelig og godt, og midt i det at jeg ofte kjente at jeg må gjøre noe med den, ville jeg likevel fortsette med saken og utsette avgjørelsen til et senere tidspunkt. Men nå på møtet sa jeg til Jesus:"Jeg prøver en uke, og ber deg til å tale til meg og å vise veien videre."

Det smertet med å slutte med vanen. Det ble en liten stille pine hver gang jeg  avstod. Men jeg begynte å forstå åndelige sammenhenger! Min "runde" følelse og utsettelse av saken var et uttrykk av lunkenhet. Jesus hadde sagt til laodikerna: "Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken.. vil jeg spy deg ut av min munn.."

Nidkjærheten i omvendelsen var ikke heftige følelser, selv om  gjennomføringen av beslutningen var i seg selv en nidkjær handling. Stille avståelser fra vanen, den stille pinen ved å si nei ledet meg til å forstå at min lunkenhet hadde forandret seg til varme. Den lille smerten var et bevis på at noe brant i mitt hjerte. Å være nidkjær og brennende i ånden trenger ikke å ha noe å gjøre med intense følelser.

Hebr 4:12 ble levende: "Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." Lunken tilstand er behagelig for sjelen. Men ånden trives ikke i denne atmosfæren, derfor må ånden skilles fra sjelen. Min omvendelse i denne saken satte i gang  en skilleprosess. Min diffuse fornemmelse av at det var noe galt i min vane, selv om det i seg selv ikke var synd, ble tydelig ved sverdet "Vær nidkjær og omvend deg!" Når behageligheten forsvant, kom det noe tomt i stedet for det. Denne vanen hadde vært en skjult kraft for sjelens ego livet. Nå hadde sverdet begynt å avsløre hjertets skjulte tanker og motiver, så at det ble født en erkjennelse i mitt hjerte.

Jesus forteller i en lignelse om en rik mann som planla om å  lagre sin store avling i større låver med tanke på å slå sin sjel til ro og nyte av resten av livet. Men Gud sa til ham:"Du dåre! I denne natt blir din sjel krevd av deg. Hvem skal da ha alt det som du har skaffet deg? Slik er det med den som legger seg opp skatter for seg selv, men som ikke er rik i Gud."  Luk 12:16-21. Med bekymringer og selvopptatt planlegging av livet for å nyte av det egoistisk taper man sin sjel. I lignelsen spurte Gud: "Hvem skal da ha alt det som du har skaffet deg?" Ja, fordi du selv ikke får det med deg! Hans rikdom ble ikke forvandlet til noen himmelske verdier. Det ble ikke til noen sann og ekte nytte for andre. Paulus formaner rike til å stole på den levende Gud, Han som gir oss rikelig å nyte av alle ting. De rike skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, rede til å gi, villige til å dele, og at de slik legger opp skatter som en god grunnvoll for seg selv til den kommende tid, så de kan gripe det evige livet." 1Tim 6:17-19. Å investere i himmelriket forstod den rike mannen ikke noe om.

Vi er forvaltere over Guds mangfoldige nåde ,og også alt vi eier, er av nåde. "Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg." 1 Kor 6:12. Her er skjæringspunktet, der sjel og ånd kløves fra hverandre. Er det noe som ikke gagner som har makt over oss? Det unyttige som har fått makt i våre liv stjeler himmelske verdier fra oss. Det tar av oss kjærlighet til Gud og medmennesker. I slike faresitusjoner trenger vi å være nidkjære og å omvende oss for å få selv styresmakten og herredømmet i eget liv. Det er  dette Jesu kjærlighet og tukt sikter til.

Hva er den første kjærlighet til Jesus?

"Likevel har jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene... " Åp 2:4

Dette sier Jesus til budbæreren for menigheten i Efesos. Han har vært en prektig hyrde og gjort mye glimrende godt i menigheten, og Jesus setter stor pris på hans tjeneste. Men likevel manglet han noe vesentlig: Han hadde forlatt sin første kjærlighet!

Det er blitt presentert mange gode og oppbyggelige tanker om hva denne første kjærligheten er. Jeg tror at den kan sees fra mange vinkler og i mange nyanser, som er riktige. Kjærligheten er så ypperlig og mangsidig at den kan beskrives med mange bilder og fra mange kanter. Min framstilling tar utgangspunkt i to av de andre budskapene til de syv menighetene i Lilleasia i Åpenbaringen to og tre. Jeg tenker på Smyrna og Filadelfia som ikke fikk noen refs fra Jesus som de andre fem fikk. Hvis disse to hadde manglet første kjærlighet, ville Jesus ha sagt det til dem. Kan vi øyne hva i Jesu budskap til dem åpenbarer deres første kjærlighet?

Så her beskriver Jesus situasjonen i Smyrna: "Jeg vet om gjerningene dine, trengselen din og fattingdommen din - men du er rik -, og om bespottelsen fra dem som sier de er jøder og som ikke er det, men er en Satans synagoge.." Åp 2:9. Det var fattingdommen, trengselen og bespottelsen som holdt menigheten våken og forbindelsen med Jesus aktiv og levende. De klarte ikke selv, de trengte Jesus hele tiden. Denne forbindelsen og avhengigheten var et tegn på en levende første kjærlighet!

Når vi leser om menigheten i Filadelfia i Åp 3:7-13 så ser vi også her et avhengighetsforhold til Jesus. De hadde liten styrke, men de klamret seg til Guds ord. Jesus har bare et oppmuntrende og trøstende budskap til dem.

Menigheten i Efesos påminner meg om Marta som "var travelt opptatt med alt tjenestearbeidet", mens Smyrna og Filadelfia  hadde lik Maria valgt det ene som var nødvendig, den gode del, å sitte ved Jesu føtter og å være opptatt av hans ord. Luk 10:38-42.

En mor som dier sitt barn er et bilde på en symbiose mellom Gud og et Guds barn:"Som nyfødte barn skal dere lengte etter ordets oforfalskede melk.." 1 Pet 2:2  Babygråt etter melk fra mor er et bilde om første kjærlighet til Jesus. Den åpenbarer et livsviktig behov, "det ene nødvendige". "Vi elsker ham fordi han har elsket oss først." 1Joh 4:18. Vår første kjærlighet til Jesus er "egoistisk" avhengighet av ham! Det store med vår gjenkjærlighet til ham er ikke travelhet i oppofrelse og tjeneste, men opptatthet og interesse av mottakelse av hans kjærlighet som bør bli drivkraften i all vår tjeneste for ham og mennesker.

Tro at dere har fått det

"Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere." Mark 11:24. En annen oversettelse sier: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det.

Det skjer altfor ofte at  dette  sterke og spesielle ord av Jesus ikke fungerer i vår praksis. Da er det lett for oss å ignorere kraften og klarheten av dette budskapet. Vantro svekker ordet.

Et vesentlig prinsipp for å forstå Guds ord er å forklare det med andre ytringer i Skriften. Da får vi flere dimensjoner i vår forståelse. Et viktig ord å føye til "tro at dere har fått det" er  Hebr 6:12, der det står at løftene arves ved tro og tålmodighet. Denne sannhet tilhører Jesu løfte om at vi allerede har fått det vi ber om.

Noen kan prøve å manipulere seg til å tro at "man har fått det". Overtro er karakteristisk for en menneskelig forståelse om bønnen. Men hokuspokusbønneknepene  tilhører ikke omgangen med den levende Gud. Gud har visst også evne til å svare umiddelbart  på våre bønner, og det er rikelig med bevis om det i Bibelen og i kristnes erfaringer. Men ordet som vi nå gransker, trenger ved siden av seg dimensjoner av tro, tålmodighet og utholdenhet. Nettopp det at vi tror at vi har fått det, vitner om tro og ikke om  en  synlig oppfyllelse. Det konkrete svaret kommer med ordene "dere skal få det".

Ordskiftet mellom Jesus og Marta i sammenheng med Lasarus død og oppvekking fra de døde belyser også bønnens prosess.

"Marta sa da til Jesus: "Herre, hvis du hadde vært her, hadde ikke min bror vært død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg." Jesus sier til henne: "Din bror skal stå opp igjen." Marta sier til ham: "Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag." Jesus sa til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Hun sa til ham: "Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som kommer til verden." Joh 11:21-27.

Marta forstår oppstandelsen utifra tiden. Jesus igjen setter tidløsheten, dimensjonen av evigheten  i sammenheng med oppstandelse. Når man tror på Jesus, lever man, selv om man er død. Tiden tilhører vårt jordiske liv, mens Guds rike har ikke tid. Døden er slutten på tiden på jorden, men det nye livet som Gud gir fortsetter også etter den fysiske døden, fordi det er tidløs, evig. Sett fra tiden skjer oppstandelsen "på den siste dag", men fra evigheten sett  skjer oppstandelsen når man tror, i troens øyeblikk og prosess: "Den som tror på meg skal aldri i evighet dø." Tidløsheten, evigheten gjelder også bønnen: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det." Troen kobler til evigheten, en tilværelse uten tid. Og fordi vi lever i tiden, trenger vi tålmodighet og utholdenhet i vår tro. De frigjør oss fra minutter, timer, dager og år.  I tidløsheten er våre bønner allerede besvart. Ved tro har vi flyttet oss dit.

Peter taler om tiden da "alt skal gjenopprettes". Apg 3:21. I syndens verden er ikke tingene på sine rette plasser, sakene er ikke i orden. Bønnen ordner ting etter mønsteret i evigheten. Bønnen "komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden" sikter nettopp på Guds plan og  orden, som er fred og hvile. Når vi kommer i fred og hvile i vårt liv og i våre bønner, er vi i Guds rike, og vi har fått bønnesvar. Våre bønner er små deler i Guds store plan.

Jeg blir formant i mitt hjerte til aktivt å smelte sammen med den store sannheten av løftet "tro at du har fått det".


Bildet er av Trine Kvalnes

Guds vei ut fra bekymringens makt

De fleste kristne har erfart at vanskeligheter i livet drar nærmere Gud. Det er også vår erfaring at velferd så lett leder oss lenger bort fra ham. Vi takker nok Gud for all jordisk velsignelse og fremgang. Når det da skjer noe som rokker det gode livet, blir vi bekymret og spør: Hvorfor tillater du, Gud, dette i mitt liv? Hvorfor er jeg arbeidsledig? Hvorfor ble barna syke nå? Hvorfor ble jeg syk? Hvorfor ble bilen ødelagt? Og mange andre små bekymringer i tillegg til disse vesentlige spørsmål.

 Når forbindelsen med Gud slår sprekker, når den inderlige bønnen og søken etter ham og hans vilje og styrelse blir erstattet av egenrådighet og egne jordiske planer som forskyver ham til side, blir han sjalu. Han attrår vår ånd med nidkjærhet. Jak 4:5. Vår ånd, vår innerste helligdom skal være et bosted for Gud. Han er ikke sjalu på menneskelig og syndig vis, men Bibelen bruker uttrykket for å beskrive styrken av hans lengsel og kjærlighet til sine egne. Gudsforholdet dreier seg om hjertet. Jesus uttrykker det slik: "Der skatten din er, der vil også hjertet ditt være." Matt 6:21. Litt senere taler Jesus imot å bekymre seg. Ofte er det bekymringer som forstyrrer vårt samfunn med Gud. De er meget skadelige for vårt åndsliv, men vi har herlig veiledning i Skriften til å takle uro og sorger: Jesus taler om viktigheten om å prioritere gudsforholdet, om å søke Guds rike først. Vi rådes til å kaste våre bekymringer på Kristus for han har omsorg for oss. Vi oppdras til å levere alle sorger fram for Gud med takk, og da kan vi oppleve en indre fred. Når vi i praksis gjør dette, kan vi også oppleve et skikkelig rabalder i hjertet. Å avstå fra sine bekymringer kan være smertelig, men det er så godt å vite  at Gud elsker de nødropene som avståelsen fra bekymringer virker i oss. Ved nøden vil han styrke vårt forhold  til seg.

De som er opp i alderen har en sterkere tilbøyelighet enn yngre til å lure på om alt det elektriske er ok og døren låst når de drar hjemmefra. For å slippe dette har jeg fått til en vane bevisst å konstatere at alt er i orden når jeg drar. Likevel kan mistanken forfølge meg en stund etter at jeg har gått ut og lukket døren etter meg. Da må jeg igjen bevisst ignorere den falske følelsen, selv om den kan forstyrre meg enda et øyeblikk.

En slik falsk tankemekanisme kan også forstyrre kastet av bekymringer  fra hjertet så at opplevelsen av troens hvile og fred uteblir. Når vi griper ordet om å gå med bekymringene til Gud, og takker for at han nå tar av dem, og at våre tanker nå etter løftet kan hvile i Jesus, og dette ikke skjer, så tenker vi: Gud har ikke hørt meg! I slike situasjoner lærer bibelordet til å tro på ordet istedet for egne falske følelser, til å regne seg som død for bekymringen, ignorere den totalt, fordi den ikke nå mer er aktuell. Bekymringen ignoreres enklest ved å takke Gud for overtakelsen som hadde skjedd i forrige fasen. La Guds løfter om omsorg og hvile slette ut sporene som bekymringen hadde satt i ditt hjerte. La disse fasene, å kaste bekymringen på Jesus og å takke for Guds omsorg bli bevisste handlinger.

Det dreier seg om troens kamp og strid. Nettopp i slike situasjoner der bekymringen fortsetter tross overlatelsen til Gud, når uroen ikke forsvinner tross løftet om freden. Da gjelder det å holde fast på Guds løfte. Gud elsker denne striden, fordi den binder oss fast i ham. La oss avsløre løgnen i bekymringen med et bevisst bruk av Guds ord.

Bønneprosessen

Det står en del viktige retningslinjer i Bibelen om veien til bønnhørelse. Denne betraktningen tar fram et par av dem. Job 37:14.

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet! Så skal alt dette (mat, drikke, bosted og andre timelige behov) bli gitt dere i tillegg." Matt 6:33.

En lærer til mine barn fortalte for mange år siden om en liten gutt som endelig fant lesekoden. "Hvorfor har ingen fortalt dette meg før", ropte gutten opp. Dette er et godt bilde om "bønnekoden": "Passordet" må være på plass for å komme inn i bønnens verden. Koden er åpenbar, men likevel kan det være vanskelig å oppdage den.

Jeg kom i en vanskelig situasjon, som plaget meg, og jeg delte min sak med en annen kristen. Jesus har sagt at "om to av dere på jorden blir enige om noe de vil be om, så skal det bli gjort for dem av min Far i himmelen." Matt 18:19. Vi ba om Guds ledelse og gav saken sammen i hans hender. Dette resulterte ikke til at saken ble løst på et mirakuløst vis, langt ifra. Men vår felles bønnestund var utgangspunktet til mine videre bønner, med hvilke jeg henviste til vår felles bønn: "Herre, takk at denne saken er i dine hender og du tar av den. Jeg aner ikke hvordan du styrer min sak, men jeg kan hvile og stole på deg."

Det er lett å la store og små bekymringer kretse rundt i hodet. Midt i denne grublingen kommer tanken: Du har jo gitt saken i Guds hender. Nå bør du fortsette å søke hans rike først og stole på hans ledelse. Min grubling hadde bekymring i seg, og denne bekymringen ville villede meg fra en enkel tillit til Gud. Da  vendte jeg tilbake til min tillitsfulle holdning foran Gud.

Vanskelige livsforhold kan være langvarige, og daglig bør vi lære oss å flytte våre tanker til den eneste faste holdepunkt: Den allmektige og allvitende Gud. Denne prosessen vil bli et dyrebart bønnesvar for oss! Bønnekodene om å be sammen i enighet med andre kristne, og om å søke Guds rike først, styrer oss ut fra bekymringsfulle tanker inn i en hvilefull tilstand. Denne prosessen påminner meg om et ord i Jobs bok: "Stå stille og se på Guds underverk!" Job 37:14.

Så lenge våre bønner kretser rundt meg og mitt, har vi ikke brukt Guds ords enkle bønnekoder. Vi kan i forskjellige behov, saker og livssituasjoner bruke  forskjellige koder, Guds ords retningslinjer,  som Gud minner oss om. De hjelper oss til å be riktig og å oppdage daglig Guds underverk i livet. Bønn er ikke bare å søke et kort foretrede hos Gud, men en tillitsfull holdning, som hjelper oss å finne "ham som ikke er langt borte fra en eneste av oss", og vi kan fryde oss med å se på hans underverk, hans svar i livet hele tiden i det at "i ham lever og beveger vi oss og er til". Apg 17:27-28.

Velg og plukk dine bibelvers

I de seneste år har det vært populær kritikk fra ateister å angripe kristne for å være selektive i bibelbruk. "Du sier at hele Bibelen er Guds ord og rett, du taler om Guds kjærlighet, men du utelater mye av bibelinnehold spesielt i Det gamle testamente. Der framstilles Gud som den verste despot. Hvorfor plukker du bibelvers som er fordelaktige for din Gud, og tror på dem, men overser bestialske drap i Guds navn eller befalt av Gud. Bibelen er selvmotsigende. Hvorfor tar du seriøst ord mot homofili, men overser mange andre bibelvers?"

Først vil jeg si at jeg er enig i det at vi ikke skal velge og plukke bibelvers etter eget ønske og velbefinnende. Det er viktig å tenke helhetlig om Bibelen og å ta hensyn til alle sammenhengene. Leser vi Bibelen i sin historiske, religiøse, kulturelle og tekstkontekst? De alle er viktige bakgrunner for å hjelpe oss til å forstå teksten riktig. Er du klar over at Bibelen bruker mye metaforaer, språkbilder? De må forståes som bilder av en åndelig virkelighet, ikke som en bokstavelig realitet. Vet du at Bibelen er en samling av 66 bøker som ble skrevet under flere hundre års periode, men likevel har en rød tråd fra første til siste side? Også hvis et bibelvers  strekker seg over flere hundre år, må man ta hensyn til det ved tolkningen, og forstå at verset forteller ikke alt, og mye er usagt. Bibelen forteller om det som var og det som er og det som kommer til å bli.

Fordi det er av betydning å tenke helhetlig om Bibelen for å kunne vurdere dens innehold, kan ikke heller ateister ta bibelvers her og der for å presentere et forvrengt gudsbilde  eller for å bevise at Bibelen tar feil.

 Når man leser i Bibelen, er det viktigst å få tak i Guds tankegang og hans argumenter. Bibelen forteller om Guds frelsesplan for mennesker. Denne planen har forskjellige faser.  De kan fordeles på flere måter, men jeg tar det kort slik: Edens hage, tiden før loven, loven, Jesu liv, død og oppstandelse, menigheten, opprykkelsen og oppstandelsen, tusenårsriket, den nye jord og den nye himmel.

 I en naturlig utvikling av mennesket er det også flere faser. Et voksent menneske tenker ikke som et barn gjør. En ungdom og et gammelt menneske har helt forskjellig livserfaring å basere sine tanker og visjoner på. Også fasene i Guds plan bygger på erfaring. Lovens tid  hadde en mening  i henhold til mennesket. Den modnet også mennesker til neste fase. Vi kan si at lovens tid var og er et slags barnestadium i Guds frelsesplan. Hvis man har kommet til voksenstadiet i denne utviklingen, til kjennskap om Jesus og hans verk, tenker og resonnerer man ikke mer "barnslig", etter lovens argumenter. Man tenker voksent etter den fasen som man er i. Derfor blir ateisters krav om å også akseptere gamletestamentlige lover til punkt og prikke hvis man sier å være bibeltroende, til et krav om å komme tilbake i barndommen. En del motstridigheter i Bibelen kan altså forklares like enkelt som det er å begrunne forskjellene i et barns og en voksens tankegang og varemåte.

Utifra forskjellen mellom et barn og en voksen kan man også få forståelse i "Gud er ond" - påstanden. "Pappa er slem", kan et barn skrike, når han ikke får lov til å leke med fyrstikker. Når man kommer i en mer moden fase i åndelig forstand, forstår man bedre lovens mening, på like måte som et barn senere forstår at pappa ikke var slem, når han nektet ham å leke med fyrstikker, men at pappa var snill og omsorgsfull. Pappas fasthet var kjærlighet.

Når man leser i Det gamle testamente med slike helhetlige tanker i bakgrunnen,  kan man få tak i den røde tråden, og kan forstå en dypere mening i Guds budskap. En del av framstillingsmåten i Det gamle testamente kan virke primitiv men det er viktig å merke seg at vi leser i en bok fra en annen tid, og at vi ikke kan uten videre ha vår tid og som utgangspunkt for vår vurdering. Det er også av betydning å huske at det er skrevet til mennesker i barnefasen i Guds plan.

Det er også mange andre sammenhenger man må tenke på for å forstå riktig. Hvordan tenkte mennesker i allminnelighet den tiden? Hvordan var lovene hos andre folk? Hvordan levde mennesker, og hvordan var andre folkers religiøse praksis  sammenlignet med Israels folk? Bibelen er ikke en steril åpenbaring fra himmelen, men den forteller også om livet som det var. Det er viktig å skille kulturen fra Guds åpenbaring. Kritikken går ofte nettopp mot tidens kultur og midler  som var vanlige blandt mennesker. Selv om det virker som om Gud støtter mange menneskelige ordninger, som for eksempel polygami eller massedrap, kan man av en helhetlig bibelforståelse få et mer nyansert og oversiktlig bilde av Guds tanker i det hele og i sitt vesen. Og når det gjelder Guds åpenbaring, må man lete etter det som er det mest vesentlige i den, og vurdere resten derfra.

Det som jeg her har skrevet  er ikke en forklaring eller ønsketenkning, men jeg mener en viktig tilnærmingsmåte for å kunne forklare eller vurdere Bibelen i en riktig retning. En kristen forstår Det gamle testamente utifra Det nye testamente, som forklarer mye av det gamle.  

Til slutt også et åndelig poeng av den danske juristen, Poul Madsen: Guds ord kan misforståes. Hans ord er ikke behersket av menneskelig logikk. Gud taler ikke først og fremst til vår forstand eller vår intelligens, men til vår samvittighet. Hvis vi ikke bøyer oss og lar han tale til vår samvittighet, avviser vi hans ord som uforståelige, usammenhengende og selvmotsigende.

Den gode orden

I Kol 2:5 skriver Paulus: "Selv om jeg er borte fra dere legemlig, er jeg likevel hos dere i ånden. Og jeg gleder meg over å se den gode orden hos dere og fastheten i deres tro på Kristus."

Hva mener Paulus med "den gode orden"? Mener han at han i ånden så at oppbyggelsen på møtene gikk så bra i tur og ordning, alle satt pent på sine plasser, og det var god disiplin i menigheten. Ingen snakket på møter eller forstyrret andre på noen måter. Var det en slik  orden som gledet Paulus ved tanke på menigheten i Kolosse? Kanskje. Men jeg ser også noe annet og mer vesentlig.

I begynnelsen av brevet forteller Paulus at hans medtjener Epafras hadde fortalt ham om kolossernes kjærlighet til hverandre og om deres tro på Kristus. Disse opplysninger hadde virket i ham vedvarende bønn og takk til Gud for kolosserne. Han gledet seg over deres kjærlighet som bar frukt, og med sine bønner medvirket han at kjærligheten og kjennskap til Gud vokste i deres liv. Ser du, som jeg, at Paulus gledet seg over å se den gode orden, den kjærligheten som kolosserne viste hverandre?

I 1 Kor 13 står det mye om kjærlighetens egenskaper: Kjærligheten er tålmodig og vennlig. Passer ikke disse adjektiver med en god orden? Videre står det at kjærligheten er ikke misunnelig, skryter ikke, er ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Er ikke missunnelse, skryt, oppblåsthet, opphisselse, usømmelighet og  ondskap uttrykk for en uorden, altså det motsatte av kjærlighet!

Kjærligheten setter alt på riktig plass, i skjønneste orden: Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Vi har god grunn til å slutte oss til Paulus`bønn om tiltakende kjærlighet i vårt liv. Da blir det orden i sakene!

Bilde av Sakari Lehtinen