"Vend dere mot nord!" sa Gud

Moses forteller om Israel-folkets ørkenvandring, og jeg festet meg ved disse versene:

"Vi brukte mange dager for å gå rundt Se`ir-fjellet. Herren talte til meg og sa: - Nå har dere brukt lang nok tid til å gå rundt dette fjellet. Vend dere mot nord!" 5 Mos 2:1-3.

Ørkenvandringen kan illustrere også  vårt liv i dag. Det er ikke vanskelig å finne seg å gå rundt et fjell, bekymre seg for noe eller leve med en dårlig vane som man ikke klarer å komme ut fra. Denne episoden fra Moseboken påminner meg om en bærtur for mange år siden. Vi var flere ungdommer i skogen, og vi hadde gått vill. Vi hadde vel stått der rådville en god stund og  lurt på hvor vi skal gå. Så sier en gutt, som hadde vært stille og lyttet på oss andre: " Nå går jeg hjem." Han gikk, og vi andre etter ham. Det hadde vel vært morsomt for ham å høre på oss.

"Vend dere mot nord!" sa Herren. Nord kan være et annet fokus i livet. Et praktisk eksempel: Godstolen kan være fjellet, og å begynne å mosjonere regelmessig kan bli for "nord". 

 Gud har en riktig livsretning for oss, et mål for vår tilværelse, en vei ut av sirklene. Av og til trenger vi en lang tid for å gå rundt, for i det hele tatt å oppdage hva vi holder på med, at vi er fanger. Kanskje bruker Gud tiden for å slite oss ut, så at vi blir trett på oss selv?  Da kommer utfrielsen: - Vend dere mot nord! Det er et kjent uttrykk i Bibelen som hjelper oss inn på den rette veien: "Omvend dere! Synd ikke mer!"

"De flakket omkring i ørkenen på en øde vei, de fant ingen by å bo i. De var sultne og tørste, deres sjel ble kraftløs. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han fridde dem ut av deres trengsler. Og Han ledet dem videre på den rette vei, så de fikk gå til en by der de kunne bo." Sal 107:4-7.

Be uavlatelig

"Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg når det taler ord for Guds åsyn. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få!" Fork 5:1.

Dette ordet virker stillhet og ærefrykt i hjertet. Dette er en viktig side av bønnen: I ærefrykt å erfare avstand til Gud. Likevel midt i fornemmelsen av avstandet er Gud nær. Legg merke til hvordan nærhet og avstand er begge tilstede i bønnen som Jesus lærte oss:

"Fader vår, Du som er i himmelen, helliget være Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Den store Gud er vår Far.

Også Jes 57:15 beskriver foreningen av disse to motsetninger: "Så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerte levende."  Gud bor  i himmelen og hos de ydmyke. Langt borte og nær ved.

Paulus lærer oss: "La i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." Dette verset  taler om det barnslige tillitsforholdet som vi kan ha til vår himmelske Far.

Gud trenger ikke våre ord, men Han reagerer på våre holdninger i vår ånd:  Ærefrykt og ydmykhet. Barnslig tillit og tro. Takknemlighet. Når disse ingredienser er med i ord av våre bønner, blir de fullverdige. Da er de besvart. Ordet "be uten opphold" blir realisert ved denne hjerteinnstillingen. Et ydmykt, tillitsfullt og takknemlig hjerte foran Gud er uavlatelig bønn.

Det fullkomne

Fullkommenhet står nevnt noen titalls ganger i Det nye testamente. Det er mye utfordrende å lese, hvis man vil fordomsfritt sette seg inn i stoffet. Jeg har av og til blitt konfrontert med intense tanker for arbeidet for det fullkomne. Da har fokuset som regel vært på ytre saker og på bokstavtro gjennomføring av "renskningsprosjekter". I det lange løp har jeg likevel blitt skeptisk og avvisende mot slike opplegg. Mens jeg har fulgt med prosjekter på sidelinjen, er det blitt formet en annen definisjon og et annet bilde av fullkommenhet  i mitt sinn:

Det fullkomne er å kunne bære hverandres ufullkommenheter.

Ufullkommenhet kjennetegnes av brist og mangler, feil og svakheter. Synd. Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal forholde seg viselig  til andres synder og svakheter. Paulus veileder til å "vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet." Gal 6:1-2. Han fortsetter:

"Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov."

 Kol 3:12-14 uttrykker saken så:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre. Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd."

Det den andre mangler bør jeg ikke kreve av men gi til vedkommende. Det som er ufullkomment, blir fullkomment ved kjærlighet. Kjærligheten binder sammen, den "skjuler en mangfoldighet av synder". 1Pet 4:8. Kjærligheten er "fullkommenhetens bånd".

Denne siden av kjærligheten som er lagt fram her, virker nok på en måte å ikke gi resultater. Er den allikevel ikke grunnlaget for all framgang i mellommenneskelige relasjoner?









 

Gud er stabilt god

I  forrige innlegg fortalte jeg om et for meg betydningsfullt  bønnesvar angående bønnen. Denne gangen har jeg lyst å skrive om et annet bønnesvar, som gav meg innsikt i Guds vesen og hjerte.

Jeg var trøtt og gruet meg, når tiden nærmet seg for fødselen av vårt niende barn, for snart tyve år siden. Forrige fødsel hadde vært krevende, og jeg forberedte meg til en ny og vanskelig nedkomst. "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler", Apg 14:22, var den teologien som virket sterkt i mitt hjerte. Jeg bad til Gud: "Okei, da. La det bli som Du vil, men la meg lære noe av det hele."

Fødselen ble mild og nesten smertefri. Den lærte meg noe om Gud, noe som jeg alltid hadde visst, men nå fikk jeg komme inn i det og erfare og forstå, at Gud er god. Denne erfaringen om Guds godhet påvirket  min hjerteholdning, og satte dype spor i mitt sinn. Det var som om jeg fikk en ny tankebane. Jeg fikk inngang i en vesentlig del av Guds vesen, og denne erfaringen har forklart meg mye av innholdet i hele Guds frelsesplan.

Jak 1:17 ble skrevet inn i mitt hjerte, og der har jeg den som en av mine viktigste skatter fra Gud:

"All god gave og all fullkommen gave er ovenfra, og den kommer ned fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge."

Alt som Gud gir, er fullkomment og godt. Han er bare god. Det er en sannhet som jeg bør holde fast i, også når det ikke virker slik. Guds mål er ikke å sende massevis av vanskeligheter på livets vei, men Hans mål er at jeg holder fast på Hans godhet, også  midt i det vanskelige og urettferdige livet byr meg, pga at jeg fortsatt oppholder meg på territoriet av denne verdens fyrste. Men ved troen på Den gode Gudens tilstedeværelse i mitt liv blir jeg bevart for Ham. Da kan den onde ikke røre meg.

Bibelske navn har ofte en betydning. Abraham betyr "far til mange folkeslag." Isak "hun ler." Sara betyr "fyrstinne", fordi hun ble mor til mange folkeslag.

I mitt hjerte heter min nydelige datter "Gud er god".

Tyngdepunktet i bønnen

Nå vil jeg fortelle om et viktig bønnesvar som har hatt stor betydning i mitt bønneliv. En enkel sannhet om bønnen ble klar for meg for mange år siden.

 Jeg praktiserte bønn på en måte som jeg kjente ikke var riktig. Jeg ønsket en konsentrasjon og innerlighet i bønnen, og satte hele mitt indre i sving. Jeg ønsket å bli bønnhørt, og syntes at det var viktig å be med hele seg. Det gjorde jo også godt å få tømt sitt hjerte grundig og inderlig for Gud. Jeg fikk en følelse av at jeg bad skikkelig og helhjertet. Men med tiden begynte jeg å legge merke til at det var noe forstyrrende i min framgangsmåte. Det skapte en ny sukk i mitt hjerte: Hva er det som feiler i min bønn?

Da kjente jeg at utifra mitt hjertes innerste kom det to ord inn i min bevissthet:

"Rettferdige Far!"

I samme øyeblikk som disse ordene kom, oppfattet jeg bønnesvaret i dem. Jeg fant ut hva som feilet min inderlige og helhjertede bønn. Jeg kjente igjen ordene fra Jesu yppersteprestelige bønn i Joh 17, og fant dem i vers 25. "Tydningen" til svaret var følgende:

Det dreier seg om bønnens balanse. Tyngdepunktet i min måte å be på hadde vært i min prestasjon i bønnen, i min intensitet og helhjertethet. Jeg hadde søkt en emosjonell bekreftelse ut ifra meg selv for det at Gud hører min bønn. Nå fikk jeg til svar at bønnesvaret ligger i Guds vesen, i det hvem og hvordan Gud er, ikke i det hvordan min bønn er. Jesu bønn i Joh 17 rettet seg til Far, hellige og rettferdige Far. Mitt i sine lidelser overlot Jesus seg selv til Ham som dømmer rettferdig. I rettferdige Fars armer kunne Han hvile midt i uretten og stormen. Ved å  være ett med Guds rettferdige vesen ved overgivelsen til sin Far hvilte Han i bønnesvaret.

Det står mye i Bibelen om Guds egenskaper.  Det står om tålmodighetens og kjærlighetens Gud, trøstens, håpets og fredens Gud, om barmhjertighetens Far. Det står at Herren er vår hjelper, vårt lys og vår frelse, Han er vår styrke og vår klippe. Han er herlighetens Konge, hærskarenes Herre. Når vi ber til Ham, så bør vi lete etter Ham, og med vår bønn hvile i Hans vesen, i den styrken og egenskapen i Ham hva vi i øyeblikket trenger. Tyngdepunktet i vår bønn bør være i altets Gud, og bønnens kraft formidles ved den enfoldige tilliten vi lener mot det i Ham hva vi trenger og mangler.

 Også når vi ber for andre mennesker og for våre kjære som har gått seg vill, er det viktig å komme til hvile i Gud. Vi kan henvende oss til Frelseren og til Den gode Hyrden. Den gode Hyrden leter etter den ene som har gått seg bort, til Han finner den. Luk 15:4-7.  Å øyne hvem Han er som vi ber til og  å ikke miste Ham ut av synet er veien til bønnesvaret.

Det sier seg selv at  balansegangen -  å komme til hvile i bønnen -  ikke alltid er enkelt. Det kan være kamp. Men når man kommer til hvile, da har man fått svaret, selv om det konkrete resultatet kan la vente på seg.

Hurra for norske fjell!

Noen nordmenn som har besøkt mitt hjemland Finland har fortalt om inntrykket de fikk: Det er så mye skog der, lange veier gjennom uendelige granskoger.

Nå på våren oppdaget jeg at også Norge har mye skog, de er bare litt lenger bort fra veiene og høyere opp. Jeg har bodd i flere år her omringet av fjell, men det var først i våres jeg oppdaget  fjellstiene og besøkte første gang topper rundt dalen.

Det ble en sommer utenom det vanlige. Jeg forelsket meg i å vandre på fjell. Riktignok er jeg ikke den typen som går sakte og suger til seg alle inntrykkene fra naturen. Jeg liker å sette meg mål, å gå raskt, å kjenne at pusten øker og pulsen stiger. Ofte er det ikke så mye en kan se annet enn stien, den må man holde øye med for å ikke falle. Men likevel ble jeg mange sanseinntrykk rikere.

Det var et voldsomt styrtregn på min hjemtrakt på sommeren. Etterpå på vandringen ble jeg imponert over hvordan det nedover fossende vannet hadde kostet stiene rene og samlet rusket pent i små hauger ved stien og noen ganger ned på stien i en dunge. Naturkreftene hadde også samlet steiner i hauger og gravd stedvis grøfter, noen nærmere to meter dype. Jeg ble vitne til totalt ødelagte skogsveier, som blottet massive steiner og klipper etter at vannmassene hadde revet veien med seg.

 Det var mange gode og stille stunder når jeg hadde nått toppen og satte meg ned og nøt kaffe og nista og beundret landskapet. Fra flere topper kunne man se utsikten over hjemdalen fra forskjellige vinkler. Som regel brukte jeg noen minutter for å lese Salmer. Davids tanker og bønner ble levende fordi også hans erfaringer ofte var knyttet til fjell og naturen.

 Mange ganger møtte jeg frykten. Tenk om jeg støter på en aggressiv elgku og står mellom henne og hennes kalv! Bjørner rører seg neppe her, men tenk om.. Men en bønn til Skaperen stilnet hjertet og jeg kunne frimodig fortsette ferden. Jeg forstod også at dyrene i skogen har respekt over et menneske og vil helst gjemme seg og at de har allerede som regel oppdaget meg før jeg kommer i nærheten av dem. Hoggormen lurer ikke og venter der for å hogge til. Om denne frykten har jeg tidligere skrevet her.

Kjennskap til flåtten ble også etablert, men først etterpå hjemme på badet. Jeg fikk skikkelig nærkontakt med det vesle uhyret når jeg strevet for å vri blodsugeren løs. Første oppdagelsen var ubehagelig og noe følelsesladd, men følgende ganger møtte jeg dem mer avslappet.

Nå har jeg opplevd norske fjell med bratte og slake stigninger, våte, glatte og tørre stier, myrer, klipper og steiner, ris og gress, bekker og fosser. Ofte i rask tempo, men også stoppende ved gode bærplasser og plukkende hva skogen har hatt å gi meg. Under et halvt års tid har jeg vandret hundrevis av kilometer og fått  nye dimensjoner i livet.

Del 6: Tusenårsriket

I de foregående fem innlegg har jeg villet vise at denne verdens fyrste, Satan, er hovedansvarlig for alt det onde som har skjedd og som skjer og som kommer til å skje i verden. All ondskap som det står om i Bibelen, er Satans gjerninger. Guds hevn og dommer er uunngåelig bundne til menneskenes synder.  Det kan nok virke som om Gud har vært aktivt involvert i det onde, men da dreier det seg om Hans straffer for å holde det onde i tømme. Det er selvklart for oss at dommerne i en vanlig rettegang ikke er skyldige til den tiltaltes gjerninger, men at de har legitim rett å felle dom. Den retten har også Gud.

Midt i det at det onde modnes er også frelsen og gjenopprettelsen på vei fremover, i modning og i utvikling. Som et foster trenger ni måneder for å utvikles til en levedyktig baby, tar også gjenopprettelsen, tilblivelsen av Guds rike sin fastbestemte tid med sine utviklingsfaser.

 Viktige etapper på veien var lovens stadfestelse, Jesu liv, død og oppstandelse og utgytelsen av Den Hellige Ånd. Som en fødsel går fremover ved smerter, blir også Guds rike født ved lidelser. De som har framskyndet Guds rike i sin tid har gjort det ved å lide: Først de hellige i den gamle pakt, etterpå Jesus og Hans etterfølgere. Det kommer til å bli store trengsler også for hele menneskeheten. Men da kommer Jesus, og de hellige som tilhører Ham, står opp fra de døde i samme stund, og de hellige som lever, blir forvandlet og løftet opp i skyene sammen med dem. Det blir ”Lammets bryllup” i himmelen.

Etterpå etablerer Jesus tusenårsriket her på jorden, en forsmak av himmelriket. Tusenårsriket innledes ved at Satan bindes. Denne verdens fyrste mister legitimt sin makt og retten til å styre på jorden. Kristus, Fredsfyrsten skal regjere og menneskene som lever vil oppleve en fredstid på tusen år. Om denne tiden står det noen skildringer i Jesaja 11:4-10 og 65:17-25.

Der kan man lese om en rettferdig Konge som ikke er partisk og som er de svakes hjelper. Menneskene skal leve lykkelig i velferd og lenge. Barnedødligheten tar slutt. Dyrene blir tamme vegetarianer.

Guds rike er kommet.