Be i tro, uten å tvile

Livet har lært meg at polariseringen lett skaper problemer, og ikke hjelper, heller virker angst. Med tiden  har jeg lært å møte situasjoner og utfordringer mer nyansert. Derfor kan Bibelens språk, som ofte er "enten eller" - preget, av og til bli en utfordring for meg. Er kristenlivets grunnlag virkelig en  svarthvit forståelse i møte med livet, dets utfordringer og andre mennesker? Disse tanker ble vekket, når jeg leste følgende bibelverset:

"Han må be i tro, uten å tvile, for den som tviler, er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden." Jak 1:6.

Å prøve å ikke tvile, skaper heller angst enn tro. Jeg leste Jakobs tekst bedende. Og jeg så der mer. "Tvilen er lik en bølge på havet, som blir drevet og kastet av vinden." Senere i teksten skildres et tvilende menneske som ustø. Troen igjen er noe fast, "full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser." Hebr 11:1. Troen har et festepunkt. Troen kjenner nok også vindkastene, og  benekter ikke dem, men nettopp på grunn av vindkastene griper troen i noe fast som holder, og det er det hva Gud har sagt. Hvis vi møter situasjoner, utfordringer og hva det enn er ved å fornekte virkelighetens fakta, og "bare tror", skaper vi heller illusjoner og problemer enn håp og overbevisning. Når vi tror, benekter vi ikke omstendighetene, men vi lar ikke heller bølgene bestemme. Hvis bølgene bestemmer, da tviler vi. Men når troen hersker, da kan bølgene fortsatt bruse, men i troen finner vi hvile fra dem.

Legg merke til styrken og fastheten i Guds løfter, og at troen på dem holder, i Hebr 6:17-20:

"Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, sikkert og fast.."

Vi må be i tro på Guds trofasthet, og ikke la tvilens bølger drive oss, men stå fast i det Gud har sagt midt i det at havet bruser rundt vår båt. 

Helhjertet disippelskap eller demonisk ekstremisme?

Jesu disippel Peter hadde en del innvendinger når Jesus vasket disiplenes føtter. La oss lytte til samtalen mellom de to:

Jesus kommer til Simon Peter. Og Peter sier til Ham: "Herre, vasker du føttene mine?" Jesus svarte og sa til ham: "Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det etter dette." Peter sier til Ham: "Du skal slett ikke vaske føttene mine, ikke i all evighet!" Jesus svarte ham: "Hvis jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg." Simon Peter sier til Ham: "Herre, ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet!" Jesus sier til ham: "Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ren over det hele.."

Du kan lese hele fortellingen i Johannes evangelium 13: 1- 17.

Legg merke til Peters helhjertethet og absolutthet. Det er flere skildringer om Peter i evangeliene, og ved å lese dem blir vi kjent med en handlingens mann, som først av alle vet og kan. Likevel setter Jesus flere ganger ham på plass.

Det er viktig  i  kristenlivet å skille mellom helhjertethet og ekstremisme. Hvor mye vondt og skade "helhjertede" mennesker har gjennom tidene gjort i Jesu navn!

Bør vi da ikke være helhjertede? Det bør vi, men vi må gjøre det klart for oss hva helhjertethet ikke er. Ved å studere samtaler mellom Peter og Jesus, kommer vi et stykke på vei. Ved et tilfelle, når Peter irettesetter Jesus, når Han taler om sin kommende lidelse, sier Jesus til ham at hans utsagn kommer direkte fra Satan. Matt 16:21-23. Og kirkehistorien forteller om mange mennesker som har trodd at de har vært Guds tjenere, når de har fått sine instruksjoner direkte fra Satan. Akkurat som Peter! Det var ikke feil i det at Peter viste sterk empati, men han helt enkelt lyttet ikke på Jesus. Han sanset ikke det som hører Gud til.

Peter hadde den fordelen at han gikk i Jesu skole, og der ble han formet til å lære å høre sin Mesters røst.

Helhjertet ekstremisme kjennetegnes av blind lydighet. I noen tilfeller kan kristet disippelskap forveksles med den. Lydighet er jo en viktig dyd i Kristi etterfølgelse. Hva er da forskjellen mellom en skadelig og sjelisk, kanskje demonisk innflytelse til lydighet, og lydighet mot Guds vilje? 

Helhjertethet går dypere enn ekstremisme. Det er av annen beskaffenhet. Lydighet i bibelsk forstand er hørsomhet. Det dreier seg altså om først å høre, og å gjøre etterpå. Vi er nødt til å bruke våre sanser. Ettersom vi vandrer i tro, er det ikke alltid gitt oss å se, men vår tro er bundet til ordet, til å lytte til ordet. "Blind" lydighet er imot dette prinsippet. Fordi vi vandrer i tro, altså ikke ser, må vi spesielt utvikle vår hørsel, så at vi ved den kan se. Opptrening av alle indre åndelige sanser er viktig for å skjelne mellom godt og ondt. Hebr 5:14. Demonisk lydighet er ofte blind, automatisk, maskinell, uten ettertanke.

Det ekstreme er også typisk for demonisk innflytelse til lydighet. På den ene side overdrives det og  henvises til et liv i askese. På den annen side lokkes det til utskeielser fra det normale og naturlige som Gud har gitt oss mennesker. Paulus beskriver demoners virksomhet og læresetninger slik:

"De forbyr å gifte seg og befaler å avholde seg fra mat som Gud skapte til å bli mottatt med takksigelse av dem som tror og erkjenner sannheten.  For all Guds skapning er god, og ingenting skal forkastes hvis det blir tatt imot med takksigelse, for det blir helliget ved Guds ord og bønn." 1Tim 4:1-5.

 Livets goder er skapt for oss så at vi kan ta dem imot med takksigelse. Men de er ikke ment til å ødelegges i overdrivelse. Måtehold er nøkkelen til en sund bibelsk tankegang og livsførsel. En kristens oppgave i livet er over et vanlig nytenivå, og derfor trengs det også nøktre holdninger til  forsakelser og lidelser. Her vil demoner lede en kristen i askese, altså en overdrivelse i forsakelser, eller til den andre ytterligheten, til å tro at lidelse og forsakelser ikke tilhører kristenlivet.

Er vi hørsomme Guds røst i Hans ord, så at vi kan lære å skille mellom kamuflerte syner, røster og tanker, og Guds røst og tanke? Ved å bruke åndelige sanser trenes dem opp til å skjelne mellom godt og ondt, sannhet og løgn. Jesus selv møtte falskheten blandt annet med ord: "Det står også skrevet." Det er et nøkkelord for å finne Guds vilje, fordi bruket av flere Guds ord hjelper oss å lytte med begge ører. Da ser troen  "tredimensjonalt".

Romerbrevet 7, en utviklingsfase i kristenlivet

Denne forståelsen av innholdet i kapitlet 7 i Romerbrevet har jeg tilegnet meg av flere Guds hellige og av egen erfaring.

Det er noe herlig i kristne som vil leve helhjertet for Jesus Kristus. De vil ikke gjøre kompromisser, men sette alt inn for å leve for Ham. Det er et godt sinnelag de eier og til velbehag for Gud. Slike disipler vil Jesus ha, brennende, helhjertede og ekte.

Til tross for helhjertethet opplever en kristen ofte at han kommer til kort. Han setter alt inn, men faller pladask etter kraftanstrengelsen. Livet formes lett til en berg -og dalbane, fra begeistring til melankoli. Tross nederlag kommer man opp igjen og prøver på nytt. Men med tiden kan nedstemthet ta makten i sinnet. Man sukker: Jeg som vil være helhjertet og leve bare for Jesus, jeg klarer ikke det. Hva er det for feil jeg gjør? Hvorfor?

Kanskje får man råd: "Du må ikke trelle under loven og streve i egen kraft. Jesus har gjort alt. Du får tilgivelse av Ham, og får nøye deg med Hans nåde. Vi er skrøpelige, og vi må synde for at Han kan vise sin godhet og tilgi oss. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til frelsen."

Det er noe som stemmer med egne erfaringer i forklaringen, men den tilfredstiller ikke hjertets trang. Skriften taler om et mer opphøyet liv. Hvorfor formaner Skriften oss til å leve et hellig liv, hvis det ikke er alvorlig ment?

Romerbrevet 7 gir oss dyrebare svar. Der forteller Paulus om sin egen kamp, hvordan han måtte tømme seg selv fra sin egen kraft og prektighet, og hvordan han begynte å se at det var en kamp mellom flere kraftkilder i hans hjerte. Kjødet ville ha hans interesse. Og Ånden ville ha hans hjerte. Han var innstilt til å gjøre Guds vilje. Det var hans store lyst. Derfor kjente han straks hvis han forså seg Guds hellige lov. Han ville gjøre det gode, men stadig måtte han erkjenne at hans gjerninger var besmittet av hans egen natur. Det gjorde vondt i hjertet.

Det er viktig og nødvendig å vite at denne kampen, tilkortkommenheten, disse nederlagene tilhører denne utviklingsfasen. Gud vil føre oss til vårt nullpunkt, så at grunnvollen blir gravd for kristenlivet, for å bygge oss opp. Hvis Paulus ikke hadde vært helhjertet, men delt sitt hjerte, skulle han ikke ha fornemmet besmittelsen. Men nå lærte han synden å kjenne. Han ble bevisst over motivene til sine gjerninger. Han ville leve til Guds ære, men fant ut hvordan han søkte sin egen ære. Han ville leve et liv i kjærlighet, men fikk øye på at hans kjærlighet mange ganger var besmittet av egoisme og kanskje av et ønske om å bli godt likt og beundret av andre. Midt i erkjennelsen av falske motiver erfarte han at det vokste en hat i ham mot det som ikke stemte med Guds vilje. Denne hat vokste parallelt med kjærligheten til Guds gode vilje. Midt i denne indre kamp skjedde det et skille i ham. Hans sinn, hans hjerte ble løsrevet fra hans kjød, der det ikke bodde noe godt. Han hadde kommet til en erfaring av besmittelsen i kjødet. Ved hat til det onde og kjærlighet til Kristus ble dette skille erfaringsmessig gjennomført. Hans hjerte stod hele tiden for Kristus midt i hans nederlag. Hans sorg over nederlagene ble til skillevegg mellom hjertet og kjødet. Til slutt kom han til en forståelse av at han har to alternativer: Han kan velge å gi plass for kjødets begjær i hjertet, og la lystene utvikle til kjødets gjerninger. Eller han kan vandre i Ånden, hengi seg til Guds Ånd, stille seg selv fram til tjeneste for Gud og på den måte la Åndens frukt modnes.

Paulus hadde prøvd å bøje sitt kjød til å gjøre Guds vilje. Gjennom mange nederlag og erfaringer lærte han at kjødet ikke kan det, har ikke evne til det. Kjødet må synde. Han lærte at han må bare ignorere, "døde" kjødet og hengi sitt hjerte og sinn til Guds Hellige Ånd.

Noen tenker at Romerbrevet 7 beskriver Paulus tilstand før omvendelsen. Jeg er av den faste mening at han beskriver en utviklingsfase i kristenlivet, en fase som mange vil hoppe over. Kjødet har uanede krefter også i en kristens liv. Gud står imot de stolte, altså kjødet. Vi klarer ikke å innse at vår virksomhet som oftest er kjødets aktivitet. Derfor må vi gang på gang erfare at den kjødelige kraften ikke duger innfor Gud. Når vi kommer til vårt nullpunkt, kommer vi til ydmykhet og nåde. Å leve i  sitt eget nullpunkt gir mulighet for Guds Ånd til å virke. Straks vi opphøyer oss, kommer vi i faresonen, og kan igjen begynne å slå hode imot veggen, hvis vi ikke erkjenner opphøyelsen. Vi kan komme tilbake til denne fasen flere ganger, kanskje også bli der, eller vi kan finne en falsk vei ut av trinnet. Bare ved sann erkjennelse kommer vi videre og vokser i Guds nåde og kunnskap.

Vår kamp blir da å ta vare på vårt nullnivå, bevare et ydmykt hjerte framfor alt som bevares, for det nye livet utgår fra det. Ordsp 4:23

"Ok. Jeg forstår deg."

Det er vanlig at i møte med forskjellige synspunkter og meninger øker konfliktsnivået. Det er forbausende hvor vanskelig det kan være å se saker ut ifra den andres vinkel. Mangen gang har jeg blitt vitne til situasjoner der konflikter oppstår, eller selv uten å ville det funnet meg midt i en uoverensstemmelse.

Nylig lærte jeg noe viktig ved et tilfelle. Jeg ble gjenstand for en uforventet sterk meningsytring. Den var ikke bare sterk, men også en subjektiv påstand som bygde på uvitenhet og misforståelser. Etterpå var vedkommende snar til å unnskylde seg i en mail, og forklarte også hvorfor han ytret seg så sterkt. Jeg satte meg inn for å forstå hans vinkel, og prøvde å svare til ham ut ifra denne forståelsen. Det  ble  noen mailer, der også jeg fortalte om faktaer angående hans ytringer som gjaldt meg. Jeg forstod hans standpunkter og prøvde å svare til ham ut ifra denne forståelsen. Likevel fant vi ikke hverandre, selv om begge ønsket forsoning. Etter noen mailer ville han at vi ikke skal skrive mer.

 Jeg opplevde det slik at jeg fikk nå munnkurv.  Det var nok ingredienser i det hele for en  fornærmelse fra min side. For det minste skulle jeg ha ønsket at han hadde på noen måte ytret at han ser saken i et annet lys etter å ha fått høre om faktiske tilstander angående meg. Formaningen i Bibelen  "Jag etter fred med alle mennesker" virket likevel i mitt hjerte, og vant over fornærmelsen. Jeg sukket inne i meg og spurte Gud om hva jeg har gjort for feil, hvorfor kommunikasjonen svikter.

Da skjønte jeg!

Jeg hadde ønsket tilbakemelding fra ham om det jeg informerte. Sannsynlig hadde han ikke sett behov for å kommentere mine tydelige fakta. Jeg hadde gjort akkurat den samme kommunikasjonsfeilen! Selv om jeg forstod hans synspunkt, fortalte jeg ikke til ham at jeg forstår hva han forteller. Han hadde uttrykt hovedårsaken til konflikten flere ganger. Jeg hadde lurt på hvorfor han må gjenta samme sak. Sannsynlig var det på grunn av manglende tilbakemelding fra meg! Jeg hadde nok tatt imot hans signal, forstått den, men jeg hadde ikke gitt tilbakemelding om det at jeg forstod hvordan han hadde det.

Dette var et dyrebart bønnesvar for meg.  Jeg opplevde det ydmykende, men samtidig oppløftende. Denne viktige nøkkelen for en god kommunikasjon ble gitt meg. Det er ikke alltid nok at jeg i mitt indre setter meg i den andres situasjon og prøver å forstå. Jeg bør også formidle min forståelse, gi tilbakemelding at den andres tanker har kommet til meg og at jeg har oppfattet dem fra den andres vinkel.

Jeg leste hans siste mail på nytt, og fornemmet at den ikke dreide seg om å stoppe meg. Jeg ante å lese mellom linjene at han ikke ville fortsette å skrive, fordi han opplevde at hans tanke ble fruktløs hos meg. Jeg respekterte hans ønske om å ikke skrive mer. Men hvis jeg ikke skriver, kan konflikten bli uløst. Derfor tastet jeg kort: "Ok. Jeg forstår deg."

Budenes hemmelighet

I det forrige innlegg skrev jeg hvordan kinesiske skrifttegn skjuler i seg og beskriver Bibelens første kapitler. Det kinesiske tegn for ordet "jin",  "å forby" gav meg en ny og viktig synsvinkel for hva en åpenbaring fra Gud er.

"Herren Gud bød Adam og sa: "Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete. For på den dag du eter av det, skal du sannelig dø." 1 Mos 2:16-17.

Tegnet for ordet "jin", altså "å forby" innholder et bilde av to trær sammen med tegnet for ordet "åpenbaring".  Åpenbaringen var: "Du skal ikke ete frukt av det ene treet.  Hvis du eter, skal du dø."

Det slo meg: Guds bud og forbud er åpenbaringer. De er dyrebare visjoner. I Jes 4:5 står det at over all herligheten skal det være et dekke. Bud og forbud er motbydelig for menneskenaturen. Vi vil gjøre som vi selv vil. Vi liker ikke forbud. Men dette dekket, det motbydelige budet, skjuler i seg en skatt.  Det hvordan vi forholder oss til budene, avgjør hva vi klarer å se av Guds herlighet. Det bestemmer  også velsignelsen i vårt liv.

Salmisten sprudler av glede i møte med Guds bud i Salme 119. Han har forstått at Herrens bud er dyrebare åpenbaringer, sanne visjoner:

"Din lov er min fryd. Jeg fryder meg over Ditt ord som den som finner en stor skatt." Hele salmen gir et inntrykk av begeistring over og dyp kjærlighet til Guds bud.

Hvordan er det med deg og meg?

Bibelens første kapitler skildret i kinesisk skriftspråk for over 4000 år siden

"I begynnelsen var det et stort, mørkt kaos uten form. De fem planetene hadde ikke begynt å gå rundt eller de to lysene å skinne. I midten av det fantes ikke noen form eller lyd. Du, den åndelige suverene... gjorde himmelen og jorden. Du gjorde mennesket. Allting ble levende ved reproduserende kraft."

Dette er et sitat fra klassisk kinesisk litteratur. Bibelen forteller om skapelsen slik:

"I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypets overflate.. Så gjorde Gud to store lys.. Så skapte Gud.. hver etter sin art.. Så skapte Gud mennesket.." Les det hele i 1 Mosebok 1.

Kina har en 4500 års uavbrutt historie. Taoisme, konfutsianisme og buddhisme fikk fotfeste i Kina på 600- og 500-tallet før Kristus. 2000 år før disse religionene trodde kineserne på en Gud som hette Shang Di, som har nøyaktig samme karakter, natur og styrke som Gud i Det gamle testamente. De kalte ham for kongen som lever i himmelen og som er den høyeste Gud.

Ingen vet når kinesisk skriftspråk, tegn i bildeform, ble til, men man antar ca 2500 år før Kristus. Kinesisk skrift uttrykker ikke bare en mening, men tegnene forteller en historie. På denne måte har de samlet 4500 år gammel historie i sitt skriftspråk. Det enestående er at tegnene forteller en identisk historie med Bibelens elve første kapitler!

Tegnene beskriver slike globale store hendelser som vannflommen og bygningen av Babels tårn og spredningen av menneskene.

I 1 Mos 6-8 forteller Bibelen om Noah som bygde arken, og med ham gikk syv andre mennesker i arken i tillegg til dyrene. Det kinesiske skrifttegnet for en stor båt, "chuan" forteller om åtte mennesker i en stor båt.

I 1 Mos 2 står det om livet i Edens hage, og hvordan Gud skapte mennesket, først mannen av jordens støv, og senere tok han et av ribbeina til mannen og bygde det til en kvinne. Det kinesiske ordet for hage, "yuan", skrives med et tegn som forteller om Gud som tok leire og blåste med sin munn på to mennesker. En av dem var en mann, og ut av hans side kom en kvinne, og Gud satte dem i hagen.

Fristeren heter "mo" på kinesisk, og skrifttegnet for dette ordet forteller om en hage der djevelen kom smygende til mennesket.

Tegnene til ordene å skape, å velsigne, å forby, naken, å gjemme seg, bror, morder, tårn og noen andre forteller altså den samme historien som vi kan lese i de første sidene av Bibelen.

Du kan få mer nøyaktig informasjon om "God in Ancient China" her:

www.youtube.com/watch?v=DA-AkJzpKmg

Hvordan arbeider tålmodighet?

".. Vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodighet virker et prøvet sinn, og det  prøvede sinn virker håp." Dette skriver Paulus i Rom 5:3-4.

Jeg stoppet ved ordet  virker. Det foregår et arbeid i en kristens indre liv. Det spesielle er at arbeidet skjer uten anstrengelser. Tenk på  dette: "Tålmodighet virker et prøvet sinn." Tålmodighet er en passiv sinnstilstand.  Man kan ikke se noe arbeid, tvert imot, tålmodigheten er uvirksom for det fysiske øyet.

Hvis vi tenker på utålmodighet i virksomhet, kan vi se mye aktivitet. Stress og negativ energi. Utålmodighet flyter naturlig ut av livet, og arbeider mye. Ofte uten å vite om det, ubevisst.

Tålmodighet igjen bør bli et bevisst valg for oss, for at den virkelig kan gi resultater i livet. Vi trenger å  ikle oss tålmodighet, bestemme oss for den. Vi bør vite at det er en skjult kapital av verdier i vanskeligheter og stressende situasjoner. Disse verdiene blir frigjort ved tålmodighet, ved at vi bevisst ikke aksepterer trykkets krav til rastløs handling.

 Vi leste at Paulus roste seg i trengsler, fordi han visste at de var et gjemmested for himmelske skatter. Paulus reagerte bevisst motsatt enn hans mennneskelige natur krevde. Han hadde fått et himmelsk syn på livets vanskeligheter.

"Herre, hjelp meg å velge riktig min måte å være på i små og store vanskeligheter."