Om syndens vesen

I dag snakkes det stort sett bare om trafikksynder og om å spise for mye som synder for vanlig folk. Også for kristne har syndsbegreppet forandret seg med tiden. Samtidig som samfunnet har blitt tiltagende liberal og altaksepterende, har også kristnes kjennskap og erkjennelse av synden blitt rundere og mer diffus. Pietismen fra 1600-tallet etterlot en rik åndelig arv, men også et  regelverk om synden for etterslekten. Jesu kamp mot lovlærdes menneskebud kunne ha vært en nyttig veiviser for pietismens arvtakere. Ved å formidle regelkristendom banes det ikke sjelden veier for hyklerisk fromhet. Derfor  har det vært naturlig og riktig i ettertiden å dra i tvil pietismens regler. Da har man imidlertid ofte gått i den andre grøften og akseptert tidsåndens premisser og viket fra Guds ord. Men det er sjelden en lett oppgave å formidle grenser for rett og galt til etterslekten. 

Som det ovenstående viser, kan synd være vanskelig å definere. Synd avles av åndsretninger og av den menneskelige naturens  begjær. Det er hovmod som mer eller mindre gjennomsyrer sinnet. Synd kommer fram i gjerninger som er blitt besmittet i menneskets urene hjerte eller ånd. Det er hjertetilstanden som bestemmer gjerningens kvalitet. Hvis ånden er ren, er også gjerningen ren. "Alt er rent for de rene, men for de urene og vantro er ingenting rent. Både forstand og samvittighet er urene hos dem. Besmittelsen har helt gjennomtrengt deres tankegang." Tit 1:15 (flere oversettelser)

Synd vil alltid ha en bedragerisk karakter. Fristelsen lover noe godt og herlig, men  tiden viser at det var løgn. Hvis man har avslørt en side av et bedrag, kan det lure fra en annen retning. I stedet for å være selvsikker i sin rette forståelse, formaner ordet: "Vær ikke hovmodig, men frykt!" Rom 11:20. - -  "Den som tror at han står, må passe seg så ikke han faller." Den som viser et menneske til rette må passe seg selv så ikke han også blir fristet. Gal 6:6. Guds ord gir et mangsidig bilde om rett og galt, fra flere synsvinkler og i dybde. Det bør også være selvklart for en kristen at det er Gud som sier hva som er synd. Da bør vi først og fremst ta fram de ti bud som tar sikte på all synd.

De ti bud er sammenfattet i dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og din neste som deg selv." Luk 10:26. De ti bud kunngjør hva du ikke skal gjøre, som du skal trekke fra, minussiden. Å elske er svaret til de ti bud, plussiden, hva du skal gjøre. Kjærligheten er ånden i  Guds ti bud. Å forakte far og mor, å stjele, å drive hor, å drepe, å lyve eller  å begjære har ikke noe med kjærlighet å gjøre. Men det å elske Gud av hele seg og sin neste som seg selv utelukker alle disse synder  fra ens liv. 

Synd er overtredelse. Man går forbi, bortenfor eller for langt fra det som er rett. Også naturlover er innført av Gud og lyder ham. Gud sa til havet: "Så langt kan du komme, men ikke lenger, og her må dine stolte bølger legge seg." Job 38:11. Gud har skapt livet med mange goder som vi kan nyte av. Som mennesker er vi skapt med drifter, sanser og  naturlige tilbøyeligheter. Kjønnsdriften er skapt av Gud, men for at den skal tjene kjærligheten, skal man ikke drive hor, men holde seg til sitt eget ektefelle. På grunn av den sterke driften har noen holdt hele saken som syndig, og på den måte forvrengt verdien av Guds gave. I den andre grøften er seksorgier fritt fram, og i mange variasjoner. Sexavguden med sine profeter er en av de mektigste tilbedelseobjekter i tiden. Overtredelsen har gått sterkt for langt fra Guds gode bud med katastrofale følger for ektefeller og barn og hele samfunnet.

Noen er tilbøyelige til å tolke Guds gode vilje for oss ekstremt, og på den måte gjøre bagateller til synd  eller begrense andre mennesker i naturlig livsutfoldelse. Avholdsforeninger har gjort godt arbeid for å hindre mennesker å bli alkoholmisbrukere og for å hjelpe misbrukere til det tørre igjen. Blandt idealister fins det likevel også slike som ser absolutisme som den eneste veien og Guds vilje for mennesker. Guds ord igjen gir oss frihet etter egen samvittighet til å finne middelveien, måtehold. Likevel er det mange som må helt utelukke alkohol, og for dem er absolutisme det eneste rette alternativ.

Synd er ofte bundet til grøfter på begge sider av veien: For å fungere som mennesker trenger vi å arbeide og å hvile, men begge tilstander kan overdrevet lede til mange synder. Agur kommer med en vis bønn: "Gi meg verken fattigdom eller rikdom! La meg få ete mitt tilmålte brød, så jeg ikke skal fornekte når jeg blir mett og si: Hvem er Herren?, og så jeg ikke skulle stjele og vanære min Guds navn om jeg ble fattig." Ordsp 30:9. Dagens velferd med et liv der Gud utelukkes er et bevis på visdommen og sannheten i Agurs ord.

Alt i et kommer en kristen i situasjoner der han eller hun må overveie sine valg og skjelne om noe er riktig eller galt. Da er måtehold ofte et nøkkelord! Paulus nevner regler som "rør ikke, smak ikke, ta ikke" som menneskers bud og lærdommer. Kol 3:20-22. Man kan ved å leve etter slike bud virke ekstra gudfyktig og from, men det er verdiløst. Det har eksistert kristelige rørelser der kvinner skal kle seg i tekkelig svart. All pynt er forbudt. Det påminner om ekstrem muslimsk kvinnefromhet: Hodet skal dekkes, og hvis du er ekstra from, dekker du også ansiktet, og i ytterligående hengivenhet skal du ha åpning for bare det ene øyet.

Også Paulus har ord for kvinner om å pynte seg: ".. at kvinnene smykker seg med sømmelig klesdrakt, med anstendighet og måtehold, ikke med flettet hår eller gull eller perler eller kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som bekjenner gudsfrykt." 1 Tim 2:9-10. Her finner vi dyden måtehold igjen. Det å smykke seg og å pynte seg er kvinnelig, feminint, noe Gud har satt i kvinnens sjel og vesen. Det er naturlig og medfødt.  Men synd blir det hvis man treder over, overdriver, blir pyntesyk. Ifølge Paulus skal en kvinne ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, i ærbarhet og måtehold. Denne balansen bør hver og en kristen kvinne strebe etter å finne i et rent hjerte, og la Guds ord belyse  samvittigheten. En kristen mann har også Guds ord til hjelp for å bevare sitt hjerte rent. Sexavguden styrer oppførsel, media, kunst og moter, og preger  klær med mange sexy detaljer. Vi kristne bør våke over at vi ikke lar denne avguden påvirke og  styre i vårt liv. Den tilbedes overalt. Allerede små barn kan snakke om å være sexy, og unge, til og med små jenter øver å lage trutmunner. Tilbedelsen begynner før man skjønner noe av hva det er. Har vi en Gud som vi tilbeder, eller flere? Den eneste sanne Gud tåler ikke andre guder ved siden av seg.

Paulus skriver at alle ting er tillatt for ham, men ikke alt er til nytte eller oppbygger. 1 Kor 10:23. Midt i sin frihet sier han også at han legger tvang på sitt legeme og holder det i trelldom. 1 Kor 9:25-27. For å bevare det himmelske synet og for å ta vare på sin tjeneste  brukte han selvtukt. Det hjalp ham å se klart. Ved å forsake frivillig bevarte han sitt åndelige syn og dømmekraft. Da klarte han også å avsløre syndens bedragerske vesen, først i sine egne kamper og dertil i deres liv som han forkynte til. Hvilken målbevisst en saks mann!

Mange må gå en lang vei inn i bedragets elendighet før de innser at livsretningen er feil og livet er langt ødelagt. Men når bedraget blir avslørt for vedkommende selv, så at mennesket kommer til Gud i sin desperasjon og med sin synd, og erkjenner og bekjenner, så møter vedkommende en barmhjertig Gud, som  tilgir synden, og Jesu Kristi blod renser hjertet fra all synd.

Når gudsforholdet er i orden, når den eneste sanne Gud tilbedes i ånd og sannhet i hjertet, da mister synd også grepet. Det lønner seg  å lytte til Jesu ord: Den Hellige Ånd overbeviser verden om synd fordi de ikke tror på ham. Joh 16:7-9. Troen på Jesus er så omfattende at den utestenger synden. Selv om verden er mørk  og villfarelser mange, og bedrag og fristelser omgir oss, kan vi ved tillit og  tro på Jesus bli bevart i ham, søke tilflukt hos vår Klippe og Vern, og på den måte  bevare hjertet rent. "Hvem er den som seirer over verden, om ikke den som tror at Jesus er Guds Sønn?!" 1 Joh 5:5.

"Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"

Forholdet mellom Gud og hans utvalgte folk, Israel, og Jesus Kristus og hans troende sammenlignes ofte med trolovelse og ekteskap i Bibelen. Når det er tale om åndelig skjøgedom, dreier det seg om utroskap, og det alltid fra menneskers side. Gud står i sin ektepakt. Han har ikke vært utro, men hans folk ble gang på gang funnet i hor, og dette har vært en stor sorg for Gud å bære. I Det gamle testamente er det mange følelseladde beskrivelser om Guds gode følelser og hans sjalusi for sitt folk.

Åndelig hor dreier seg om avgudsdyrkelse. Det første budet lyder: "Jeg er Herren din Gud.. Du skal ikke ha andre guder (ved siden av meg) enn meg." 5 Mos 5:1-2. Mange ganger falt Israels folk i avgudsdyrkelse, og med avguder fulgte det alltid et liv også i andre synder: fysisk hor, løgn, urettferdighet, mord, vold og undertrykkelse. Guds ti bud ble overtrådt, de budene som var pakten mellom Gud og folket. Å bryte Guds bud ledet Guds folk i mangfoldige lidelser. De måtte og må gang på gang høste hva de hadde sådd.

Utroskap imot Frelseren Jesus Kristus dreier seg også om  å bryte Kristi bud. Troskap imot ham er å holde hans bud, og hans bud er at vi skal elske hverandre. Apostlenes brever konsentrerer seg i det å formane og oppmuntre til kjærlighet i alle dens nyanser på livets alle områder, og advarer mot hindringer for denne kjærlighet. 

"Jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. For jeg har forlovet dere med en mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at slik som slangen forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om det kommer en som forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd som dere ikke har fått før, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det!" 2 Kor 11:2-4

Den finere, listigere  form for avgudsdyrkelsen i Det nye testamente beskrev Paulus med disse tre: en annen Jesus, en annen ånd eller et annet evangelium. Det dreide seg altså om det budskapet Paulus forkynte, men det hadde sniket seg inn et annet innhold, andre poenger og nyanser som ikke samsvarte med det originale. Budskapet hadde nok  noe av det originale i seg, men ved siden av det hadde det kommet noe falskt.

I Romerbrevet tar Paulus den falske nådelæren i behandling: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den?" Rom 6:1-2. Paulus evangelium, det originale, dreide seg blandt annet om en nåde som hjalp til å dø fra synden og å leve i et nytt liv uten å synde. Forfalskningen - et annet evangelium - var at man kan godt fortsette å synde fordi nåden er så stor at den dekker all synd. I Åp 2:6 og 15 står det om nikolaittenes lære og gjerninger. De lærte at "evangeliets frihet plasserte dem over enhver morallov, det gav dem anledning til å synde fritt og  å kunne leve et løssluppet liv". (Studiebibelen) 

Mange kristne er observante og ser denne faren og advarer mot den. Noen blir veldig ivrige, og i sin iver mot den falske nåden angriper de også den ekte nåden og den ekte friheten. De ser ikke at ved å forkynne frelse ved loven  faller de selv i den andre grøften av åndelig horeri. Paulus  advarer med sterke ordelag også mot denne motsatte falske versjonen av evangeliet:

"Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet, men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium." Gal 1:6-7.  Det var noen som kom til galaterne og forkynte at de måtte omskjæres og holde overleveringer fra fedrene for å bli frelst. Det var ikke nok med å tro. Paulus kaller disse forkynnere for falske brødre som hadde listet seg inn for å lure på menighetenes frihet i Kristus Jesus, slik at de kunne føre dem inn i trelldom. Gal 2:4. Paulus slår fast at man blir frelst ved tro på Jesus Kristus, og at man får Ånden ved å høre forkynnelse i tro. Han formaner: "Stå derfor fast i den frihet  som Kristus har frigjort oss til, og la dere ikke nok en gang binde under trelldomens åk." Gal 5:1.

I Matt 23 taler Jesus kraftig imot de lovlærde og avslører deres hykleri og mangel på å skille mellom det vesentlige og det mindre viktige. I denne sammenheng er det godt å lese hele kapittelet 23, men jeg siterer her vers 23 - 24: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, misskunnheten og trofastheten. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Blinde veiledere, som siler ut myggen og sluker kamelen!"

Kjærlighet til Gud er at vi holder hans bud. En "militært" kristen leser: "bud, bud, bud..", og han ser helst seg selv som kommandanten og den riktige og ortodokse formidleren av Guds ord. Det som veier tyngst, hovedsaken, essensen, det vesentlige blir som regel  en sidesak, og myggene blir silt nøye, sidesakene blir tyngste og viktigste.

Nå kan man jo si at det ikke finnes sidesaker i Guds ord. Da er det viktig å tenke på at overdrivelse er overtredelse. Ved å overdrive lyver man. Mygg er mygg, og kamel er kamel, og de har ikke samme størrelse. Det er helt sant at Jesus sier at det ytre ikke skal forsømmes. Men Jesus sier også at først må innsiden av begeret og fatet renses, slik at også utsiden kan bli ren! Matt 23:26.

Militære loviske kristne ser gjerne at friheter som andre har er synd.  Og de har lovens harde bud for å ta andre med Guds ord, og andres friheter blir karakterisert som grove synder. Militære kristne virker meget sterke i sin tro og overbevisning, i hvert fall når det gjelder andres liv og valg.

Det er belysende å lese  Romerne 14  i denne sammenheng. Der er det gode råd om hvordan vi skal forholde oss til hverandre når det gjelder livets "mygger". Paulus konstaterer at det synlige er ikke  urent i seg selv. Han tar fram mat og drikke og å ta vare på dager. Det viktige er at hver og en tar sine valg og gjør det for Herren. Kort sagt dreier det seg om samvittighetsfrihet innfor Gud å velge etter sin tro og overbevisning.

Både Jesus og Paulus beskriver en kristen tro der kjærligheten og det indre forholdet til Gud er essensen. Den kristne friheten er derfor også underlagt kjærligheten. En kristen skal ikke være til anstøt for sine medmennesker ved sin frihet. Kjærligheten er viktigst! Paulus klargjør at det er godt å la være å spise kjøtt som er ofret til avguder eller å la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller å ta anstøt eller å bli svak. Rom 14:21. Selv om man for sin egen del kan gjøre disse ting med god samvittighet.

Bær hverandres byrder,  og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal 6:2

"Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg." Paulus

Mens jeg kjørte til møtet ble en stille bønn formet i mitt hjerte: "Far i himmelen! Tal til meg konkret på møtet. Ofte utvikler det åndelige budskapet til noe "rundt" i hjertet mitt: altså jeg synes det er godt og oppbyggelig og jeg tar imot det, men det kan bli noe tamt som ikke gjør noe i livet mitt."

Det ble talt om gjerninger og lest mange viktige skriftsteder. Mitt bønnesvar fikk jeg av Jesu budskap til menigheten i Laodikea, Åp 3:15-20. Vers 19: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Vær derfor nidkjær og omvend deg!" Vi trenger nidkjærhet for å omvende oss. Dette begynte å arbeide i hjertet mitt og pekte på en vane som jeg bør omvende meg fra. Vanen i seg selv er ikke noen synd, og det er vel derfor jeg hadde holdt fast ved den, selv om jeg ofte hadde følt  at den burde jeg gjøre noe med, at det er noe med vanen som ikke er bra. Men det var noe "rundt" med vanen, noe behagelig og godt, og midt i det at jeg ofte kjente at jeg må gjøre noe med den, ville jeg likevel fortsette med saken og utsette avgjørelsen til et senere tidspunkt. Men nå på møtet sa jeg til Jesus:"Jeg prøver en uke, og ber deg til å tale til meg og å vise veien videre."

Det smertet med å slutte med vanen. Det ble en liten stille pine hver gang jeg  avstod. Men jeg begynte å forstå åndelige sammenhenger! Min "runde" følelse og utsettelse av saken var et uttrykk av lunkenhet. Jesus hadde sagt til laodikerna: "Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken.. vil jeg spy deg ut av min munn.."

Nidkjærheten i omvendelsen var ikke heftige følelser, selv om  gjennomføringen av beslutningen var i seg selv en nidkjær handling. Stille avståelser fra vanen, den stille pinen ved å si nei ledet meg til å forstå at min lunkenhet hadde forandret seg til varme. Den lille smerten var et bevis på at noe brant i mitt hjerte. Å være nidkjær og brennende i ånden trenger ikke å ha noe å gjøre med intense følelser.

Hebr 4:12 ble levende: "Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." Lunken tilstand er behagelig for sjelen. Men ånden trives ikke i denne atmosfæren, derfor må ånden skilles fra sjelen. Min omvendelse i denne saken satte i gang  en skilleprosess. Min diffuse fornemmelse av at det var noe galt i min vane, selv om det i seg selv ikke var synd, ble tydelig ved sverdet "Vær nidkjær og omvend deg!" Når behageligheten forsvant, kom det noe tomt i stedet for det. Denne vanen hadde vært en skjult kraft for sjelens ego livet. Nå hadde sverdet begynt å avsløre hjertets skjulte tanker og motiver, så at det ble født en erkjennelse i mitt hjerte.

Jesus forteller i en lignelse om en rik mann som planla om å  lagre sin store avling i større låver med tanke på å slå sin sjel til ro og nyte av resten av livet. Men Gud sa til ham:"Du dåre! I denne natt blir din sjel krevd av deg. Hvem skal da ha alt det som du har skaffet deg? Slik er det med den som legger seg opp skatter for seg selv, men som ikke er rik i Gud."  Luk 12:16-21. Med bekymringer og selvopptatt planlegging av livet for å nyte av det egoistisk taper man sin sjel. I lignelsen spurte Gud: "Hvem skal da ha alt det som du har skaffet deg?" Ja, fordi du selv ikke får det med deg! Hans rikdom ble ikke forvandlet til noen himmelske verdier. Det ble ikke til noen sann og ekte nytte for andre. Paulus formaner rike til å stole på den levende Gud, Han som gir oss rikelig å nyte av alle ting. De rike skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, rede til å gi, villige til å dele, og at de slik legger opp skatter som en god grunnvoll for seg selv til den kommende tid, så de kan gripe det evige livet." 1Tim 6:17-19. Å investere i himmelriket forstod den rike mannen ikke noe om.

Vi er forvaltere over Guds mangfoldige nåde ,og også alt vi eier, er av nåde. "Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg." 1 Kor 6:12. Her er skjæringspunktet, der sjel og ånd kløves fra hverandre. Er det noe som ikke gagner som har makt over oss? Det unyttige som har fått makt i våre liv stjeler himmelske verdier fra oss. Det tar av oss kjærlighet til Gud og medmennesker. I slike faresitusjoner trenger vi å være nidkjære og å omvende oss for å få selv styresmakten og herredømmet i eget liv. Det er  dette Jesu kjærlighet og tukt sikter til.

Hva er den første kjærlighet til Jesus?

"Likevel har jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene... " Åp 2:4

Dette sier Jesus til budbæreren for menigheten i Efesos. Han har vært en prektig hyrde og gjort mye glimrende godt i menigheten, og Jesus setter stor pris på hans tjeneste. Men likevel manglet han noe vesentlig: Han hadde forlatt sin første kjærlighet!

Det er blitt presentert mange gode og oppbyggelige tanker om hva denne første kjærligheten er. Jeg tror at den kan sees fra mange vinkler og i mange nyanser, som er riktige. Kjærligheten er så ypperlig og mangsidig at den kan beskrives med mange bilder og fra mange kanter. Min framstilling tar utgangspunkt i to av de andre budskapene til de syv menighetene i Lilleasia i Åpenbaringen to og tre. Jeg tenker på Smyrna og Filadelfia som ikke fikk noen refs fra Jesus som de andre fem fikk. Hvis disse to hadde manglet første kjærlighet, ville Jesus ha sagt det til dem. Kan vi øyne hva i Jesu budskap til dem åpenbarer deres første kjærlighet?

Så her beskriver Jesus situasjonen i Smyrna: "Jeg vet om gjerningene dine, trengselen din og fattingdommen din - men du er rik -, og om bespottelsen fra dem som sier de er jøder og som ikke er det, men er en Satans synagoge.." Åp 2:9. Det var fattingdommen, trengselen og bespottelsen som holdt menigheten våken og forbindelsen med Jesus aktiv og levende. De klarte ikke selv, de trengte Jesus hele tiden. Denne forbindelsen og avhengigheten var et tegn på en levende første kjærlighet!

Når vi leser om menigheten i Filadelfia i Åp 3:7-13 så ser vi også her et avhengighetsforhold til Jesus. De hadde liten styrke, men de klamret seg til Guds ord. Jesus har bare et oppmuntrende og trøstende budskap til dem.

Menigheten i Efesos påminner meg om Marta som "var travelt opptatt med alt tjenestearbeidet", mens Smyrna og Filadelfia  hadde lik Maria valgt det ene som var nødvendig, den gode del, å sitte ved Jesu føtter og å være opptatt av hans ord. Luk 10:38-42.

En mor som dier sitt barn er et bilde på en symbiose mellom Gud og et Guds barn:"Som nyfødte barn skal dere lengte etter ordets oforfalskede melk.." 1 Pet 2:2  Babygråt etter melk fra mor er et bilde om første kjærlighet til Jesus. Den åpenbarer et livsviktig behov, "det ene nødvendige". "Vi elsker ham fordi han har elsket oss først." 1Joh 4:18. Vår første kjærlighet til Jesus er "egoistisk" avhengighet av ham! Det store med vår gjenkjærlighet til ham er ikke travelhet i oppofrelse og tjeneste, men opptatthet og interesse av mottakelse av hans kjærlighet som bør bli drivkraften i all vår tjeneste for ham og mennesker.

Tro at dere har fått det

"Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere." Mark 11:24. En annen oversettelse sier: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det.

Det skjer altfor ofte at  dette  sterke og spesielle ord av Jesus ikke fungerer i vår praksis. Da er det lett for oss å ignorere kraften og klarheten av dette budskapet. Vantro svekker ordet.

Et vesentlig prinsipp for å forstå Guds ord er å forklare det med andre ytringer i Skriften. Da får vi flere dimensjoner i vår forståelse. Et viktig ord å føye til "tro at dere har fått det" er  Hebr 6:12, der det står at løftene arves ved tro og tålmodighet. Denne sannhet tilhører Jesu løfte om at vi allerede har fått det vi ber om.

Noen kan prøve å manipulere seg til å tro at "man har fått det". Overtro er karakteristisk for en menneskelig forståelse om bønnen. Men hokuspokusbønneknepene  tilhører ikke omgangen med den levende Gud. Gud har visst også evne til å svare umiddelbart  på våre bønner, og det er rikelig med bevis om det i Bibelen og i kristnes erfaringer. Men ordet som vi nå gransker, trenger ved siden av seg dimensjoner av tro, tålmodighet og utholdenhet. Nettopp det at vi tror at vi har fått det, vitner om tro og ikke om  en  synlig oppfyllelse. Det konkrete svaret kommer med ordene "dere skal få det".

Ordskiftet mellom Jesus og Marta i sammenheng med Lasarus død og oppvekking fra de døde belyser også bønnens prosess.

"Marta sa da til Jesus: "Herre, hvis du hadde vært her, hadde ikke min bror vært død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg." Jesus sier til henne: "Din bror skal stå opp igjen." Marta sier til ham: "Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag." Jesus sa til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Hun sa til ham: "Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som kommer til verden." Joh 11:21-27.

Marta forstår oppstandelsen utifra tiden. Jesus igjen setter tidløsheten, dimensjonen av evigheten  i sammenheng med oppstandelse. Når man tror på Jesus, lever man, selv om man er død. Tiden tilhører vårt jordiske liv, mens Guds rike har ikke tid. Døden er slutten på tiden på jorden, men det nye livet som Gud gir fortsetter også etter den fysiske døden, fordi det er tidløs, evig. Sett fra tiden skjer oppstandelsen "på den siste dag", men fra evigheten sett  skjer oppstandelsen når man tror, i troens øyeblikk og prosess: "Den som tror på meg skal aldri i evighet dø." Tidløsheten, evigheten gjelder også bønnen: "Tro at dere har fått det, og dere skal få det." Troen kobler til evigheten, en tilværelse uten tid. Og fordi vi lever i tiden, trenger vi tålmodighet og utholdenhet i vår tro. De frigjør oss fra minutter, timer, dager og år.  I tidløsheten er våre bønner allerede besvart. Ved tro har vi flyttet oss dit.

Peter taler om tiden da "alt skal gjenopprettes". Apg 3:21. I syndens verden er ikke tingene på sine rette plasser, sakene er ikke i orden. Bønnen ordner ting etter mønsteret i evigheten. Bønnen "komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden" sikter nettopp på Guds plan og  orden, som er fred og hvile. Når vi kommer i fred og hvile i vårt liv og i våre bønner, er vi i Guds rike, og vi har fått bønnesvar. Våre bønner er små deler i Guds store plan.

Jeg blir formant i mitt hjerte til aktivt å smelte sammen med den store sannheten av løftet "tro at du har fått det".


Bildet er av Trine Kvalnes

Guds vei ut fra bekymringens makt

De fleste kristne har erfart at vanskeligheter i livet drar nærmere Gud. Det er også vår erfaring at velferd så lett leder oss lenger bort fra ham. Vi takker nok Gud for all jordisk velsignelse og fremgang. Når det da skjer noe som rokker det gode livet, blir vi bekymret og spør: Hvorfor tillater du, Gud, dette i mitt liv? Hvorfor er jeg arbeidsledig? Hvorfor ble barna syke nå? Hvorfor ble jeg syk? Hvorfor ble bilen ødelagt? Og mange andre små bekymringer i tillegg til disse vesentlige spørsmål.

 Når forbindelsen med Gud slår sprekker, når den inderlige bønnen og søken etter ham og hans vilje og styrelse blir erstattet av egenrådighet og egne jordiske planer som forskyver ham til side, blir han sjalu. Han attrår vår ånd med nidkjærhet. Jak 4:5. Vår ånd, vår innerste helligdom skal være et bosted for Gud. Han er ikke sjalu på menneskelig og syndig vis, men Bibelen bruker uttrykket for å beskrive styrken av hans lengsel og kjærlighet til sine egne. Gudsforholdet dreier seg om hjertet. Jesus uttrykker det slik: "Der skatten din er, der vil også hjertet ditt være." Matt 6:21. Litt senere taler Jesus imot å bekymre seg. Ofte er det bekymringer som forstyrrer vårt samfunn med Gud. De er meget skadelige for vårt åndsliv, men vi har herlig veiledning i Skriften til å takle uro og sorger: Jesus taler om viktigheten om å prioritere gudsforholdet, om å søke Guds rike først. Vi rådes til å kaste våre bekymringer på Kristus for han har omsorg for oss. Vi oppdras til å levere alle sorger fram for Gud med takk, og da kan vi oppleve en indre fred. Når vi i praksis gjør dette, kan vi også oppleve et skikkelig rabalder i hjertet. Å avstå fra sine bekymringer kan være smertelig, men det er så godt å vite  at Gud elsker de nødropene som avståelsen fra bekymringer virker i oss. Ved nøden vil han styrke vårt forhold  til seg.

De som er opp i alderen har en sterkere tilbøyelighet enn yngre til å lure på om alt det elektriske er ok og døren låst når de drar hjemmefra. For å slippe dette har jeg fått til en vane bevisst å konstatere at alt er i orden når jeg drar. Likevel kan mistanken forfølge meg en stund etter at jeg har gått ut og lukket døren etter meg. Da må jeg igjen bevisst ignorere den falske følelsen, selv om den kan forstyrre meg enda et øyeblikk.

En slik falsk tankemekanisme kan også forstyrre kastet av bekymringer  fra hjertet så at opplevelsen av troens hvile og fred uteblir. Når vi griper ordet om å gå med bekymringene til Gud, og takker for at han nå tar av dem, og at våre tanker nå etter løftet kan hvile i Jesus, og dette ikke skjer, så tenker vi: Gud har ikke hørt meg! I slike situasjoner lærer bibelordet til å tro på ordet istedet for egne falske følelser, til å regne seg som død for bekymringen, ignorere den totalt, fordi den ikke nå mer er aktuell. Bekymringen ignoreres enklest ved å takke Gud for overtakelsen som hadde skjedd i forrige fasen. La Guds løfter om omsorg og hvile slette ut sporene som bekymringen hadde satt i ditt hjerte. La disse fasene, å kaste bekymringen på Jesus og å takke for Guds omsorg bli bevisste handlinger.

Det dreier seg om troens kamp og strid. Nettopp i slike situasjoner der bekymringen fortsetter tross overlatelsen til Gud, når uroen ikke forsvinner tross løftet om freden. Da gjelder det å holde fast på Guds løfte. Gud elsker denne striden, fordi den binder oss fast i ham. La oss avsløre løgnen i bekymringen med et bevisst bruk av Guds ord.

Bønneprosessen

Det står en del viktige retningslinjer i Bibelen om veien til bønnhørelse. Denne betraktningen tar fram et par av dem. Job 37:14.

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet! Så skal alt dette (mat, drikke, bosted og andre timelige behov) bli gitt dere i tillegg." Matt 6:33.

En lærer til mine barn fortalte for mange år siden om en liten gutt som endelig fant lesekoden. "Hvorfor har ingen fortalt dette meg før", ropte gutten opp. Dette er et godt bilde om "bønnekoden": "Passordet" må være på plass for å komme inn i bønnens verden. Koden er åpenbar, men likevel kan det være vanskelig å oppdage den.

Jeg kom i en vanskelig situasjon, som plaget meg, og jeg delte min sak med en annen kristen. Jesus har sagt at "om to av dere på jorden blir enige om noe de vil be om, så skal det bli gjort for dem av min Far i himmelen." Matt 18:19. Vi ba om Guds ledelse og gav saken sammen i hans hender. Dette resulterte ikke til at saken ble løst på et mirakuløst vis, langt ifra. Men vår felles bønnestund var utgangspunktet til mine videre bønner, med hvilke jeg henviste til vår felles bønn: "Herre, takk at denne saken er i dine hender og du tar av den. Jeg aner ikke hvordan du styrer min sak, men jeg kan hvile og stole på deg."

Det er lett å la store og små bekymringer kretse rundt i hodet. Midt i denne grublingen kommer tanken: Du har jo gitt saken i Guds hender. Nå bør du fortsette å søke hans rike først og stole på hans ledelse. Min grubling hadde bekymring i seg, og denne bekymringen ville villede meg fra en enkel tillit til Gud. Da  vendte jeg tilbake til min tillitsfulle holdning foran Gud.

Vanskelige livsforhold kan være langvarige, og daglig bør vi lære oss å flytte våre tanker til den eneste faste holdepunkt: Den allmektige og allvitende Gud. Denne prosessen vil bli et dyrebart bønnesvar for oss! Bønnekodene om å be sammen i enighet med andre kristne, og om å søke Guds rike først, styrer oss ut fra bekymringsfulle tanker inn i en hvilefull tilstand. Denne prosessen påminner meg om et ord i Jobs bok: "Stå stille og se på Guds underverk!" Job 37:14.

Så lenge våre bønner kretser rundt meg og mitt, har vi ikke brukt Guds ords enkle bønnekoder. Vi kan i forskjellige behov, saker og livssituasjoner bruke  forskjellige koder, Guds ords retningslinjer,  som Gud minner oss om. De hjelper oss til å be riktig og å oppdage daglig Guds underverk i livet. Bønn er ikke bare å søke et kort foretrede hos Gud, men en tillitsfull holdning, som hjelper oss å finne "ham som ikke er langt borte fra en eneste av oss", og vi kan fryde oss med å se på hans underverk, hans svar i livet hele tiden i det at "i ham lever og beveger vi oss og er til". Apg 17:27-28.