Ordene kan gi nåde

I Efeserbrevet 4:29 formaner Paulus til å tale til oppbyggelse så at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Det er lett å forene disse ord med møter der taleren formidler nådesbudskapet til tilhørerne. Men leser vi nøye, merker vi at det er våre ord i hverdagen som bør gi nåde til dem som hører oss. Jeg har stanset ved disse ord og ved flere vers videre, og jeg må rope som Jesaja: Ve meg! Jeg har urene lepper! (Jes 6:5)

"La ikke et eneste råttent ord komme ut fra deres munn, men bare ord som er gode til nødvendig oppbyggelse, for at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg... La all bitterhet, vrede, sinne, skrik og ond tale være langt fra dere, sammen med all ondskap. Og var gode mot hverandre, vær barmhjertige og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Bli derfor Guds etterfølgere som Hans kjære barn. Og vandre i kjærlighet...  Men hor og all slags urenhet eller grådighet skal ikke en gang nevnes blandt dere, slik det sømmer seg for de hellige, heller ikke skamløshet, tåpelig snakk eller lettsindig spøk som ikke passer seg, men heller takkebønn..  La ingen forføre dere med tomme ord..  Bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud Faderen for alle ting..." Ef 4:29-32; 5:1-4,6, 18-20.

 Hvis jeg sammenligner mitt ordbruk med mange andres, så snakker jeg nok forholdsvis pent. Men når jeg setter søkelyset fra disse Paulus sine ord på mitt eget språkbruk, gjør det vondt i meg. Jeg har nemlig oppdaget konturer av talemønster som jeg er fanget av.

Versene ovanfor framlegger oss forskjellige talemønster, dårlige og gode. De viser at mønsteret kommer fra en hjertetilstand. Det dreier seg ikke bare om å skifte ord, men å bli fornyet i sinnet, i hjertet. Kjærlighet fargelegger våre ord. Tenk på ord sagt i takknemlighet! Hjertets tomhet skaper tomme ord, dårskap dåraktige ord. Bitterhet og sinne har sterke nyanser i talemåter. Paulus nevner råttne ord. Er de ikke ord som kommer fra noe ondt som har gjært i hjertet i lange tider?

Vår oppgave er å stille vår tunge fram som en Guds tjener, en rettferdighets- og sannhetstjener. Som Guds barn er vi skapt til å bygge opp med vår hverdagstunge. Vår dagligdagstale bør løfte opp, gi nåde til våre nærmeste istedet for krav, bebreidelser eller stikkende bemerkninger. Avgjørende for våre ords kvalitet er fra vilken ånd de herstammer, hvilken indre kvalitet og motiver de har.

Vi kan  be med David: "Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede.. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker." Salme 139:4, 23.

"Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råker i"

 De siste ukene har jeg gått mye på toppturer, klatret opp på fjelltoppene i mine nære omgivelser. Det er en ny hobby for meg og jeg elsker å vandre i naturen, å klatre og å kjenne i kroppen at jeg rører meg. Jeg har gått mye aleine og aldrig møtt noe skremmende. Det er allikevel helt naturlig å tenke på de farer som man kan møte. Av og til får disse tanker en spesiell makt i sinnet: Tenk om jeg møter en elg som vil forsvare sin kalv og angriper meg? Kan jeg møte en bjørn? Noen ekstra proporsjoner av slike tanker har et par ganger bremset min lyst å gå på tur. Jeg leser og hører av andre at dyr vil helst gjemme seg når de ser et menneske og at de er like redde for å konfrontere oss. Jeg har lært noen forholdsregler, men allikevel møter jeg frykten av og til.

Så kommer den svenske predikanten, Emil Gustafsons strofe meg til hjelp og klargjør situasjonen: "Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råkar i." Den viktigste bønnen er ikke å slippe å møte en sint og redd elg, men å slippe å frykte for det. Et par ganger har frykten vært der og jeg har bett Gud å gi meg sinnesro og hvile i mine tanker. Det er ikke få bibelvers og løfter som man kan støtte seg til, og jeg har gjentatt noen bibelsannheter om å ikke frykte. Hvilen og roen har kommet i hjertet og jeg har fortsatt å vandre med glede, takknemlighet og begeistring.

Guds mål

Når min yngste datter var liten, ville jeg vise  henne hvor mye hun betydde for meg. Jeg strakte ut mine armer så vidt jeg kunne og sa: "Så mye elsker mamma deg!" Av og til spurte jeg henne, hvor mye mamma elsker henne, og da strakte hun sine armer vidt ut for å vise. Hun skjønte at det betydde veldig mye, og når jeg spurte, var det ikke tvil i henne, hun kunne straks vise omfanget av min kjærlighet med sine små armer.

Dette kom i mine tanker for en tid tilbake, når jeg satt på en fjelltopp og leste fra Salmenes bok 36:6-10:

"Herre! Til himmelen når Din miskunnhet, Din trofasthet inntil skyene. Din rettferdighet er som veldige fjell, Dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! Hvor kostelig er Din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i Dine vingers skygge. De mettes overflødig av Ditt huses fedme, og av Dine gleders strøm gir Du dem å drikke. For hos Deg er livets kilde, i Ditt lys ser vi lys."

Der satt jeg på toppen og så rundt meg og fikk anskuelseundervisning i hvor vidt Guds hjerte for meg er: Himmelen med sine skyer vitnet om vidden  av Guds nåde,  fjellene reiste seg  for å vise fastheten i Guds rettferdighet, dalen bekreftet dybden i Guds rettferdige dommer. Guds rettferdige dommer tar hensyn til dybden, motivene og årsakene og omstendighetene bak gjerningene, som alle teller så at dommen blir rettferdig.

"Såå mye", kunne min datter si med sine utstrakte armer. Herav går mine tanker til "for så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, Den Enbårne..." Han gav Den Eneste, Den aller Dyrebareste og Den Beste   for deg og meg.

Vi kan lese om Guds herlighets og kjærlighets rikdom, om bredden, lengden, dybden og høyden i den og at Gud vil formidle hele fylden av Seg Selv til sin menighet. Ef 3:16-21. Kjærligheten er flerdimensjonal. Gode og ekte motiver, vilje, handling og følelse. Kristi etterfølgere skal forvalte Guds kjærlighet så at den blir synlig blandt mennesker. Et visdomsord sier: ""Kjærlighet er det eneste som vokser når du sløser med det."

Det er viktig å vite at når vi sanser eller tar imot Guds kjærlighet, at det ikke dreier seg om følelser, men om å tro på Hans kjærlighet også når følelsene ikke er der. Når vi elsker Gud og formidler Hans kjærlighet videre til andre så gjør vi det ved Hans bud: Kjærlighet til Gud er at vi holder Hans bud. Å elske smaker ikke alltid av gode og kjærlige følelser, men det skaper en mengde av dem. Verdenshistoriens største og avgjørende kjærlighetsgjerning var smertefull. - - -

Kristi kjærlighet overgår all kunnskap. Ef 3:19

Den fullkomne og den største er kjærligheten. 1 Kor 13

Meningsløst ondskap

De siste månedene er det blitt ofte sukket over hvor meningsløst skytetragedien på Utøya var.

Jesus sier: "Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod." Joh 10:10.

"Å stjele og drepe og ødelegge" er betegnende ord for ondskap. De uttrykker også det meningsløse. Jesus sier at essensen i tyvens, Satans virksomhet er tilintetgjørelse, altså det meningsløse, sinnsyke, vanvittige. Det kan hjelpe oss å vurdere om noen fenomener er fra Gud eller Satan: Virker det meningsløst? 

Hvis vi tenker på godhet og kjærlighet og andre dyder, peker de på en mening. De er med å gir, skaper noe nytt, gir liv og oppbygger. Kjærligheten blir stående, den faller aldri bort. Gjerninger gjort i kjærlighet kommer til å bestå.

Hvor er Gud midt i det meningsløse? Dette spørsmålet har et sterkt og trostyrkende svar: Han er Den Allmektige. - - -  Alt tjener til det beste for dem som elsker Gud. Gud er mektig til å skape noe nytt, til å gjenopprette. Hans mål er liv og overflod. Når vi møter det meningsløse, kan troen på Den Allmektige forandre, skape liv fra døden. "Salig er det menneske som har sin styrke i Deg, de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte. Når de går gjennom Tåredalen, gjør de den til en kilde. Selv tidligregn dekker den med velsignelser. De går fra kraft til kraft..." Salme 84.

Beviser om Guds eksistens

Det en kan vite om Gud ligger åpent.  Guds vesen, Hans usynlige egenskaper er klart  synlige.  Rom 1.

Gud er ikke langt borte fra en eneste  av oss. I Ham er det vi lever og beveger  oss og er til. Apg 17.

Vi har evolusjonsteorien, og de som står for den, støtter seg på mange vitenskapelige bevis. Jeg har respekt for vitenskapen så langt det virkelig er sant. Men det er en sak som mennesket og vitenskapen ikke har kommet til, nemlig hva livet er og hvorfra det kommer. Hvordan skaper man liv? Kan et menneske skape liv? Mennesket har ikke funnet hemmeligheten bak livet, allikevel har mennesket og hvert eneste levende vesen livets spire i seg og muligheten til å gi liv videre.

Det som jeg vil til, er at selve livet er det åpne og klart synlige beviset! Du ser at det levende lever og beveger seg og er til. Du ser ikke selve livet, men du ser konkret den som eier livet. Du ser livets tegn. Selve livet er Gud.

Når Gud skapte mennesket, blåste Han livets ånde inn i mennesket. (1 Mos 2). Det at du lever, du selv er et åpent og synlig bevis om Guds eksistens.

Også følelsenes Herre

For mange år siden, som ganske ung, oppdaget jeg en klump i brystet. En måned seinere ble jeg operert, og klumpen viste seg å være godartet. Under denne måneden lærte jeg konkret en viktig sak: Følelsene kan lyve. Selv om det var ganske sannsynlig at svulsten var godartet, ble det bekreftet først ved operasjonen. Mine følelser førte meg opp og ned. Under prosessen kom jeg til en konklusjon: Svulsten kan ikke være både godartet og ondartet. Den ene av de to er løgn. Hvis svulsten er godartet, da er følelsene som drar meg nedover løgn, og til ingen nytte. Hvorfor tro på et bedrag da? Hvorfor la løgnen trykke meg ned? Og hvis mine følelser er ”sanne”, vil ikke Gud være Herre også over dem?

I vanskelige livssituasjoner, når følelsene bruser, vil Gud gi oss sitt ord, som vi kan gripe, og Han har mange slike ord. ”Han har selv sagt: Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg. Derfor kan vi frimodig, tillitsfullt si: Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte.” Hebr 13,5-6. ”Tillitsfullt” er en balansert følelsetilstand. Eller: ”Som dine dager er, skal din styrke være.” 5 Mos 33,25. Hvis dagen er tung, er kraften deretter. Kraften former seg etter følelsene, når vi griper Guds ord.

Djevelen igjen vil utnytte våre følelser for å lede oss inn i mørke. Da er lyset fra Guds ord vår sikre hjelp. Vi bør lese det, gruble på det, huske hvem som har sagt det, gripe det, og det kommer til hjelp.

Paulus skriver: ”Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt.” 2 Kor 4,8-9. Kanskje ville djevelen predike Paulus at han var knust, at han var i fortvilelse, at han var forlatt, at han var ødelagt. Paulus oppdaget løgnen og protesterte: Nei. Jeg skal ikke tro på et bedrag. Det var sant at forholdene var vanskelige, men tillit til Den Allmektige førte sinnet i balanse.

Det står i Hebreerbrevet om å søke tilflukt ved å gripe håpet som er et sikkert og fast anker for sjelen. Vi setter vårt håp til Gud ved å holde fast på Hans ord, og da velter sjelens, følelsenes stormer ikke oss.

Noen tanker om troens vesen

Noen tenker at deres tro ikke er sterk nok og sammenligner seg selv med andre som gir inntrykk av å være sterke i troen, med den følge at deres tro kanskje svikter.

I noen kristne miljøer kan man få en slags prestasjonsangst når det gjelder tro. Man prøver å prestere tro, men ender opp i vantro og tvil.

Jeg har erfaringer om å sirkle i slike tanker. Men jeg har funnet veien ut fra dem.

Troens kjerne er tillit. Du bør ikke spørre om du har tro, men om du har tillit. Stoler du på Gud? Smak på forskjellen mellom ordene tillit og tro. - -  Hvis du har tillit til Gud, da lener du deg på Ham. Objektet for din tillit er større enn deg. Tilliten har noe barnslig i seg. Når du stoler på Gud, da slipper du ansvaret, og du hviler. Hvis du prøver å tro, så kanskje tror du da på din egen tro. Da bærer du ansvaret for utgangen og dette ansvaret er tungt å bære, og du orker ikke i lengden. Men når du stoler på Gud, tar Han av din sak. Du vet ikke på hvilken måte og når Han svarer til deg, det er Hans sak. Du lærer å hvile i Ham og å vente på Ham. Ved denne prosessen får Gud gjort sin gjerning i deg.

Når du befatter deg med noen som stoler på Gud, så "smitter" tilliten. Hvis du omgås med en som presterer tro, blir du lett urolig.

En virksom tro er ikke  avhengig av størrelsen, men av den rette kvaliteten. Den er stor og sterk nok når den regner med Gud.