Bra gjort!

Å skrive bloggartikler krever som regel mye av meg. Det blir en del selvrannsaking, omskriving og korrigering underveis. Ved et innlegg for en tid siden bad jeg en del mens jeg skrev. Det kom selvrannsakende tanker og sukk: Hva er det som styrer skrivingen midt i min perfeksjonisme? Hva er mine motiver? Skriver jeg riktig? Er det teori eller har jeg erfart dette? Jeg er ikke fornøyd. Hva er det Du sier Jesus? Hjelp meg!

I min daglige bibellesing  holdt jeg på med å gå igjennom Markus evangelium, og hadde det åpen ved kapittel 14. Etter at jeg hadde framstilt mitt ovennevnte bønnesukk, falt mine øyne på en setning i fortellingen som jeg hadde lest dagen før: "Hun har gjort det hun kunne." Disse var noen av Jesu ord til Judas og noen andre av Hans disipler som holdt på å diskutere. De kritiserte sløseriet  av kostbar nardussalve, som kvinnen som Jesus forsvarte, akkurat hadde smurt Jesu hode og føtter med. Mark 14:1-9.

Og nå opplevde jeg at disse  Jesu ord  kom inn i mitt hjerte som et forløsende bønnesvar. Jeg tilegnet meg ordene "hun har gjort det hun kunne", og samtidig ble hele fortellingen levende for meg i større sammenheng. Det var en holdning, en tankebygning, som Jesus tok tak i, som jeg husker å ha hatt fra min ungdom av og som jeg hadde vedlikeholdt i årenes løp: "Du gjør aldri godt nok. Det er alltid noe som henger ved dine gjerninger." Innstillingen hadde nok mistet noe av sin kraft allerede tidligere, og kanskje jeg derfor var åpen til å ta imot disse Jesu ord til kvinnen, som nå ble   forklart med tydelighet i mitt hjerte: "Du har gjort det  bra. Det du kan, det har du gjort!" Jeg møtte min sjels Brudgom i disse dyrebare ord, og ånden i Hans budskap til meg var: "Du er vakker, min kjæreste, det finnes ikke noe lyte på deg." Høys 4:7.

Hva er herligere enn å få et slikt forløsende bønnesvar, og å møte Frelserens kjærlighet som "dekker en mengde synder" og mangler! Hans ord skapte gjenkjærlighet i hjertet. Forbindelsen med Jesus ble styrket. Bibelens fortellinger om Jesu møte med enkeltindivider ble belyst og forklart. I møte med Jesus opplevde folk denne kjærlighet.  Jesu møte med mennesker skapte glede og lovprisning, gjenkjærlighet, forløsning og omvendelse. Nå hadde jeg blitt velsignet med slike virkninger.

"Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem." Ef 2:10. Er ikke det som er ferdiglagt av Gud på forhånd på min vei en fullkommen  gjerning, når jeg vandrer i den? Hvis jeg som er Guds verk, Hans nye skapelse, gjør Hans gjerninger, må de være fullkomne! Hvis jeg lever og vandrer i Guds Ånd, er fruktene gode. Da er det feil av meg å si: Dårlig gjort!

 Imidlertid er det en sorteringsarbeid som må gjøres for at vår gamle natur ikke får komme og ødelegge det gode som Gud har gitt oss som oppgave. Vi bør også  huske at den nye skapelse er under modning. En fireåring tegner ikke som en tiåring, og det ville være skadelig å kreve  tiåringens ferdigheter av ham. Som foreldre oppmuntrer sine barn, så oppmuntrer også Gud sine barn til en videre utvikling ved å si: "Bra gjort", og ved å gi nye midler og veiledning for prosessen videre. Men Jesus advarer oss også mot å gjøre Hans gjerning med latskap. Han som fikk en talent gjemte den i jorden og ble kalt ond og lat. En  tjener som begynner å slå sine medtjenere er etter Jesu ord en utro hykler. Det viste Judas seg å være, når han refset, "slo" kvinnen som hadde salvet Jesu føtter i gjenkjærlighet til sin Frelser.

 Det gjelder altså å "gi nøye akt på deg selv og på læren". 1Tim 4:16. For min del spør jeg: Var det ikke nettopp det jeg gjorde ved min bønn, og var ikke svaret, "bra gjort" en oppmuntring til å fortsette med samme innstilling?

Lederen i menigheten i Efesos fikk høre "bra gjort" fra Jesus, men likevel manglet han det vesentlige: Den første kjærlighet. Kjærligheten er størst og avgjørende. Det er den indre kvaliteten som Jesus leter etter, spor av Sin egen kjærlighet  i form av gjenkjærlighet i våre gjerninger.


  

Hører vi når Gud taler?

I sine taler gjentar Jesus ofte viktigheten av å høre. Dette betoner Han til hver og en av de syv menigheter i Åpenbaringen: "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." Når Jesus taler i lignelser, poengterer han det å høre riktig: "Se derfor til hvordan dere hører!" Han taler om å høre, men likevel ikke høre, og om å se, men likevel ikke se, og ikke forstå. Dette virker en bønn i mitt hjerte: "La meg høre Deg riktig, Jesus."

Altså er det ikke selvklart at vi ser og hører riktig. Man kan påstå at man ser selv om man er åndelig blind. "Se derfor til at lyset som er i deg, ikke er mørke", er Jesu budskap for hver og en av oss for selvrannsakelse.

Hvordan hører vi? Før dette spørsmålet taler Jesus om en belysende lampe: "Ingen som tenner et lys, dekker det til med et kar eller setter det under en seng. men han setter det i en lampeholder, slik at de som  kommer inn, kan se lyset. For ingenting er skjult, som ikke skal bli åpenbart, og heller ikke noe er gjemt, som ikke skal bli kjent og komme fram i lyset. Se derfor til hvordan dere hører!"

Jesus forener det å høre med å se. Vi bør altså lytte også ved å se. I et belyst rom oppdager vi det som er gjemt og skjult i et mørkt rom. Jesus sa til disiplene: "Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmelighet. Men til dem som er utenfor, kommer alt i lignelser, for at når de ser, ser de, men skjelner ikke, og når de hører, hører de, men forstår ikke, for at de ikke skal omvende seg og deres synder bli dem tilgitt." Lignelsene er skygger av den åndelige virkelighet. Når Den Hellige Ånd gjør bibelordet levende, retter Han lyset mot selve saken som kaster skyggen.  I lyset åpenbares altså Guds rikes hemmeligheter. Den Hellige Ånd er åpenbaringens Ånd, som vi trenger for å lære å kjenne Gud. Men lyset avslører også syndens skjulte steder.

Hvordan hører vi? Når jeg snakker til et menneske foran en smarttelefon, får jeg muligens et svar. Han hører meg, men likevel hører han ikke. Men hvis han legger telefonen fra seg og ser på meg mens han svarer, da kan vi virkelig snakke med hverandre. Da har vi forbindelse. Vi har øyekontakt. For å høre Den Hellige Ånds tale trenger vi forbindelse. "Da Du sa: "Søk mitt åsyn", gjentok mitt hjerte for Deg: "Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke." Har vi satt bort alt annet og konsentrerer  oss om å  høre Herrens tale ansikt til ansikt?Hører vi så at vi gjentar det han sier, nikker at vi hører og er innstilt oss på å lytte?

"Ikke et ord er på min tunge, se Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede." Gud kjenner våre behov og våre motiver mye bedre enn vi selv gjør det, men likevel vil Han at vi snakker med Ham. Det er på samme måte som forholdet mellom små barn og foreldre er. Foreldrene tolker oftest sine barns ord, behov og oppførsel, og på denne måte leser de deres tanker. Likevel er det uten videre viktig at barnet med tiden lærer bedre å uttrykke seg med ord. I normal utvikling og atmosfære blir forbindelsen bedre og ordfeil minker og barnet lærer å følge hjemmets vaner og forstå livets lover. Når vi omgås med vår himmelske Far, utvikles vi motsvarende i det åndelige.

Noen kristne tenker at man lever i en riktig forbindelse med Gud bare ved å være underordnet auktoritetspersoner. Lydighet mot Bibelens maktkonstellasjoner angående menneskelige ordninger eller stillinger i menigheten kan få en uproporsjonert plass i forkynnelsen, så at blind lydighet mot makthaveren blir sidestillt med lydighet mot Gud. Ofte krymper egne plikter til auktoriteter mens undersåtters forpliktelser vokser. Makthavende blir port til felleskap med Gud. Han har nøye og bokstavelig hørt og sett en del av ordets undervisning, men uten kontekst. Hvordan ordet belyser makthaverens egne forpliktelser har gått ubemerket forbi. I Jesu tid hadde fariseerne og skriftlærde  egen budsamling, og i Guds navn brukte de den for å binde tunge byrder på menneskers skuldre. Når Jesus og disiplene brøt disse regler, ble de gjenstand for  vreden av religiøse ledere. På denne måte satte de Guds bud ut av kraft med sine egne forskrifter.

Jesus igjen sier til de utslitte: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett." Jesu budskap og bud er alltid legende, selv om de ofte, spesiellt når de treffer hjertets skjulesteder og støter vår hovmod, sårer oss først. Menighetene i åpenbaringen fikk skarpe sverdslag, men budskapet stoppet ikke der, men formidlet til alle, til og med til den mest verdslige menigheten, også de mektigste håpets og seierens visjoner.

"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!"  Se derfor til hvordan du hører! Hele budskapet tilhører sammen. Jeg hører feil, hvis jeg mottar bare løftene, og ikke bryr meg om råd, advarsler og tilrettevisning. Jeg hører også feil, hvis jeg lar Guds ord kue meg så at jeg ikke sanser Hans brennende kjærlighet mot meg. En rik ung mann kom løpende til Jesus, møtte hans elskende blikk og Hans hjerteskjærende råd til å gi bort alt han eide og følge Jesus. Men han ble nedslått og gikk sorgfull bort. Han hadde ikke hørt hele budskapet. Frelserens kjærlighet kom ikke fram, fordi han elsket sine eiendommer mer enn Ham. Jordisk eiendom var så kjær at han ikke klarte å se den himmelske skatten som Jesus tilbød ham. Mark 10:17-22.

 "Gud taler både på den ene og den andre måten, uten at mennesket får tak i det." Hvor mye livsviktig informasjon passerer ikke oss, fordi egne beskjeftigelser altfor ofte er viktigere enn Guds veiledning? La oss be Ham å åpne våre hjerters ører og øyne.

Åp 2-4. Luk 8:18. Luk 11:35. Mark 4:11-12. Sal 27:8. Sal 139:4. Matt 15:6. Matt 11:28-30. Job 33:14.

Har vi mot til å erkjenne Jesus Kristus?

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg erkjenne slik som jeg også fullt ut er kjent." 1 Kor 13:13. Nå ser vi "gjennom et uklart vindu" står det  i en annen bibeloversettelse.  Studiebibelen forklarer "i et speil, i en gåte" slik: "speilene på denne tiden var av blankt, pusset metall". Paulus skriver her om en utvikling i å se mer tydelig og å kjenne og å erkjenne mer nøyaktig og detaljert.

Vi er kjent med begrepet "selverkjennelse", innrømmelse av egen synd, feil og svakheter, ofte gjennom harde erfaringer. Selverkjennelse hjelper oss på veien til større Guds kjennskap. Gud vil lede oss til bedre selvinnsikt også ved sin godhet, overbærenhet og langmodighet. Rom 2:4.

Mens selverkjennelsen går ut på å erkjenne sin egen synd og bli mer kjent med sin syndige natur for å bli fri, så går erkjennelsen av Gud og Jesus imot å erkjenne og bli kjent med Ham mer og mer og dypere. Når man blir kjent med sin onde natur, kommer ropet: "Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Å komme til denne erkjennelsen er smertelig. Det gjør mer og mer vondt, hvis  man ikke finner utveien. Men vi skal ikke bli værende i å stirre på oss selv men flytte over til erkjennelsen av Jesus Kristus: "Jeg takker Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød." Rom 7:24-25.

Og nå kommer jeg til poenget: Denne flyttingen kan bli skjør, og jeg kan holde på å balansere mellom syndens lov og Guds lov. Meningen er at jeg erkjenner og erfarer Jesus Kristus for å være den Han er, min Frelser og Frigjører! Det krever mot og fasthet å erkjenne kontinuerlig at Gud elsker meg og at Han er kjærlighet! Jeg trenger frimodighet til å erkjenne  sannheten om min gamle natur, men jeg trenger også mot  for å erkjenne Guds godhet midt i selverkjennelsen. Men ved slike handlinger, ved å frimodig  ta imot Guds nåde og hjelp, blir jeg styrket  til å tjene Guds lov med mitt sinn, ved å møte Guds kjærlighet og herlighet, selv om min gamle natur vil i sin styrke ta styringen av mitt sinn. "Regne dere som døde for synden", ignorer den! Peters ord i 1 Pet 1:13 har styrket meg i denne overgivelsen til Guds nåde og godhet: "...sett deres håp fullt og helt til den nåde som skal bli gitt dere ved Jesu Kristi åpenbarelse." Det dreier seg ikke om balanse, men tygdepunktet skal være i Guds nåde. Helhjertethet kommer til uttrykk, ikke bare i vår avgjorte avstand til synd og vår natur, men også, og først og fremst i vår overgivelse og tillit til vår Far i himmelen, erkjennelsen av Ham. Hos Ham er vi trygge og har fred, som  stille vann, og da ser vi Ham mer og mer som Han er, og blir forvandlet til det samme bilde.

Også Peter skriver om erkjennelsen av Gud og Jesus, vår Herre, som veien til guddommelig natur og et fruktbart liv. 2 Pet 1:2-4. Studiebibelen forklarer betydningen av det greske ordet for erkjennelse slik: "Erkjennelse gir meg bedre kjennskap til noe som jeg kjente fra før, lar meg se mer nøyaktig noe som jeg før så på avstand." På samme måte som Paulus skildrer sin utvikling i 1 Kor 13:9-12.

Det jeg skriver om nåde og kjærlighet vil noen tolke som "billig".  Jeg igjen priser Gud for Hans dyrebare nåde og kjærlighet som en kraft i dem som tror, i meg som tror, og at det gjelder å ta imot ved selverkjennelse og Guds erkjennelse. Jeg kan se som "gjennom et uklart vindu" noe som jeg i lyset av Guds ord  har tidligere sett tydelig. Da vil jeg  holde fast på det profetiske ordet, erkjenne det, som skinner som et lys på et mørkt sted, midt i stormens uklarhet inntil dagen gryr, og morgenstjernen går opp i mitt hjerte, og jeg ser tydelig. 2 Pet 1:19.

Under Guds mektige hånd

"Hærskarenes Herre" er et uttrykk om Gud som er brukt flere hundre ganger i Det gamle testamente. Kanskje er det Guds gode engler som de fleste først tenker som Guds hærskarer. Men når vi leser i sammenheng, kan vi legge merke til at  Guds hær er mye mer omfattende: alle ting er Guds tjenere! Også den onde åndehær med Satan i spissen, onde mennesker og konger, ulykker, katastrofer, sykdommer og død er Guds hærskarer, våpen i Hans tjeneste: "Hærskarenes Herre.. Du allene er Gud for alle kongerikene på jorden." Jes 37:16. "Så sier  Hærskarenes Herre, Israels Gud: Jeg skal la mine ord komme over denne staden til en ond ulykke.." Jer 39:16. "Din egen ondskap skal tukte deg, dine frafall skal straffe deg... sier Herren, hærskarenes Gud." Jer 2:19. "Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg skal gjøre mine ord i din munn til ild, og dette folket til ved.." Jer 5:14.

Ved første øyekast virker dette meget brutalt, og det er det også. På grunn av denne virkelighet kaller mange Gud for en sadist og et monster. Jeg gjør ikke det. Jeg kaller Ham for Gud. Den allmektige. Er det ikke genialt å bruke ondskapens søppel for å hjelpe mennesker tilbake til sin Skaper? Til  en god samvittighet og fred med Gud. I dag ser vi nødvendigheten av å gjenvinne, for ikke å ødelegge naturen. Gjenvinningsprinsippet har fra begynnelsen av eksistert i naturens kretsløp og livet. Også i  det åndelige er det et livskapende fenomen. "Jeg gjør allting nytt" sier Skaperen, og råmaterialet er ofte  vanskeligheter, ulykker, død, krig og andre ødeleggelser, som har sitt opphav i Satan, som er den virkelige  sadisten,  og ikke  Gud. Mennesket har selv valgt å tro på hans forførelser. "Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brudt forskriften, og aktet den evige pakten for intet. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den,  som må bære skylden." Jes 24:5-6. Gud er ovenfor dette kaoset med sin langsiktige frelsesplan i flere etapper. Han jobber kontinuerlig for å gjenopprette sitt skaperverk til det det var ment, og for å avslutte Satans ødeleggende hærverk.

Jobs bok  forteller om en forferdelig menneskelig tragedie, og i to første kapitler er vi  forunt å se litt bak livets kulisser, hva som kan skje i åndeverdenen mens lidelsen møter et menneske fra alle kanter. Selv om framstillingen er enkel, åpenbarer det et viktig prinsipp for oss om maktforhold og virkeligheten i den usynlige verden. Legg merke til ordet hånd som brukes for å illustrere makt i dialogen mellom Gud og Satan:

Satan sier til Gud:"Rekk bare ut Din hånd, og slå alt det Job har, så vil han helt sikkert forbanne Deg rett framfor Ditt åsyn!"

Herren sa til Satan: "Se, alt han har, er i din hånd. Bare mot ham selv får du ikke rekke ut din hånd!"

Og Satan satte i verk og lot Jobs buskap plyndres og tjenerne drepes. Samme dag forårsaket Satan en naturkatastrofe som tok livet av hans ti barn. Det var Satans hånd som var i virksomhet, og hans hensikt var å få Job til å forbanne Gud.

Når Job hørte nyhetene, reiste han seg, viste sin sorg ved å flerre kappen sin og rake seg på hodet. Etterpå falt han til jorden og tilbad. Han sa: "Naken kom jeg ut av mors liv, naken skal jeg vende tilbake. Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet!"  Job 1:11-12 og 20-21.

I stedet for å forbanne Gud tilbad og lovet Job Ham. Han så riktig. Ved tro på Gud tilegnet han seg den usynlige verdens virkelighet. Vi kan i fortsettningen lese av en ny dialog, der Satan sier til Gud: "Rekk ut Din hånd og rør ved hans bein og hans kjøtt, så vil han helt sikkert forbanne Deg.." Og Herren sa til Satan: "Se, han er i din hånd, men spar hans liv." Nå ble Job rammet av  smertefulle byller over hele kroppen. Også nå tok Job alt imot fra en god Gud og ikke fra Satan, og han syndet ikke med sine lepper. Hans hustru så bare den synlige virkeligheten, og blandet Gud og Satan sammen ved å si: "Står du fortsatt fast i din ulastelighet? Forbann Gud og dø." Job 2:5-10.

Vi ser av dialogen mellom Gud og Satan, at Satan fikk lov å bruke sin ødeleggende makt imot Job, men Gud fastsatte grensene. Ved tro tok Job alt imot fra  Guds hånd, og ikke fra Satans hånd. Og det er hemmeligheten.

"Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde." 1Pet 5:5. I arameisk bibeloversettelse (arameisk var Jesu og disiplenes morsmål) står det: "Gud hjelper de stolte til ydmykhet." "La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, for at Han kan opphøye dere når tiden er inne." Vers 6. Vi så i Jobs tilfelle at Guds hånd var øverst, og under den opererte Satan under overvåking. Job regnet bare med Guds hånd og styrelse, han tok også det onde imot fra Gud. Hans tro ble prøvet, og til sist opplevde han velsignelsen uten den onde hånden mellom han og Gud. Job 42.

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? ...  Jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre." Rom 8:35-39. Her avslører Paulus  den ondes ikke reelle, men bare tilsynelatende makt, og priser Guds kjærlighets velde og herredømme i livet til mennesker  som setter sin lit til Gud. Han sier: "Alle ting virker sammen  til det gode for dem som elsker Gud." Han så alle omstendigheter som Guds tjenere for høyere mål, og forkynte den oppstandne Jesus  Kristus som Seiersherre over ondskapens åndehær. Dette er veien til seier også i våre liv: En stille og  tillitsfull tro og avhengighet av Herren Jesus Kristus i livets omskiftelser.

Min entusiasme for Det gamle testamente

Fra jeg som femtenåring ble  kristen, har jeg lest Bibelen igjennom flere ganger, men alltid fokusert på Det nye testamente. GT ble lest ved siden av det nye, og vurdert som mindre viktig. Derfor ble en del av det gjennomgått med en følelse av plikt. Offringer, lovbestemmelser, mye av profetenes spesielle språk var faktisk hebraisk for meg. For en del år tilbake fikk jeg bedre forståelse av hvor viktig det er å lese Skriften i sammenhenger, og fikk stor utbytte av det. Jeg forstod også at for å komme dypere inn i Guds ord, trenger jeg å fordype meg i røttene, i de bokruller som var Jesu Bibel, når Han vandret her på jorden. Slike tanker blant andre ledet meg til å vie min oppmerksomhet og konsentrasjon til GT.

 Jeg forstod at jeg trenger flere redskaper for å få gravd fram skatter og få utbytte, som jeg var sikker på finnes skjult  inne i de svarte permene. Det beste verktøyet, det hebraiske språket, har jeg ikke tilegnet meg, så jeg bestemte meg å bruke det som jeg hadde til rådighet: min norske King James Bibel, som er vel den oversettelsen som er mest trofast mot originalen, og to finske oversettelser, der den nyeste er språklig lettlest og formidler inneholdet framfor bokstaven. Jeg har bevisst unngått å bruke for mye kommentarer, fordi jeg ønsker først og fremst å høre Guds tale i sitt ord i mitt eget hjerte, og bønnen var og er: "Far i himmelen, gi meg  åpne øyne og  ører, og forstand mens jeg leser." For å gjøre språket mer tilgjengelig og landskapet synlig, har jeg brukt alfabetiske oppslagsverk og kart for å forstå noe om tid,  kultur og omgivelser, når Gud åpenbarte sine hemmeligheter til profetene. Jeg var medviten fra begynnelsen av at en vesentlig forklaring for teksten finner jeg i helheten: Bibelen forklarer seg selv. I NT forklarer Jesus mye av Guds vilje og tanker i lignelser, og  nå kunne jeg begeistret konstatere at også GT er full av billedspråk, og ved å lære "kodene" kommer jeg dypere inn i forståelsen og dimensjoner av teksten. Med tiden forstod jeg også at Gud hadde skjenket meg enda et verdifullt og sjeldent verktøy: tid og ro.

Det har overrasket meg at det er blitt mye sterke følelser ved GT! Innlevelse, glede og fryd, og tårer. Midt i dette har det skjedd holdningsendringer i hjertet: Kjærligheten til Guds lov har blomstret som aldri før, med respekt og ærefrykt, gudsfrykt. Jeg har fått se inn i Guds vesen: Hans trofaste kjærlighet og  mektige sjalusi, som ofte er en del av Hans hellige vrede, Hans tilstedeværelse hos sitt folk, Hans villighet til å respondere til bønner om hjelp i avmakt, Hans stadig gjentagende barmhjertighet. Ikke minst har møtet med Hans hellighet etterlatt spor i mitt hjerte. Hans hjerte for fattige, svake, elendige, undertrykte,  voldsutsatte og lidende kommer fram i sterke profetier mot makthavere og bedrestilte. Gjentatt avgudsdyrkelse og utroskap fra Israelfolkets side fyller Guds hjerte med sterke lidelser, sjalusi og vrede, og  gang på gang kaller Han folket til omvendelse. Midt i alt dette gir Han visjoner om sin frelsesplan, som sikter til alle tings gjenopprettelse.

Jeg legger merke til at jeg mer og mer deler følelser av  forfatteren til Salme 119, som bader i  gleden og kjærligheten til Guds ord, vitnesbyrd og  bud. Mine tanker blir renset, rettet ut og  formet. Gleden  og  kjærligheten til det gode blir styrket. Jesus sier til disiplene at de er rene på grunn av det ord Han har talt til dem. (Joh 15:3). Ved å bade i Guds ord blir det indre renset: Sjelen, altså følelser og forstanden, holdninger blir renset for å formidle Åndens gode frukt for omgivelsene. (1 Pet 1:22) Jeg opplever også Guds raushet i formidling og levendegjørelsen av sitt ord. Når noe blir nytt, blir det et frø til enda flere friske skudd og spirer. Kjærligheten til Frelseren blir fornyet.

Hvor er Jesus da midt i lovprisningen av Guds hellige gamle pakt? Han sier selv at nettopp GT vitner om Ham! (Joh 5:39). Der står det mer om Ham enn vi aner! Han skinner som aldri før i den gamle pakts skrifter og bud og profetier. Jeg legger merke til at mye mer enn jeg tidligere har tenkt på i NT, har faktisk sine røtter i GT. Og nylig fikk jeg vite at når ordet  "frelse" er nevnt i GT, står det på hebraisk Yeshua, Jesus, som betyr frelse. Omtrent hundre ganger. Mer utførlig kan du lese om det her:

   http://www.hebraisktro.no/ht/Navnet_Jesus_i_GT.html

Gud er ikke der for å ta deg, men for å gi deg

 Forestillinger om hva andre sier og tenker om en kan komme av frykt. Som regel kommer slike frykttanker av  opplevelser i oppveksten, når noen har  krenket en  så at det har etterlatt spor, ja sår, som lett kan begynne og blø også ved senere anledninger.  Man kan ta andre menneskers ord så sterkt til seg at også ved senere anledninger kan det gjøre vondt i gamle sår, selv også i tilfeller når det ikke er noe skadelig bak ordene. Når svakheten oppstod, kan det ha blitt et tillitsbrudd, som følger med i livet, så at man kan  ofte fortsette å mistenke også andres gode hensikter. Det er en ond sirkel, som tilliten til Guds ord kan hjelpe en å ta styringen over: "Herren er ved min side. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?" Sal 118:6.

Krenkelser i oppveksten kan også skape grobunn for bitterhet og hevn, som former ens holdninger og relasjoner til andre mennesker. Evnen til empati kan bli skadet så at ens ferdighet til å sette seg inn i andres situasjon blir mangelfull. Selvsikker bedømmelse av andre kan avspeile ens egne skavanker. Man gjør selv de samme ting som man dømmer andre for. Rom 2:2. Uten selverkjennelse er hver og en av oss i faresonen.

 En sunn selvfølelse er følge av en sunn oppvekst med trygge og støttende mennesker rundt en, som viser kjærlighet og respekt og løfter en opp, og setter grenser i trygge rammer. Andre elsker meg og liker meg, som jeg er, derfor er jeg trygg også selv å elske meg og verdsette meg. Dette er utgangspunktet som gir oss evnen til å gi kjærlighet videre. "Elsk din neste som deg selv". "Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem.". Slik taler Bibelen om empati.

 Fordi mennesket er skapt i Guds medfølende bilde, er også evnen til empati satt i våre hjerter.  Mennesker kan av naturen gjøre det loven lærer. De viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, skriver Paulus. (Rom 2:14-15). Oppkomsten av denne menneskelige kjærlighet i trygge relasjoner i barndommen er også et bilde av en viktig åndelig lovmessighet: "Vi elsker Gud, fordi Han har elsket oss først." En kristen forkynner har sagt det slik: "Vi kan ikke elske Gud med vår egen kjærlighet, men med gjenkjærlighet." Denne gjensidige kjærlighet skaper trygghet og sunnhet i vår relasjon til Gud. Å elske Gud leder til og innbefatter også det å elske sin neste.

Gudsfrykt er et begrep som er mye foraktet og totalt misforstått i dagens verden. Noen sier at de ikke vil  høre om eller  ha noe å gjøre med en guddom som krever frykt. Men på samme måte som barn trenger å forholde seg respektfullt til foreldrenes grensesettning for å vokse harmonisk, gjelder gudsfrykt og å holde Hans bud alle mennesker. Det å frykte  Gud, å leve i troen på at Han er med en hele tiden, gjør et menneske  trygg! Å frykte Herren hjelper oss i valgsituasjoner til riktige avgjørelser. Det hjelper oss til rette spor i livet, til sunnhet, liv og overflod. Den er en skatt, livets kilde, begynnelsen til visdom og innsikt. "I Herrens frykt er det en sterk tilflukt, der skal Hans barn ha et vern." Ordspr 14:26. I denne tilliten har vi et vern midt i livets stormer.

Det finnes mennesker, som opplever tanken om  Gud som ser dem hele tiden, som skremmende og skadelig. De har sannsynlig fått et forvrengt bilde av Gud, eller lysten å gå sine egne veier er så avgjørende at man skyver Gud til side. Et slikt ensformig bilde av Gud oppstår når man hører ensidig forkynnelse om Guds dommer og hellighet, som tolkes i hjertet til at Gud bare ser og vokter for å ta en. En slik oppfatning kan også komme av egne opplevelser om en streng og uforutsigbar far. Det er nok all grunn til å være urolig, hvis man har synd på samvittigheten. Skriften tegner et bilde om et opprørt hav som ikke kan være stille, om et menneske som lever uten Gud. Midt i denne uroen gir Gud det rastløse mennesket et tilbud: "La deg forlike med meg! La meg lege dine sår!" Han er ikke der for å ta deg, men for å gi deg et nytt liv! Det rette bildet av Gud kan heller illustreres  med foreldrenes omsorg og kjærlighet til et lite barn, som i faresituasjonen løftes opp og flyttes  i et trygt sted, der det kan fritt leke i foreldrenes tilsyn.

Om slik trygghet og erfaring beskriver David i Salme 139, hvordan det er å ha Gud ved siden av seg,  som ser ham hvor han sitter eller står, eller går, og som kjenner hans ord allerede i tankens motiver. David opplever at Gud som formet ham i morsliv, Gud som er opphavet til hans tilværelse, vet å forsikre hans liv på alle måter. Hør på hans vitnesbyrd: "Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? .. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg." Salme 27:1-3.

Det er denne tryggheten, tilliten, godheten som er frisk luft som en som stoler på Gud, puster inn ved å frykte Gud. "Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere," sier Jesus. Denne freden er også en god grobunn for en  sunn selvfølelse og menneskelighet.

Har et over tre tusen år gammel tabernakel med sin gudstjeneste noe med livets grunnenhet, cellen å gjøre?

 Når jeg leste om tabernaklet  i 2 Mosebok 26, gransket jeg samtidig mye på bildet av tabernaklet i bildegalleriet av min King James  Bibel. Da kom tanken: tabernaklet med sitt inventar ligner celler som er illustrert i biologibøkene! Ved siden av bildet av tabernakel var også ypperstepresten med sin drakt illustrert, og faktisk også han i sin tjenestedrakt påminnet meg om en biologisk celle!

Dette ble interessant og fascinerende! Modern vitenskap har funnet denne grunnenheten av livet, cellen, som definerer hva liv er, og nå virker det som om samme mønster av livet finnes i en eldgammel tempeltegning. Og at Han som gav denne modellen til Moses, en av de mest kjente bibelskikkelser, definerer seg selv som Skaperen av alt liv i universet. Moses ble vist av Gud et mønsterbilde av tabernaklet med dets inventar, og Gud befalte ham å bygge alt nøye etter modellen. 2 Mos 25:40. Også ofringene og virksomheten i tabernaklet ble beskrevet og befalt detaljert.

 Å sammenligne cellens struktur og oppgaver med tabernaklets konstruksjon  og gjøremål er meget spennende. Dessverre har jeg ikke nok kunnskap for å si noe  detaljert, men  jeg kan likevel konstatere, at cellen og tabernaklet, begge har en kjerne, kommandosentral, der arvestoffet, DNA, ligger. For tabernaklets del er denne kjernen til livet bevart i den aller helligste, i paktens ark, der Guds "kromosomer", motoren til livet ligger, lovtavlene, de ti bud. Vi kommer til kilden og opphavet til livet, til Skaperen, som blåste livets ånde inn i menneskets nesebor, så at mennesket ble en levende sjel. 1 Mos 2:7. Overalt i Bibelen er Guds lov nevnt som uttrykk for livet.

Guds lov er Guds ord, og Ordet er personifisert, legemliggjort i mennesket Jesus Kristus. Han er Bibelordets livssenter, Livgiveren, livets vann og livets brød, ett med  loven i paktens ark. Selv sier Han med myndighet: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26.

Å koble sammen tabernaklet, med dets livssenter, paktens ark med de ti livgivende  ord, budene, konstruert av Gud i himmelen, og livets grunnenhet, cellen, finner samklang med Paulus` mektige ord om Frelseren Jesus Kristus, som også kalles Ordet,  som opphav og grunnidé til alt det synlige:

Jesus "er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte framfor hele skapningen. For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige , enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham. Og Han er før alle ting, og i Ham består alle ting." Kol 1:15-17.

Cellen har også en kraftsentral og et renholdsverk, og andre funksjoner som man også kan finne  i tabernaklet.

Jeg ble nyskjerrig og begynte å lure på om noen andre har gjort det samme funnet av likhet med celle og tabernakel. Ved å google fant jeg stoff på engelsk. En mann forteller at en lege hadde nevnt om likheten til ham, som gjorde ham interessert i å studere nærmere. Tydelige bilder og forklaringer på engelsk kan du finne her:

 http://www.mostholyplace.com/book-02_chapter-i01.html