Gud og sykdommer, kriger og ødeleggelser

 En vanlig forestilling blandt mennesker er: Hvis Gud er til og han er god og elsker mennesker, hvorfor gjør han ikke slutt på kriger og sykdommer og all elendighet? Det er et  logisk  spørsmål, og svaret til det er enkelt: Han har arbeidet fra verdens begynnelse for å gjøre slutt på ødeleggelsen, og fortsetter å arbeide, og det skal få sin fullbyrdelse når Jesus kommer tilbake og grunnlegger tusenårsriket, fredsriket på jorden. Denne prosessen er beskrevet nøye i vår Bibel.

Bildet er tatt av Myriam Zilles fra Pixabay

Siste fasen i dette forløpet blir i Bibelen sammenlignet med fødselsveer. Veene gjør vondt, og de tiltar i styrke og hastighet til barnet blir født. Fredsriket blir født på samme måte. Selv om prosessen  i sin helhet for menneskeheten varer tusener av år, har hvert menneske mulighet til å oppleve "fødselen" på personlig plan ved å ta i mot Guds Messias, Jesus Kristus, og la Ham bli Konge på hjertets trone. Også dette skjer ofte ved personlige fødselsveer, vanskeligheter, sykdommer, angst, nød, som leder et menneske til å søke Gud.  Men det skjer også ofte at motgang gjør et menneske bitter, og han søker bort fra Gud. 

Gode tider leder nesten automatisk menneskene på avstand fra Gud i denne bakvendte og fordreide verden. Det kommer av at Guds erkemotstander, Lucifer, Satan har sin base i menneskeslekten, og styrer dens ferd gjennom lystene i menneskenaturen. Der Lucifer styrer mennesket, blir det elendighet. Gode tider i hans hender leder til tilstander som vi kan se i verden i dag. Begjæret i mennesket kan utvikles til enorme ødeleggende potensial. Goder som å spise, drikke og gifte seg blir i  Satans, ofte "kjærlige" ledelse  transformert til grådighet, fråtseri, drukkenskap og seksuell umoral i mange varianter, i tillegg til mord, maktmissbruk, vrede, trolldom og alt som egoisme innbefatter.

Når det går framover, sier mennesket: "Vi har skapt dette. Vi er guder. Vi bestemmer hva som er rett og galt. Ingen kan komme og si til meg at jeg synder. Det som jeg føler er riktig for meg, er riktig, og det som du synes for din del er riktig for deg, er riktig. Vi er guder. Vi selv bestemmer."

 Dette er imot Skaperens gode vilje.

Elendigheten i verden er skapt av Guds motstander, Satan, med menneskenes samtykke. Guds allmakt åpenbares i det at Han kan, i tillegg av sin godhet også ved motstanderens hærverk  kalle mennesker til frelse. Det er kriger og sykdommer, motgang og død som ofte hjelper mennesket til å søke Gud. Egen eller andre menneskers  guddommelighet strekker ikke mere til. Her kan vi velge. Bibelen profeterer om en "ve", en kommende jordskjelv der sju tusen mennesker blir drept. " De andre ble fylt av frykt og gav himmelens Gud ære."  Åp 11:13. Videre står det om en annen plage og valg: "Menneskene ble svidd med stor hete, og de spottet Guds navn, Han som har makt over disse plagene. Og de omvendte seg ikke slik at de gav Ham ære." Åp 16:9.

Det som går oss imot, kan bli til frelse og velsignelse for oss, når vi gir Gud ære og bøyer oss foran Ham.  Budskapet lyder: "Få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet og fornyelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og Han kan sende Jesus Kristus.." Apg 3:19-20.

Kilde: Bibelen, Guds ord

Jesu ekstremisme

"Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod." Joh 10:10. Her taler Jesus om to sterke motsetninger av handlingsmønster. Det første resulterer i ødeleggelse, og det andre, som Jesus representerer, har liv og overflod til utfall.

 Hva er det for overflod Jesus vil gi oss? Noen tolker det for materiell velstand, men det kan ikke være Jesu tanke her, fordi Han også fraråder oss å samle skatter på jorden, og tilskynder oss å samle dem i himmelen. Da må overflodslivet ha med skatter i himmelen å gjøre. Himmelen er der Guds vilje regerer uhindret. Der er det godt å samle skatter fordi de brukes for Guds prosjekter for menneskenes beste.

Bildet er tatt av Florencia Fortelli fra Pixabay

"Et godt menneske henter fram godt fra sitt gode hjertes skatt. Og et ondt menneske henter fram ondt fra sitt onde hjertes skatt. For det hjertet flyter over av, det taler munnen." Luk 6:45. Før disse ord har Jesus holdt en tale der Han lærer tilhørere å reagere på en annen måte enn våre menneskelige tanker vil lede oss til i forskjellige og ofte utfordrende situasjoner. Han lærer himmelske overflodsholdninger,  vår himmelske Fars tankemåter og visdom. Han lærer oss å tenke nytt og himmelsk. Jeg kan denne enkle og geniale læren, jeg beundrer den, jeg siterer gjerne disse kloke ord, men likevel er det fort gjort å glemme budskapet i krevende situasjoner, hvis den menneskelige tankemåten og sinnet tar eller har styringen. Da må jeg omvende meg. Det trengs sinnesforandring for å gjennomføre himmelske prosjekter på jorden. Det trengs overgivelse til et annet sinn. 

Det himmelske livet er overflodsliv. Etter Jesu radikale og ytterliggående lære skal vi elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss, by fram det andre kinnet, gjøre godt mot dem som hater oss, ikke kreve eller vente på gjentjenester for det gode vi har gjort.  Vi skal tilgi og være  barmhjertige, vi lar være å dømme. For å kunne gjøre dette må vi ha en himmelsk skatt i overflod i vårt hjerte.  Da  må vi ha et nytt hjerte, som fornyes hver dag. Derfor kom Jesus, for å frelse oss, for å rense vårt hjerte og  skape et nytt menneske, som blir ledet fra himmelen, av Guds gode Ånd. Det koster å velge denne ledelsen, det dreier seg om å oppgi alt for å følge Jesus Kristus. Først å avlegge det gamle menneske, den gamle natur, som en troshandling, og deretter følge den veien Jesus viser hvert enkelt av oss, der vi kan leve et nytt liv som nye mennesker.

Vi skal ha et rikelig forråd i hjertet av gode tanker, ord og holdninger som kan  omsettes til gjerninger. Den Hellige Ånds fylde er også et fylde av Guds levende ord. La oss fylle hjertet med Hans livgivende ord, og la Guds Ånd lede oss til å leve "kristen ekstremisme", i brann og lyst til det gode, i givende kjærlighet, et liv som strømmer ut fra rene og gode hjerter, og skaper liv og håp og framtid.

Dødsnært

Døden skaper alltid følelser. Den er en hersker som taler kort og tydelig, og tar ikke tilbake sine ord. Det blir ikke et komma, men punktumet. Midt i sorgen blar de etterlatte i sitt liv med den avdøde. Hvordan var den aller siste kontakten? Når var den? Følelsene kan være forsterket som talt i mikrofon, og samvittigheten sorterer livet og livshendelser. Det er ikke sjelden at den avdøde blir erklært til helgen, mens  nære mennesker kan føle begrunnet eller også grunnløs skyld. Det er godt og velgjørende at vi tenker og taler om  gode minner. Men helgenerklæringen kan også vare en følge av en dårlig samvittighet.

Ved et nært menneskes dødsfall stopper også livet til pårørende på en måte. Det er rart hvor tydelig man kan se en del saker som burde ha blitt gjort annerledes. Små og store forsømmelser kan gnage samvittighet, mens riktige valg og prioriteringer med hensyn til den avdøde skaper takknemlighet i hjertet. Døden gir innblikk i hvordan livet bør leves. Den gir oss nye perspektiver på livet framover.  Dødens definitivitet åpner  utsikter til å leve i harmoni med Gud og vår  neste. Vi kan ta lærdom av det som vi forsømte med den avdøde og bli følsommere til å lytte hjertets påminnelser i samliv med andre mennesker. Blomster og kranser kan legges på de levendes vei, der de kan skape håp og framtid i hjertene. Døden kan hjelpe oss til å bli mer finfølende, og Jesu ord, "alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem", er en god påminnelse for å bevares i hjertet for at  empatien  mot andre mennesker kan tilta og bli styrket.

Mennesker etterlater seg ikke alltid  bare gode minner. Vanskelige saker og opplevelser kan overdøve det gode, som man ikke evner å se på grunn av bitterheten som vokste ut av opplevd urettferdighet. Å huse bitterhet er aldri et godt alternativ. Den vokser sterke røtter med tiden, og man gjør livet surt ikke bare for seg selv, men  også for mange andre. Jesus ble sendt av Gud til verden for å frelse oss, tilgi oss og gi en ny start og et nytt liv for oss. Han opplevde en grusom urettferdighet når Han ble korsfestet, men Han møtte den med bønn: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk 23:34. Det er himmelsk visdom å tilgi og vise barmhjertighet. Første skritt ut fra bitterhet er å ville tilgi. Det er lett å tilgi, når vi opplever Guds barmhjertighet i eget liv og lar den forme våre holdninger og tanker. 

Bibelen taler om besøkelsestid, om å utnytte en gunstig anledning. "Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær." Jes 55:6-7. Når et nært menneske går bort, kommer Herren nær. Det ugjenkallelige er skjedd. Det skaper stillhet i hjertet. Samvittighetens tale høres. Ikke bare om relasjonen til den avdøde, men om livet generelt og om forholdet til Gud, vår Skaper. Gud stiller også oss spørsmålet: Er du rede til å møte din Gud? Mennesker i dødsfare gir ofte løfter til Gud. Det er sannsynlig at løftene blir neglisjert når faren er over. Da regulerer man samvittigheten, forherder hjertet. Men mange har også ydmyket seg foran Gud og tatt imot Hans frelse i Jesus Kristus, og omvendt seg fra sin ugudelige ferd, og Gud er barmhjertig, og tilgir rikelig. Gud tilgir mennesket som bekjenner sine synder og omvender seg fra dem.

Jesus sier: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26. Dødens makt er beseiret av Skaperen av livet!

Bilde: Reinhardi fra Pixabay

Fridd ut av mørkets makt

Himmelrikets hemmeligheter blir ikke forstått av dem som vil ha sin bagasje med seg, enten de vil støtte seg til  rikdom eller makt eller intelligense. "Hvis dere ikke omvender dere og blir som barn, skal dere slett ikke komme inn i himmelens rike", sier Jesus, Matt 18:3. I vår verden kommer  resurssterke mennesker, rike, intelligente, begavede, pene og kule fram i livet, men i Guds rike er det annerledes. Der er de små største og har beste forutsetninger å komme framover. Man kommer ikke i det hele tatt inn med spisse albuer eller noen storhetstanker. Gud har skjult himmelrikets hemmeligheter for vise og kloke og åpenbart dem for umyndige.

Pixabay, bilde av Khusen Rustamov

Det begynner fra den trange port, som er vanskelig å finne. Men søkende og bedjende finner til porten, og senest da innser man at for å komme inn  må man bli liten. "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den." Matt 7:13-14. For å komme inn gjennom den trange port må det holdningsendring til. Bli som barn! Uten dette er den trange port og den smale vei nettopp trang, smal, anstøtelig og dåraktig, frastøtende. Å bli som et barn er å ydmyke seg, erkjenne sin egen konkurs foran Gud, og å la Jesus Kristus slippe til  i livet. Du trenger å omvende deg. Du må ta standpunkt imot synden som ikke har plass i Guds rike. Da kommer Jesus Kristus, din Frelser og Forløser, renser deg fra din synd og setter deg over  i lysets rike. Ved tro på Ham kommer du nå enkelt inn gjennom porten,  og den smale veien viser seg å være en hovedvei, og "selv ikke dårer skal fare vill" der. Jes 35:8. Med Jesus blir livet lyst og godt. Når du vandrer  framover med Ham, vil du klarere se at egentlig er den brede vei smal, fordi man der blir ulykkelig og bundet av sin egen ego og mange skadelige synder. Også er det mørkt på den brede vei, i tillegg til snarer overalt, og i mørke  går man rett inn i fella. På den smale vei har du Guds levende ord som din lampe og veiviser, og det leder deg  inn i livet i et trygt felleskap med din Skaper og Frelser.

Noen sier at den smale vei blir smalere og smalere når man går framover den. Bibelen sier at den rettferdiges sti er som et strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag." Ordsp 4:18. Men likevel: Hvis vi på den smale vei opphøyer oss selv, blir den smalere og vanskelig, og hvis vi ikke fornedrer oss tilbake i vår stilling som barn, kommer vi i blindgate. Da er den eneste mulighet for oss å snu og å erkjenne hvor vi falt og å ydmyke oss for å kunne fortsette på den smale og belyste veien.  Men hvis vi forherder oss, kommer vi tilbake ut i mørke til den brede veien. "De ugudeliges vei er som det dype mørke. De vet ikke hva som får dem til å snuble." Ordsp 4:19.

Paulus formaner Guds barn til å leve ulastelige og rene midt i en vrang og fordervet slekt. Blandt dem skal vi skinne som strålende lys i verden ved å holde fram livets ord i liv og ord. Den smale veien går altså midt i en vrang og fordervet tid og blandt de mennesker som går på den brede og mørke vei. Fil.2:15. Vår oppgave er å gi dem av vårt lys, Guds ord, også i gjerning og liv, fordi vi er som Jesus, verdens lys, så noen av dem kan se hva som får dem til å snuble, så at de kan  ydmyke seg og finne den trange port. Vi kan være veivisere for dem, la lyset skinne fra vår vei, så at de kan finne den trange port og selv komme  inn i livet i lysets rike.

Trenger vi å be om vårt daglige brød?

Jesus har et spesielt budskap til menigheten i Laodikea, som også beskriver  tilstanden i dagens vestlige menigheter. Kanskje kan det sies at vi i allminnelighet lever i Laodikeas tidsalder i velstående Norden. Jesus karakteriserer Laodikea bl.a slik: "Du sier: - jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe." Åp 3:17. Så tenkte lederen i menigheten i Laodikea om seg selv, men Jesus korrigerer: "Du vet ikke at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken."

"Gi oss i dag vårt daglige brød"-bønnen i Fader vår gjorde meg lenge betenksom. Er det en bønn for oss i vår velstand? Jeg byttet det i mitt hjerte til en takk for overflod av mat, men var samtidig bevisst at noen også midt i vår velstand mangler mye av det gode, og ikke snakk om de fattige land! Kanskje vi i Norden burde tolke bønnen med Forkynnerens ord: "Send ditt brød bort over vannet." Men denne bønnen har også sin åndelige dimensjon.

fancycrave 1 Pixabay

Ett Guds ord kan sikte til flere områder, og det er livsviktig også for oss i Norge å be om vårt daglige brød. Jesus endevendte Laodikea-menighetens tanker om sin rikdom. De var fattige. De manglet alt! De levde i en åndelig mangel, selv om de trodde att de var rike. Vi trenger Jesu endevendende ord og pisk for å velte egne menigheters handel og markeder i dag, så at vi kan øyne vår virkelige nød: Vi mangler livets ord og levende vann!

Maten i vår tids kristelige Laodikea er som regel næringsfattig og sammenlignbar med skrapmat med   mye salt og sukker og mange tilsetninger som forsterker smaken og holdbarheten, men ferskhet og friskhet er forsvunnet. Man er vant til disse smaker, og derfor lokker ikke ren kost. Den forkynnelsen som man alltid har hørt kan man holde spesielt smakfull på grunn av mye sukker og salt, og ikke tale om spekemat og pølser! Der blandt folk går det likevel hungrige sjeler som søker rene og helsebringende måltider for sine mangelsykdommer og kraftløshet. De blir ikke tilfredsstillt av Laodikeas fordervede vomfyll.

Pixabay

Jesus selv er Livets brød for å stille vår hunger, og Han tilbyr levende og forfriskende vann til oss, og det tilfredsstiller vår åndelige tørst. "Gi oss i dag vårt daglige brød", når det gjelder åndelig næring, er en aktuell bønn for alle kristne. Vi trenger ferskt livets brød fra himmelen, og levende vann, stadig på nytt. Konservering, kontinuerlig og ensidig repetisjon av samme bibelvers og yndlingslærer med slitte kommentarer kan faktisk forderve en ekte vare! Mannaopplevelsen i ørkenen er et utmerket bilde av behovets karakter. Folket samlet hver dag fersk manna til næring som Gud gav dem, og den var holdbar bare den ene dagen. Hvis man samlet for mye, ble det fordervet. Hverdagslig avhengighet av Jesus er utgangspunktet  for å få sunn åndelig næring.

Jesus hadde eget budskap til hver av Åpenbaringbokens syv menigheter. Åp 2-3. Filadelfia og Smyrna var de eneste, som ble oppmuntret, og fikk løfter, mens i Laodikea var alt feil. Vår tids menigheter vil gjerne identifisere seg med Filadelfia og Smyrna, og sannsynlig tenkes det at egen menighet av alle er nærmest disse to. Man ser kanskje likevel tydelig Laodikea-egenskaper i andre menigheter, men ikke i sin egen. En forkynners rannsakende tanke taler: "Gårdagens Filadelfia er dagens Laodikea." Man minnes brennende begynnelse og levende vekkelsehistorie av sin egen menighet, og klarer ikke å se at av Kristus engang avhengige  Filadelfia er i tidens løp blitt forandret til en selvgod Laodikea.

Selv om hver menighet fikk sitt eget treffende spesialbudskap av Jesus, var det likevel en formaning som Jesus formidlet til alle: "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!" "Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Når man har sluttet å høre på Åndens tale, bygger man på budskapet fra i går, og fortsetter å repetere og konservere kjære bibelske fraser og lærer, og legger ikke merke til at ved konserveringen, mister man ferskheten og friskheten som var i begynnelsen. Den opprinnelige smaken blir forandret. Den Hellige Ånd formidler nemlig budskapet i en aktuell og fersk form.

Når Guds barn virkelig begynner å høre hva Ånden sier til menighetene, kan budskapet ryste. Kanskje oppdager man at mange best føre - datoer daterer seg til langt inn i fortiden. Som følge av dette må man kaste mye fordervet mat i søppel, og man gråter og klager over at så mye rikdommer må kasseres. Dette kan resultere til deling av menigheten. Mange nekter å vurdere situasjonen ærlig, og holder med nebb og klør fast i sine verdifulle læresetninger, mens noen få bestemmer seg for å fortsette å høre på Åndens tale.

En slik deling har skjedd mange ganger i kirkehistorie. En gruppe mennesker, som hungrer og tørster etter Guds ord, skiller seg fra moderkirken. Ofte begynner også de å hegne om sine egne funn, og med tiden kan de bli forsteinet til en ny Laodikea. Den nye gruppen kan også komme i innflytelse av andre ånder, som lurer overalt og er der og  tilbyr sine erstatninger ved å kamuflere seg til Guds budbærere. Jesu ord lyder til alle Guds barn:  "Våk!" Og Paulus formaner: "Den som tror at han står, passe seg så ikke han faller." 1 Kor 10:12.

Er det slik at man kan finne en ekte Filadelfia  bare  midt i nød og mangler og forfølgelser, når Guds barn ikke kan annet enn å henge seg fast i Jesus? Vanskelige livsforhold kan også være  til hjelp for å åpne døren til Filadelfia for  ensomme søkere. La oss holde fast på Jesu ord og bli avhengige av Ham i vår personlige forhold til Gud. La oss søke bedjende livets brød og levende vann i Ordet. La oss stilne for å høre Åndens tale. Lytt! Hører du at det er En som står for døren og banker?

For mange år siden fikk jeg et kort fra en veninne til meg, og det formidlet en enkel filadelfisk livsvisdom:

"La oss be at Jesus er kjær for oss i hjertet hver dag."

Når vi blir fristet og troen prøves

"Da djevelen hadde fullført all fristelsen,  for han bort fra Jesus inntil en passende tid." Luk 4:13. Dette skjedde etter at han hadde lagt fram  mektige tanker og visjoner for Jesus for liksom å hjelpe Ham i Hans gjerning. Jesus hadde fastet i førti dager, og blitt fristet av ham like lenge. Midt i sin sårbarhet etter en lang faste var Han likevel skarp i ånden for å gjennomskue bedraget. Guds motstander talte Ham behagelig og smigrende med store løfter, men Jesus hadde under fasteperioden avslørt ham fullstendig, og i kraft  av Guds ord fortsatte Han å stå djevelen imot.

Etterpå begynte Jesus sin lærevirksomhet i Galilea, og etter en runde i synagogene kommer Han til sin hjemby Nasaret, og holder en tale om frihet, og får store lovord fra mennesker. Likevel ender situasjonen i raseri fra tilhørerne, som "reiste seg og drev Ham ut av byen. Og de førte Ham til brynet av den høyden som byen deres var bygget på, så de kunne kaste Ham utfor stupet." Luk 4:29

I ørkenen hadde Satan opptrådt smigrende og støttende, og han hadde mislykkes. Han hadde fart bort for å vente en ny passende anledning. Men nå endret han strategi. Nå raste han. I ørkenen hadde han nærmet seg Jesus som en lysets engel, men nå ville han med et plutselig angrep overrumple Jesus for å få Ham til å frykte for sitt liv og for å eliminere Ham. Kanskje var det slik Satan tenkte: "Du lydde ikke meg når jeg ville at du skulle kaste deg ned fra templets tinde. Da fikk du velge selv, men nå må du gjøre slik jeg vil." 

Jeg forestiller meg situasjonen, når Jesus står der foran stupet med rasende mennesker rundt seg. Jesus kan ha tenkt slik: "Far, Du som er min Beskytter, send Dine engler til å bevare meg." Jeg ser at i den usynlige verden stiller englene seg på begge sider av Jesus som en korridor, "og Han gikk midt imellom dem og drog bort." Luk 4:30. Jesus seiret Satan igjen i fullstendig ro. Han ble ikke redd for djevelens raseri, fordi Han stolte på sin Far.

Disse hendelser ble levende for meg når jeg tenkte på hvordan jeg nylig  hadde latt uro og indre forvirring overrumple meg så at freden og orden i mitt hjerte ble forstyrret med uro og etterfølgende handlinger. I situasjoner har jeg fått erfare at jeg har seiret når jeg har hatt kontroll, men at det plutselige og det som er utenfor min indre orden har tendens til å få meg ut av balanse. Dette har ofte vært mitt reaksjonsmønster, og først nå ble jeg  aktpågivende nok, og såg nødvendigheten av å arbeide målbevisst med saken og søke Guds utvei i bønn. Jeg ble oppmuntret  i bønnen, ved bibelordet at  Gud vil hjelpe meg inn i hvile. Han vil åpne en vei for meg midt i mellom i situasjoner der uroen vil ta overhånd,  så at jeg kan på samme måte som Jesus møtte menneskenes raseri, møte min egen uro.  Gud holder sin beskyttende hånd også over meg i "englekorridoren" og i denne trygghet kan jeg møte mitt indres rasende menneskemengde, mine urolige og engstelige tanker, og distansere meg fra dem.

 Det er et  fascinerende syn å se Jesus gående midt i mellom rasende mennesker og dra fra dem. Hans gang formidler Åndens kraft og myndighet, på samme måte som Hans tale gjør. Han gikk midt i mellom dem med oppløftet hode. Han prøvde ikke å snike seg fram. Hans framgangsmåte i en livstruende situasjon er en mektig oppmuntring for oss i våre livsforhold: Når den ondes krefter raser, "se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg." Luk 21:28

Pixabay 

 "Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det." 1 Kor 10:13. Gud tillater at urolige tanker, og hva det nå enn er, kommer, og Han sørger for at de også går, eller mister sin innflytende makt. Poenget er at mens de frister og prøver meg, er Gud tilstede og oppdrar meg. Det er en hellig stund. Derfor bør jeg hellige meg og gi Ham frie hender. En vei ut, en forløsning nærmer seg. Rettferdighetens fredfulle frukt skapes. Hebr 12:11. Det er tilliten til Guds omsorg og trofasthet som skaper  likevekt i sinnet. Guds tiltagende fred og nåde boende i hjertet blir  en sterk forløsning midt i livets strid. 

Gud har kontroll over streikende skibindinger og angripende schæferhunder

Det har blitt mange fine skiturer i vinter. Jeg har kort vei til løypen, og før veien ble gruset, tok jeg  skiene på og av hjemme. Så en gang jeg skulle ta av skiene, lyktes jeg ikke med å åpne den ene bindingen. Jeg hadde hatt vanskeligheter med den også tidligere, men alltid lyktes jeg likevel til slutt å åpne den. Nå sendte jeg en enkel bønn til Gud, og skibindingen løsnet. Dette skjedde også et par ganger etterpå ved bønn. Men en gang streiket festemekanismen igjen, og jeg fikk ikke  svar på min bønn. Bindingen satt fast. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre nå! Til all lykke var jeg ved hjemdøren, og skjønte at jeg må la skiskoen sitte fast og ta ut foten. Jeg tok skien med skoen inn, og senere fikk jeg løsnet skoen lett.  Nå ble det en ny bønn og spørsmål: Hvorfor svarte Gud ikke straks på min bønn?

Veien til løypen ble gruset, og det oppstod et nytt problem: Jeg må ta av meg skiene 200 eller 500 meter fra hjemdøren. Hvis dette skjer igjen, er det nok enkelt å dra foten opp ut fra skiskoen, men jeg må gå hjem på strømpelesten. Jeg løste problemet med å ta en liten turveske med joggeskor opp i med meg på neste tur. Men jeg fortsatte å be  etter skiturene for at løsningen av bindingen skulle lykkes, og det gjorde det. Jeg hadde joggeskor med meg flere ganger, men behøvde ikke å bruke dem, fordi  åpningen av bindingen gikk lett.

Tursekken med joggeskoene hadde nå vært et slags støttehjul for min tillit og tro. Derfor besluttet jeg at jeg ikke tar dem med neste gang.  Ved endt skitur fikk jeg en tillitsfull tanke: Nå ber jeg ikke, fordi joggeskoene som jeg ikke har med, er et symbol på min tro på Guds hjelp og at "åpningsseremonien" går smertefritt. Med denne barnslige tilliten i hjertet har mine mange skiturer etterpå alltid fått en lykkelig avslutning. Nå forstår jeg at den ene gangen når bindingen ikke ble åpnet, var et viktig ledd i prosessen. Min bønn i denne saken ble forandret fra et konkret ønske til en mer abstrakt sinnstilstand,  tillit, og veien videre for meg ble å vokse i tillit. Tilliten til Gud er ment til å bli mer og mer min indre holdning, som i livets strid alltid skal lede min tanke først til min Hjelper og min store Gud.

En resonnør finner nok andre forklaringer til min erfaring. Jeg for min del fortsetter å leve i tro på Gud som har skapt meg og bryr seg om meg og er med meg overalt, og jeg erfarer ofte Hans ledelse i livet mitt. Det gjør de som setter sin lit til Gud. Men for å gjøre min erfaring mer seriøs for tvileren, vil jeg gjengi fortellingen av motstandsmannen Johan Wiig, som arbeidet mot nazister i Norge under den andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, og han samtykket ikke i å avsløre andre motstandsmenn. Sjansen for å overleve var minimal. Ettersom Johan ikke røpte noe til nazistene, ville de bruke en schæfer for å ta livet av ham. Han var bundet til hender og kunne ikke på noen måte forsvare seg. Han sukket sin bønn opp mot Gud. Den veldresserte hunden i andre enden av rommet blir koblet løs fra lenka, spenner musklene, men i stedet for å gjøre jobben sin, avventer hunden, og småtraver forsiktig over gulvet og bråstopper en og en halv meter fra Johan. De forbausete nazistene lar hunden gjenta sin oppgave, men fremledes uten ønsket resultat. Etterpå fikk Johan vite at det var to små barn, som hvert på sitt hold bad for ham. En fireårig jente våknet på natten og vekte sin tante, og fortalte at nå må de be for Johan, og dette skjedde tre ganger samme natt. En liten fireårig gutt bad også utholdende om frifinnelse for Johan.

Deretter ble Johan torturert, og senere frigitt. Redningen fra hunden  formet hans tro for resten av livet, som han møtte trygg og i tillit til Gud, som hadde sendt sin engel for å redde ham fra å bli sønderrevet av schæferen.

Jeg sammenligner løsningen av mitt lille skiproblem med utgangen av Johan Wiigs langt mer alvorlige situasjon. Begge forteller om en Gud som står ved siden av sine barn og tar av dem, i smått og stort, i livets små bekymringer og i store prøver. Han vil lære oss å bli kjent med seg selv og bli trygge og avhengige av Ham ved å svare på våre bønner og vår nød. Samtidig lærer vi troslivets lovmessigheter. Guds under i  nød baner vei for en trygghet så at vi lærer å ta imot alt i livet fra Ham. Hans hjelp i små saker kan bli en erfaringsgrunnvoll for å søke tilflukt hos Ham også ved større utfordringer, og motsatt. Og hvis svaret noen ganger drøyer eller uteblir, så lærer vi også da å stole på Ham og søke Hans plan, som Han vil lede oss inn i. Han  står oss bi og har oversikt i vårt liv, og vet å styre alt til det beste for oss. I en vanskelig nødsituasjon gir man ofte løfter til Gud, som også Johan gjorde og innfridde, og fikk et langt og velsignet liv i tjeneste for Gud.

I boken "Englevakt" av Ragnhild Tokstad Bergsmyr forteller Johan Wiig  sin livshistorie.