Del 1 Er Bibelens Gud ond?

Noen ateister erklærer triumferende at de ikke vil ha noe å gjøre med Bibelens sadistiske og grusomme Gud. De mener at Bibelen selv taler mot kjærlighetens Gud som kristne forkynner. Bevismateriale for sine påstander har de rikelig i mange episoder i Det gamle testamente. Også for kristne, som har erfart Guds kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse, kan det være vanskelig å kombinere disse Guds gode egenskaper med det motsatte bilde av Gud som Det gamle testamente formidler. Det kan være problematisk og motstridende å forene Guds vrede og kjærlighet, Hans hevn og barmhjertighet, Hans bud om å ikke drepe og de mange episodene der Gud gir ordre om å drepe til mennesker eller engler. Hvem er denne Gud?

Jeg kommer til å vurdere og å analysere disse Guds motstridende egenskaper i flere blogginnlegg som jeg publiserer i løpet av de nærmeste dagene.

Tastetidsalderen

Vi lever i en tid der vi kan få praktisk talt alt ved å taste eller trykke på knapper. For to hundre år siden kunne man kanskje kalt det for å trylle. Vi får masse informasjon ved tastetrykk, vi kan handle, kommunisere ved å taste. Vi kommer fort fram ved å trykke på pedaler. Daglig bruker vi forskjellige maskiner og apparater som gjør livet mye lettere for oss enn hva tidligere generasjoner kunne drømme om. Dagens mennesker i Norge har alt. Vi i vestlige land har ved teknologien skapt en ny verden der vi ikke mer trenger Gud. Hva trenger man Gud til når man er mett dagen lang, har masse spennende muligheter til tidsfordriv, trenger å arbeide mye mindre enn folk gjorde før og  tjener likevel mye mer penger som vi kan bruke for oss selv og leve i luksus. Mange vanlige mennesker lever i dag i bedre forhold enn kongene og de rike gjorde før.

Det er noen ord som jeg tenker på i sammenhengen: Jesus sier at et menneske lever ikke av brød aleine men av hvert ord som går ut av Guds munn.


" I gamle dager" var det mye fattigdom og mangel, og folk trodde på Gud og bad til Ham i sin nød. Krigstider  og andre vanskeligheter tvinger mennesket på kne, men når faren er over, blir Gud også glemt, er en kjensgjerning. Ateister i dag hevder at nøden har skapt Gud for mennesker. Men jeg mener at nøden åpenbarer Gud for oss, fordi da søker vi Ham, og Han er å finne bare ved erkjennelsen av menneskets egen ringhet og hjelpeløshet.

Jesus sier også: "Fordi du sier: "Jeg er rik, har fått overflod og ikke har behov for noe," og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken, så råder jeg deg til å kjøpe gull av meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se." Åp 3:17-18.

Det er alvorlig at det er kristne Jesus kaller for å være elendige, ynkelige, fattige,  blinde og nakne. Er vi kristne  forblindet av tiden vi lever i? Stemmer det at mye av det vi burde se, vi ikke ser? Er også vi selvtilstrekkelige? Har vi  en form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft til å forvandle oss fra vår egoisme til kjærlighet?

Er ikke vår tid en fengsel for ånden? Kroppen opphøies og tilbes overalt og vi er blendet av tilbedelsen av det synlige og det materielle. Det er derfor vi ikke ser. Hva kan vi gjøre for å komme ut av den mørke fengselen? Hvordan kan vi se og finne sanne åndelige verdier?

"Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette (det nødvendige materielle) bli gitt dere i tillegg." Matt 6:33. Disse ord sa Jesus til mennesker som ikke hadde alt og som bekymret for å skaffe mat og klær for seg og sine familier. Søker vi Guds rike og Hans vilje først? Eller lever vi for det materielle først og sist?

Jesus befaler den rike Laodikea-menigheten til å omvende seg. Han råder dem å kjøpe av Ham åndelige verdier: gull renset i ild, hvite klær og øyensalve. Jakob forklarer  i 5:1-3 : "Dere rike; gråt og klag.. Rikdommen deres er fordervet, og klesplaggene deres er møllspist. Gullet og sølvet deres ruster bort, og rusten deres skal være et vitne mot dere og skal ete opp kjøttet deres som ild. Dere har samlet dere skatter i de siste dager." I Guds øyne er altså higen etter den materielle rikdommen som fordervelse og rust, møllspiste klær og blindhet.

Må Gud hjelpe oss å se vår sanne tilstand så at vi forstår å omvende oss! Må hver og en  av oss finne ut hva Gud vil si til oss personlig med disse ovenfor siterte ord.

Er forelskelse kjærlighet?

Har du noen gang tenkt på at en forelskelse egentlig, i bunn og grunn, er mer eller mindre egoisme? Den er riktignok av våre naturlige følelser, som Gud har gitt oss og som har sin oppgave som en hjelpemiddel i å finne en ektefelle. Noen, kanskje mange, trekker den falske slutningen at når forelskelsen tar slutt, da er kjærligheten slutt og da er det tid å finne en ny partner. 

Vi kan studere forelskelsen ved å sammenligne den med en naturlig oppførsel av en liten baby. Spedbarnet  uttrykker ofte sine behov med å gråte og å skrike. Det er viktig at babyen kan meddele til omverdenen om sin sult og tørst og ubehag. Men når babyen vokser, lærer han andre uttrykksmåter. Skrikingen minker og han begynner å bruke ord. Hvis et større barn alltid gråter, når han er sulten, er det noen feil i utviklingen. Gråten er nødvendig og riktig i begynnelsen, men med tiden forsvinner det primitive mer og mer og erstattes med  mer hensiktsmessige framgangsmåter.

Forelskelsen er kjærlighetens primitive begynnelse. Men hvis et forelsket menneske tror at de samme følelsene skal og bør vedvare uforandret, eller at når de minker eller tar slutt, da er det tid å begynne med en ny jakt, da forblir det mennesket i sin primitive tilstand og utvikles ikke  og blir ikke kjent med den virkelige kjærligheten. Allikevel er dette lavtstående mønstret i vidt bruk i dag. "Kjærligheten" tar slutt og da dreier det seg om å finne en ny kjæreste eller ektefelle.

Allerede ved forelskelsen kan og bør dens kjærlighetsinnhold prøves og utvikles. Når Bibelen taler om kjærligheten, så handler det om viljestyrte tanker og gjerninger. I første Tessalonikerbrevet 4:4-5 står det om å vinne sin egen make i helligelse og ære, ikke i lystens brynde. Dette er stort sett ikke i bruk i dag. Forelskelsen gies fullmakt, og altfor ofte overdrives og boltres det uten hemninger i den primitive egoismen. Noen overdriver så mye at de praktisk talt mister evnen til en naturlig forelskelse. De mister følelsene pga begærets makt.

Guds vilje er altså at hver og en vinner sin egen make i helligelse og ære. Målet er å finne en ektefelle for resten av livet.  Det bør hver kristen ungdom etterstrebe. Da får kjærligheten lov å utvikle seg  midt i forelskelsen og sterke følelser. Derfor har vi forlovelsetid. I verden har den mistet sin renhet og ekthet og kjærlighet. Den er blitt til et skal uten noen innhold. Men  unge mennesker som vil vinne sin egen make i helligelse og ære, vet om grenser, vet om å være avholdende, om å respektere hverandre. Dette kommer nok aldrig på moten, men en kristen  skal ikke heller leve etter tidsånden men etter Den Hellige Ånd. Og hvis kursen har vært feil, så er det mulighet til å omvende seg og å få sin synd tilgitt og livet gjenopprettet av Frelseren.

I ekteskapet blir kjærligheten prøvd på langs og på tvers, i dybde og i høyde. Det fins mange herlige bibelord som hjelper oss å rette våre liv etter kjærligheten. Den kan bestå og den kan tilta. Mange primitive være- og kommunikasjonsmåter  avtar og forsvinner, når kjærligheten seirer. Den som arbeider med å bygge i kjærlighet, hans livsverk skal bestå.

Ordene kan gi nåde

I Efeserbrevet 4:29 formaner Paulus til å tale til oppbyggelse så at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Det er lett å forene disse ord med møter der taleren formidler nådesbudskapet til tilhørerne. Men leser vi nøye, merker vi at det er våre ord i hverdagen som bør gi nåde til dem som hører oss. Jeg har stanset ved disse ord og ved flere vers videre, og jeg må rope som Jesaja: Ve meg! Jeg har urene lepper! (Jes 6:5)

"La ikke et eneste råttent ord komme ut fra deres munn, men bare ord som er gode til nødvendig oppbyggelse, for at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg... La all bitterhet, vrede, sinne, skrik og ond tale være langt fra dere, sammen med all ondskap. Og var gode mot hverandre, vær barmhjertige og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Bli derfor Guds etterfølgere som Hans kjære barn. Og vandre i kjærlighet...  Men hor og all slags urenhet eller grådighet skal ikke en gang nevnes blandt dere, slik det sømmer seg for de hellige, heller ikke skamløshet, tåpelig snakk eller lettsindig spøk som ikke passer seg, men heller takkebønn..  La ingen forføre dere med tomme ord..  Bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud Faderen for alle ting..." Ef 4:29-32; 5:1-4,6, 18-20.

 Hvis jeg sammenligner mitt ordbruk med mange andres, så snakker jeg nok forholdsvis pent. Men når jeg setter søkelyset fra disse Paulus sine ord på mitt eget språkbruk, gjør det vondt i meg. Jeg har nemlig oppdaget konturer av talemønster som jeg er fanget av.

Versene ovanfor framlegger oss forskjellige talemønster, dårlige og gode. De viser at mønsteret kommer fra en hjertetilstand. Det dreier seg ikke bare om å skifte ord, men å bli fornyet i sinnet, i hjertet. Kjærlighet fargelegger våre ord. Tenk på ord sagt i takknemlighet! Hjertets tomhet skaper tomme ord, dårskap dåraktige ord. Bitterhet og sinne har sterke nyanser i talemåter. Paulus nevner råttne ord. Er de ikke ord som kommer fra noe ondt som har gjært i hjertet i lange tider?

Vår oppgave er å stille vår tunge fram som en Guds tjener, en rettferdighets- og sannhetstjener. Som Guds barn er vi skapt til å bygge opp med vår hverdagstunge. Vår dagligdagstale bør løfte opp, gi nåde til våre nærmeste istedet for krav, bebreidelser eller stikkende bemerkninger. Avgjørende for våre ords kvalitet er fra vilken ånd de herstammer, hvilken indre kvalitet og motiver de har.

Vi kan  be med David: "Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede.. Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker." Salme 139:4, 23.

"Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råker i"

 De siste ukene har jeg gått mye på toppturer, klatret opp på fjelltoppene i mine nære omgivelser. Det er en ny hobby for meg og jeg elsker å vandre i naturen, å klatre og å kjenne i kroppen at jeg rører meg. Jeg har gått mye aleine og aldrig møtt noe skremmende. Det er allikevel helt naturlig å tenke på de farer som man kan møte. Av og til får disse tanker en spesiell makt i sinnet: Tenk om jeg møter en elg som vil forsvare sin kalv og angriper meg? Kan jeg møte en bjørn? Noen ekstra proporsjoner av slike tanker har et par ganger bremset min lyst å gå på tur. Jeg leser og hører av andre at dyr vil helst gjemme seg når de ser et menneske og at de er like redde for å konfrontere oss. Jeg har lært noen forholdsregler, men allikevel møter jeg frykten av og til.

Så kommer den svenske predikanten, Emil Gustafsons strofe meg til hjelp og klargjør situasjonen: "Största prövningen en kristen möter, er den han fruktar, men ej råkar i." Den viktigste bønnen er ikke å slippe å møte en sint og redd elg, men å slippe å frykte for det. Et par ganger har frykten vært der og jeg har bett Gud å gi meg sinnesro og hvile i mine tanker. Det er ikke få bibelvers og løfter som man kan støtte seg til, og jeg har gjentatt noen bibelsannheter om å ikke frykte. Hvilen og roen har kommet i hjertet og jeg har fortsatt å vandre med glede, takknemlighet og begeistring.

Guds mål

Når min yngste datter var liten, ville jeg vise  henne hvor mye hun betydde for meg. Jeg strakte ut mine armer så vidt jeg kunne og sa: "Så mye elsker mamma deg!" Av og til spurte jeg henne, hvor mye mamma elsker henne, og da strakte hun sine armer vidt ut for å vise. Hun skjønte at det betydde veldig mye, og når jeg spurte, var det ikke tvil i henne, hun kunne straks vise omfanget av min kjærlighet med sine små armer.

Dette kom i mine tanker for en tid tilbake, når jeg satt på en fjelltopp og leste fra Salmenes bok 36:6-10:

"Herre! Til himmelen når Din miskunnhet, Din trofasthet inntil skyene. Din rettferdighet er som veldige fjell, Dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! Hvor kostelig er Din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i Dine vingers skygge. De mettes overflødig av Ditt huses fedme, og av Dine gleders strøm gir Du dem å drikke. For hos Deg er livets kilde, i Ditt lys ser vi lys."

Der satt jeg på toppen og så rundt meg og fikk anskuelseundervisning i hvor vidt Guds hjerte for meg er: Himmelen med sine skyer vitnet om vidden  av Guds nåde,  fjellene reiste seg  for å vise fastheten i Guds rettferdighet, dalen bekreftet dybden i Guds rettferdige dommer. Guds rettferdige dommer tar hensyn til dybden, motivene og årsakene og omstendighetene bak gjerningene, som alle teller så at dommen blir rettferdig.

"Såå mye", kunne min datter si med sine utstrakte armer. Herav går mine tanker til "for så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, Den Enbårne..." Han gav Den Eneste, Den aller Dyrebareste og Den Beste   for deg og meg.

Vi kan lese om Guds herlighets og kjærlighets rikdom, om bredden, lengden, dybden og høyden i den og at Gud vil formidle hele fylden av Seg Selv til sin menighet. Ef 3:16-21. Kjærligheten er flerdimensjonal. Gode og ekte motiver, vilje, handling og følelse. Kristi etterfølgere skal forvalte Guds kjærlighet så at den blir synlig blandt mennesker. Et visdomsord sier: ""Kjærlighet er det eneste som vokser når du sløser med det."

Det er viktig å vite at når vi sanser eller tar imot Guds kjærlighet, at det ikke dreier seg om følelser, men om å tro på Hans kjærlighet også når følelsene ikke er der. Når vi elsker Gud og formidler Hans kjærlighet videre til andre så gjør vi det ved Hans bud: Kjærlighet til Gud er at vi holder Hans bud. Å elske smaker ikke alltid av gode og kjærlige følelser, men det skaper en mengde av dem. Verdenshistoriens største og avgjørende kjærlighetsgjerning var smertefull. - - -

Kristi kjærlighet overgår all kunnskap. Ef 3:19

Den fullkomne og den største er kjærligheten. 1 Kor 13

Meningsløst ondskap

De siste månedene er det blitt ofte sukket over hvor meningsløst skytetragedien på Utøya var.

Jesus sier: "Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod." Joh 10:10.

"Å stjele og drepe og ødelegge" er betegnende ord for ondskap. De uttrykker også det meningsløse. Jesus sier at essensen i tyvens, Satans virksomhet er tilintetgjørelse, altså det meningsløse, sinnsyke, vanvittige. Det kan hjelpe oss å vurdere om noen fenomener er fra Gud eller Satan: Virker det meningsløst? 

Hvis vi tenker på godhet og kjærlighet og andre dyder, peker de på en mening. De er med å gir, skaper noe nytt, gir liv og oppbygger. Kjærligheten blir stående, den faller aldri bort. Gjerninger gjort i kjærlighet kommer til å bestå.

Hvor er Gud midt i det meningsløse? Dette spørsmålet har et sterkt og trostyrkende svar: Han er Den Allmektige. - - -  Alt tjener til det beste for dem som elsker Gud. Gud er mektig til å skape noe nytt, til å gjenopprette. Hans mål er liv og overflod. Når vi møter det meningsløse, kan troen på Den Allmektige forandre, skape liv fra døden. "Salig er det menneske som har sin styrke i Deg, de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte. Når de går gjennom Tåredalen, gjør de den til en kilde. Selv tidligregn dekker den med velsignelser. De går fra kraft til kraft..." Salme 84.