Under Guds mektige hånd

"Hærskarenes Herre" er et uttrykk om Gud som er brukt flere hundre ganger i Det gamle testamente. Kanskje er det Guds gode engler som de fleste først tenker som Guds hærskarer. Men når vi leser i sammenheng, kan vi legge merke til at  Guds hær er mye mer omfattende: alle ting er Guds tjenere! Også den onde åndehær med Satan i spissen, onde mennesker og konger, ulykker, katastrofer, sykdommer og død er Guds hærskarer, våpen i Hans tjeneste: "Hærskarenes Herre.. Du allene er Gud for alle kongerikene på jorden." Jes 37:16. "Så sier  Hærskarenes Herre, Israels Gud: Jeg skal la mine ord komme over denne staden til en ond ulykke.." Jer 39:16. "Din egen ondskap skal tukte deg, dine frafall skal straffe deg... sier Herren, hærskarenes Gud." Jer 2:19. "Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg skal gjøre mine ord i din munn til ild, og dette folket til ved.." Jer 5:14.

Ved første øyekast virker dette meget brutalt, og det er det også. På grunn av denne virkelighet kaller mange Gud for en sadist og et monster. Jeg gjør ikke det. Jeg kaller Ham for Gud. Den allmektige. Er det ikke genialt å bruke ondskapens søppel for å hjelpe mennesker tilbake til sin Skaper? Til  en god samvittighet og fred med Gud. I dag ser vi nødvendigheten av å gjenvinne, for ikke å ødelegge naturen. Gjenvinningsprinsippet har fra begynnelsen av eksistert i naturens kretsløp og livet. Også i  det åndelige er det et livskapende fenomen. "Jeg gjør allting nytt" sier Skaperen, og råmaterialet er ofte  vanskeligheter, ulykker, død, krig og andre ødeleggelser, som har sitt opphav i Satan, som er den virkelige  sadisten,  og ikke  Gud. Mennesket har selv valgt å tro på hans forførelser. "Jorden blir vanhelliget av dem som bor der, fordi de har overtrådt lovene, brudt forskriften, og aktet den evige pakten for intet. Derfor blir jorden fortært av forbannelsen, og det er de som bor på den,  som må bære skylden." Jes 24:5-6. Gud er ovenfor dette kaoset med sin langsiktige frelsesplan i flere etapper. Han jobber kontinuerlig for å gjenopprette sitt skaperverk til det det var ment, og for å avslutte Satans ødeleggende hærverk.

Jobs bok  forteller om en forferdelig menneskelig tragedie, og i to første kapitler er vi  forunt å se litt bak livets kulisser, hva som kan skje i åndeverdenen mens lidelsen møter et menneske fra alle kanter. Selv om framstillingen er enkel, åpenbarer det et viktig prinsipp for oss om maktforhold og virkeligheten i den usynlige verden. Legg merke til ordet hånd som brukes for å illustrere makt i dialogen mellom Gud og Satan:

Satan sier til Gud:"Rekk bare ut Din hånd, og slå alt det Job har, så vil han helt sikkert forbanne Deg rett framfor Ditt åsyn!"

Herren sa til Satan: "Se, alt han har, er i din hånd. Bare mot ham selv får du ikke rekke ut din hånd!"

Og Satan satte i verk og lot Jobs buskap plyndres og tjenerne drepes. Samme dag forårsaket Satan en naturkatastrofe som tok livet av hans ti barn. Det var Satans hånd som var i virksomhet, og hans hensikt var å få Job til å forbanne Gud.

Når Job hørte nyhetene, reiste han seg, viste sin sorg ved å flerre kappen sin og rake seg på hodet. Etterpå falt han til jorden og tilbad. Han sa: "Naken kom jeg ut av mors liv, naken skal jeg vende tilbake. Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet!"  Job 1:11-12 og 20-21.

I stedet for å forbanne Gud tilbad og lovet Job Ham. Han så riktig. Ved tro på Gud tilegnet han seg den usynlige verdens virkelighet. Vi kan i fortsettningen lese av en ny dialog, der Satan sier til Gud: "Rekk ut Din hånd og rør ved hans bein og hans kjøtt, så vil han helt sikkert forbanne Deg.." Og Herren sa til Satan: "Se, han er i din hånd, men spar hans liv." Nå ble Job rammet av  smertefulle byller over hele kroppen. Også nå tok Job alt imot fra en god Gud og ikke fra Satan, og han syndet ikke med sine lepper. Hans hustru så bare den synlige virkeligheten, og blandet Gud og Satan sammen ved å si: "Står du fortsatt fast i din ulastelighet? Forbann Gud og dø." Job 2:5-10.

Vi ser av dialogen mellom Gud og Satan, at Satan fikk lov å bruke sin ødeleggende makt imot Job, men Gud fastsatte grensene. Ved tro tok Job alt imot fra  Guds hånd, og ikke fra Satans hånd. Og det er hemmeligheten.

"Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde." 1Pet 5:5. I arameisk bibeloversettelse (arameisk var Jesu og disiplenes morsmål) står det: "Gud hjelper de stolte til ydmykhet." "La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, for at Han kan opphøye dere når tiden er inne." Vers 6. Vi så i Jobs tilfelle at Guds hånd var øverst, og under den opererte Satan under overvåking. Job regnet bare med Guds hånd og styrelse, han tok også det onde imot fra Gud. Hans tro ble prøvet, og til sist opplevde han velsignelsen uten den onde hånden mellom han og Gud. Job 42.

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? ...  Jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre." Rom 8:35-39. Her avslører Paulus  den ondes ikke reelle, men bare tilsynelatende makt, og priser Guds kjærlighets velde og herredømme i livet til mennesker  som setter sin lit til Gud. Han sier: "Alle ting virker sammen  til det gode for dem som elsker Gud." Han så alle omstendigheter som Guds tjenere for høyere mål, og forkynte den oppstandne Jesus  Kristus som Seiersherre over ondskapens åndehær. Dette er veien til seier også i våre liv: En stille og  tillitsfull tro og avhengighet av Herren Jesus Kristus i livets omskiftelser.

Min entusiasme for Det gamle testamente

Fra jeg som femtenåring ble  kristen, har jeg lest Bibelen igjennom flere ganger, men alltid fokusert på Det nye testamente. GT ble lest ved siden av det nye, og vurdert som mindre viktig. Derfor ble en del av det gjennomgått med en følelse av plikt. Offringer, lovbestemmelser, mye av profetenes spesielle språk var faktisk hebraisk for meg. For en del år tilbake fikk jeg bedre forståelse av hvor viktig det er å lese Skriften i sammenhenger, og fikk stor utbytte av det. Jeg forstod også at for å komme dypere inn i Guds ord, trenger jeg å fordype meg i røttene, i de bokruller som var Jesu Bibel, når Han vandret her på jorden. Slike tanker blant andre ledet meg til å vie min oppmerksomhet og konsentrasjon til GT.

 Jeg forstod at jeg trenger flere redskaper for å få gravd fram skatter og få utbytte, som jeg var sikker på finnes skjult  inne i de svarte permene. Det beste verktøyet, det hebraiske språket, har jeg ikke tilegnet meg, så jeg bestemte meg å bruke det som jeg hadde til rådighet: min norske King James Bibel, som er vel den oversettelsen som er mest trofast mot originalen, og to finske oversettelser, der den nyeste er språklig lettlest og formidler inneholdet framfor bokstaven. Jeg har bevisst unngått å bruke for mye kommentarer, fordi jeg ønsker først og fremst å høre Guds tale i sitt ord i mitt eget hjerte, og bønnen var og er: "Far i himmelen, gi meg  åpne øyne og  ører, og forstand mens jeg leser." For å gjøre språket mer tilgjengelig og landskapet synlig, har jeg brukt alfabetiske oppslagsverk og kart for å forstå noe om tid,  kultur og omgivelser, når Gud åpenbarte sine hemmeligheter til profetene. Jeg var medviten fra begynnelsen av at en vesentlig forklaring for teksten finner jeg i helheten: Bibelen forklarer seg selv. I NT forklarer Jesus mye av Guds vilje og tanker i lignelser, og  nå kunne jeg begeistret konstatere at også GT er full av billedspråk, og ved å lære "kodene" kommer jeg dypere inn i forståelsen og dimensjoner av teksten. Med tiden forstod jeg også at Gud hadde skjenket meg enda et verdifullt og sjeldent verktøy: tid og ro.

Det har overrasket meg at det er blitt mye sterke følelser ved GT! Innlevelse, glede og fryd, og tårer. Midt i dette har det skjedd holdningsendringer i hjertet: Kjærligheten til Guds lov har blomstret som aldri før, med respekt og ærefrykt, gudsfrykt. Jeg har fått se inn i Guds vesen: Hans trofaste kjærlighet og  mektige sjalusi, som ofte er en del av Hans hellige vrede, Hans tilstedeværelse hos sitt folk, Hans villighet til å respondere til bønner om hjelp i avmakt, Hans stadig gjentagende barmhjertighet. Ikke minst har møtet med Hans hellighet etterlatt spor i mitt hjerte. Hans hjerte for fattige, svake, elendige, undertrykte,  voldsutsatte og lidende kommer fram i sterke profetier mot makthavere og bedrestilte. Gjentatt avgudsdyrkelse og utroskap fra Israelfolkets side fyller Guds hjerte med sterke lidelser, sjalusi og vrede, og  gang på gang kaller Han folket til omvendelse. Midt i alt dette gir Han visjoner om sin frelsesplan, som sikter til alle tings gjenopprettelse.

Jeg legger merke til at jeg mer og mer deler følelser av  forfatteren til Salme 119, som bader i  gleden og kjærligheten til Guds ord, vitnesbyrd og  bud. Mine tanker blir renset, rettet ut og  formet. Gleden  og  kjærligheten til det gode blir styrket. Jesus sier til disiplene at de er rene på grunn av det ord Han har talt til dem. (Joh 15:3). Ved å bade i Guds ord blir det indre renset: Sjelen, altså følelser og forstanden, holdninger blir renset for å formidle Åndens gode frukt for omgivelsene. (1 Pet 1:22) Jeg opplever også Guds raushet i formidling og levendegjørelsen av sitt ord. Når noe blir nytt, blir det et frø til enda flere friske skudd og spirer. Kjærligheten til Frelseren blir fornyet.

Hvor er Jesus da midt i lovprisningen av Guds hellige gamle pakt? Han sier selv at nettopp GT vitner om Ham! (Joh 5:39). Der står det mer om Ham enn vi aner! Han skinner som aldri før i den gamle pakts skrifter og bud og profetier. Jeg legger merke til at mye mer enn jeg tidligere har tenkt på i NT, har faktisk sine røtter i GT. Og nylig fikk jeg vite at når ordet  "frelse" er nevnt i GT, står det på hebraisk Yeshua, Jesus, som betyr frelse. Omtrent hundre ganger. Mer utførlig kan du lese om det her:

   http://www.hebraisktro.no/ht/Navnet_Jesus_i_GT.html

Gud er ikke der for å ta deg, men for å gi deg

 Forestillinger om hva andre sier og tenker om en kan komme av frykt. Som regel kommer slike frykttanker av  opplevelser i oppveksten, når noen har  krenket en  så at det har etterlatt spor, ja sår, som lett kan begynne og blø også ved senere anledninger.  Man kan ta andre menneskers ord så sterkt til seg at også ved senere anledninger kan det gjøre vondt i gamle sår, selv også i tilfeller når det ikke er noe skadelig bak ordene. Når svakheten oppstod, kan det ha blitt et tillitsbrudd, som følger med i livet, så at man kan  ofte fortsette å mistenke også andres gode hensikter. Det er en ond sirkel, som tilliten til Guds ord kan hjelpe en å ta styringen over: "Herren er ved min side. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?" Sal 118:6.

Krenkelser i oppveksten kan også skape grobunn for bitterhet og hevn, som former ens holdninger og relasjoner til andre mennesker. Evnen til empati kan bli skadet så at ens ferdighet til å sette seg inn i andres situasjon blir mangelfull. Selvsikker bedømmelse av andre kan avspeile ens egne skavanker. Man gjør selv de samme ting som man dømmer andre for. Rom 2:2. Uten selverkjennelse er hver og en av oss i faresonen.

 En sunn selvfølelse er følge av en sunn oppvekst med trygge og støttende mennesker rundt en, som viser kjærlighet og respekt og løfter en opp, og setter grenser i trygge rammer. Andre elsker meg og liker meg, som jeg er, derfor er jeg trygg også selv å elske meg og verdsette meg. Dette er utgangspunktet som gir oss evnen til å gi kjærlighet videre. "Elsk din neste som deg selv". "Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem.". Slik taler Bibelen om empati.

 Fordi mennesket er skapt i Guds medfølende bilde, er også evnen til empati satt i våre hjerter.  Mennesker kan av naturen gjøre det loven lærer. De viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, skriver Paulus. (Rom 2:14-15). Oppkomsten av denne menneskelige kjærlighet i trygge relasjoner i barndommen er også et bilde av en viktig åndelig lovmessighet: "Vi elsker Gud, fordi Han har elsket oss først." En kristen forkynner har sagt det slik: "Vi kan ikke elske Gud med vår egen kjærlighet, men med gjenkjærlighet." Denne gjensidige kjærlighet skaper trygghet og sunnhet i vår relasjon til Gud. Å elske Gud leder til og innbefatter også det å elske sin neste.

Gudsfrykt er et begrep som er mye foraktet og totalt misforstått i dagens verden. Noen sier at de ikke vil  høre om eller  ha noe å gjøre med en guddom som krever frykt. Men på samme måte som barn trenger å forholde seg respektfullt til foreldrenes grensesettning for å vokse harmonisk, gjelder gudsfrykt og å holde Hans bud alle mennesker. Det å frykte  Gud, å leve i troen på at Han er med en hele tiden, gjør et menneske  trygg! Å frykte Herren hjelper oss i valgsituasjoner til riktige avgjørelser. Det hjelper oss til rette spor i livet, til sunnhet, liv og overflod. Den er en skatt, livets kilde, begynnelsen til visdom og innsikt. "I Herrens frykt er det en sterk tilflukt, der skal Hans barn ha et vern." Ordspr 14:26. I denne tilliten har vi et vern midt i livets stormer.

Det finnes mennesker, som opplever tanken om  Gud som ser dem hele tiden, som skremmende og skadelig. De har sannsynlig fått et forvrengt bilde av Gud, eller lysten å gå sine egne veier er så avgjørende at man skyver Gud til side. Et slikt ensformig bilde av Gud oppstår når man hører ensidig forkynnelse om Guds dommer og hellighet, som tolkes i hjertet til at Gud bare ser og vokter for å ta en. En slik oppfatning kan også komme av egne opplevelser om en streng og uforutsigbar far. Det er nok all grunn til å være urolig, hvis man har synd på samvittigheten. Skriften tegner et bilde om et opprørt hav som ikke kan være stille, om et menneske som lever uten Gud. Midt i denne uroen gir Gud det rastløse mennesket et tilbud: "La deg forlike med meg! La meg lege dine sår!" Han er ikke der for å ta deg, men for å gi deg et nytt liv! Det rette bildet av Gud kan heller illustreres  med foreldrenes omsorg og kjærlighet til et lite barn, som i faresituasjonen løftes opp og flyttes  i et trygt sted, der det kan fritt leke i foreldrenes tilsyn.

Om slik trygghet og erfaring beskriver David i Salme 139, hvordan det er å ha Gud ved siden av seg,  som ser ham hvor han sitter eller står, eller går, og som kjenner hans ord allerede i tankens motiver. David opplever at Gud som formet ham i morsliv, Gud som er opphavet til hans tilværelse, vet å forsikre hans liv på alle måter. Hør på hans vitnesbyrd: "Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? .. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg." Salme 27:1-3.

Det er denne tryggheten, tilliten, godheten som er frisk luft som en som stoler på Gud, puster inn ved å frykte Gud. "Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere," sier Jesus. Denne freden er også en god grobunn for en  sunn selvfølelse og menneskelighet.

Har et over tre tusen år gammel tabernakel med sin gudstjeneste noe med livets grunnenhet, cellen å gjøre?

 Når jeg leste om tabernaklet  i 2 Mosebok 26, gransket jeg samtidig mye på bildet av tabernaklet i bildegalleriet av min King James  Bibel. Da kom tanken: tabernaklet med sitt inventar ligner celler som er illustrert i biologibøkene! Ved siden av bildet av tabernakel var også ypperstepresten med sin drakt illustrert, og faktisk også han i sin tjenestedrakt påminnet meg om en biologisk celle!

Dette ble interessant og fascinerende! Modern vitenskap har funnet denne grunnenheten av livet, cellen, som definerer hva liv er, og nå virker det som om samme mønster av livet finnes i en eldgammel tempeltegning. Og at Han som gav denne modellen til Moses, en av de mest kjente bibelskikkelser, definerer seg selv som Skaperen av alt liv i universet. Moses ble vist av Gud et mønsterbilde av tabernaklet med dets inventar, og Gud befalte ham å bygge alt nøye etter modellen. 2 Mos 25:40. Også ofringene og virksomheten i tabernaklet ble beskrevet og befalt detaljert.

 Å sammenligne cellens struktur og oppgaver med tabernaklets konstruksjon  og gjøremål er meget spennende. Dessverre har jeg ikke nok kunnskap for å si noe  detaljert, men  jeg kan likevel konstatere, at cellen og tabernaklet, begge har en kjerne, kommandosentral, der arvestoffet, DNA, ligger. For tabernaklets del er denne kjernen til livet bevart i den aller helligste, i paktens ark, der Guds "kromosomer", motoren til livet ligger, lovtavlene, de ti bud. Vi kommer til kilden og opphavet til livet, til Skaperen, som blåste livets ånde inn i menneskets nesebor, så at mennesket ble en levende sjel. 1 Mos 2:7. Overalt i Bibelen er Guds lov nevnt som uttrykk for livet.

Guds lov er Guds ord, og Ordet er personifisert, legemliggjort i mennesket Jesus Kristus. Han er Bibelordets livssenter, Livgiveren, livets vann og livets brød, ett med  loven i paktens ark. Selv sier Han med myndighet: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11:25-26.

Å koble sammen tabernaklet, med dets livssenter, paktens ark med de ti livgivende  ord, budene, konstruert av Gud i himmelen, og livets grunnenhet, cellen, finner samklang med Paulus` mektige ord om Frelseren Jesus Kristus, som også kalles Ordet,  som opphav og grunnidé til alt det synlige:

Jesus "er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte framfor hele skapningen. For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige , enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham. Og Han er før alle ting, og i Ham består alle ting." Kol 1:15-17.

Cellen har også en kraftsentral og et renholdsverk, og andre funksjoner som man også kan finne  i tabernaklet.

Jeg ble nyskjerrig og begynte å lure på om noen andre har gjort det samme funnet av likhet med celle og tabernakel. Ved å google fant jeg stoff på engelsk. En mann forteller at en lege hadde nevnt om likheten til ham, som gjorde ham interessert i å studere nærmere. Tydelige bilder og forklaringer på engelsk kan du finne her:

 http://www.mostholyplace.com/book-02_chapter-i01.html





  

Kong Davids håndtering av følelser til inspirasjon og god samvittighet.

Det er neppe noe menneske i Bibelen hvis følelsesliv er så fyldig beskrevet i hele sitt spekter som Davids.  Biografidelen forteller realistisk om hans ofte ekstreme følelseutbrudd, og i Salmene har vi rikelig adgang direkte inn i hans indre bønneliv, og kan bli oppbygget og inspirert  med ham ved hans kamper og seirer i bønn, og forene oss med ham i hans glede og lovprisning.

Flere sterke følelsescener skildres, og det er lett å bli fascinert eller oppgitt av  intensiteten. Det vekker også et spørsmål om hva Gud syntes om denne sentimentaliteten. I hvert fall var det noen mennesker som syntes at nok var nok. Guds svar var at David var en mann etter hans hjerte, og Gud bedømte også følelsene  etter mannens hjertelag.  Det er en ekthet og ærlighet i Davids følelser, det dreier seg om ydmykhet og en vilje til å være ringe i sine egne øyne, selv om han var utvalgt av Gud til å være konge over Israel. I sin egen ringhet opphøyet David alltid Gud. Selv om han også overskred grenser, kom han som regel likevel i likevekt, i bønn foran Guds ansikt eller ved å høre andre menneskers råd.

David hadde anledninger til å ta livet av kong Saul, sin fiende som forfulgte ham i flere år. Men han tok ikke hevnen i egne hender, men bad inderlig til Gud om å tukte Saul. Ved å overlate gjengjeldelsen til Gud vokste barmhjertighet i hans eget hjerte mot fienden, og han gråt når han hørte at Saul var død i krigen. Enda sterkere var hans sorg over sin venn Jonatan, Sauls sønns død i samme kamp. Davids og Jonatans vennskap er beskrevet med sterke og følelsesladde uttrykk og handlinger: "Jeg er tynget av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var til stor glede for meg. Din kjærlighet til meg var vidunderlig. Den overgikk kvinnene i kjærlighet." 2 Sam 1:26.

Det at "en mann ikke gråter", kommer ikke i hvert fall fra den judeo-kristne arven i Bibelen. Det var mange tårer i Davids begivenhetsrike liv. "Tøm mine tårer i din flaske, er de ikke alle opptalt i din bok?" Sal 56. "Jeg er trett av mine sukk. Hele natten gjør jeg mitt leie vått, idet jeg gjennomvæter det med mine tårer." Sal 6. Det var ikke teatralske tårer, men ekte sorg og bønn til  Gud som David satte sin lit til. Også bekymring og angst gir han fra seg til Gud: "Jeg utøser min klage for ham. Jeg kunngjør min trengsel for hans åsyn." Sal 142. "Lytt til meg og svar meg! Jeg flakker omkring med min bekymring og stønner høylytt.. Mitt hjerte vrenger seg i angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg." Sal 55.

Også til sin glede kunne David gi et  fritt og hemningsløs utløp.  I ydmykhet gledet han seg dansende og hoppende med fryderop og med hele sitt vesen for Guds åsyn, når Guds paktsark førtes til Jerusalem. Jubel og glede og Guds pris og lov er åndedrettet også i hans sanger.

David er et bilde av Messias. I Jesus ble denne profetien oppfylt: "Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine følgesvenner." Hebr 1:9. Davids glede over samfunn med Gud, Guds bud, Guds paktark og  rettferdighet henviser til Jesus, vår Frelser. David profeterer om Messias: "Se, jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt indre." Salme 40. Her møter Messias sitt forbilde i samme sinn og samme lyst: kjærlighet til rettferdighet og til gjennomføring av Guds vilje.

"Jeg kan lett snuble", var Davids erkjennelse. Salme 38. Han hadde en følsom samvittighet og en ydmyk ånd, som gjorde at han voktet seg for synd. Hans ånd advarte ham mot å ta livet av Herrens salvede, kong Saul. Når han hadde falt i  hor med Batseba, og latt hennes mann bli drept, var samvittigheten i alarmtilstand: "Så lenge jeg tidde, ble mine bein borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livskraft svant som i sommerens tørke:" Salme 32:3-4. Når han hørte  profeten Natans dom, "Du er mannen" som har syndet, bekjente han sin synd, og ved å ta imot Guds tilgivelse fikk han tilbake gleden og fryden  i sitt hjerte. Han priste seg salig.

Likevel var hans synder ikke uten alvorlige følger. Profeten Natan varsler om framtidig oppstand i familien, og voldtekt av flere av hans  koner. Først krenker hans eldste sønn Amnon sin halvsøster Tamar ved å voldta henne. David blir meget vred, men gjør ikke noe av saken. Han bar på en smertefull erkjennelse, og sannsynlig hadde han et dilemma: Hvordan kan han tilrettevise sin sønn uten å bli bebreidet av sin egen synd på nytt? Davids eget fall kan ha vært med å gjøre sønnen  likegyldig så at han ikke brydde seg om å overtrede Guds bud. Absalom, tredje eldst av Davids sønner pønsker på hevn til Amnon på grunn av voldtekten til sin søster, og han bruker anledning til å drepe ham to år etter overgrepet. Absalom flykter og drar til sin morfar, og etter tre år vender han tilbake til Jerusalem, og med tiden tilgir David ham.

Men om noen år blir det Davids tur til å bli flyktning etter at Absalom forræder ham, og tar makten ved et kupp. Han hadde lyvet til folk som var på vei til David for å be om hjelp, ved å si at det ikke var noen hjelp å få hos kongen, og på den måte stjal han deres sympati. Han tar makten og voldtar sin fars koner. Det blir krigstilstand, og Absalom kommer i ulykke og blir drept av Davids hærfører Joab.  Det er tredje sønn David nå mistet, og sorgen er intensiv. Selv om Absalom var en bedrager, gråter David dypt grepet, og jamrer: "Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom, om bare jeg hadde vært død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" Joab veileder David til å se situasjonen i perspektiv. Han har også tidligere hjulpet David i balanse, og taler fornuftig til ham og får ham til å stå oppreist. David tok imot råd  fra forstandige mennesker som kunne belyse flere sider i hans sak, så at sterke følelser fikk motvekt.

Ut ifra  sønnenes dramatiske overtredelser og tragikken skjer  det mye i Davids hjerte. Nå lever han ut ifra et sønderbrudt hjerte. Det har ikke vært enkelt å forholde seg til sønnenes synder som han selv hadde med sitt eget syndefall vært med å sette i gang.  Men han lar  barmhjertigheten, som han selv møtte hos Gud ved sitt eget fall, styre i sitt forhold til sønnene.  Jesus sier ved et tilfelle: "Den som har blitt mye tilgitt, elsker mye". Jesus talte flere ganger om barmhjertighet, og viste den selv mot mennesker han møtte, også mot sine fiender. Denne kjærligheten arbeidet i Davids hjerte. Som konge og dommer hadde han elsket rettferdighet og hatet urett. Han viste stor medfølelse, men kunne også treffe ubehagelige avgjørelser, for å straffe urett.

Davids salmer begynner ofte med en innerlig bønn om hjelp, og blir avsluttet med takk og lovprisning. De gjenspeiler en avhengighet av Gud og tro som styrkes og besvares og overvinner. De forteller også oss om en sterkt følende manns vei til hvile midt i sine sinnsrørelser: "Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg." 131:2 Eller hva skal vi si om Salme 23! "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge på grønne enger. han leder meg til hvilens vann."

Også vår indre verden og dens falske toner kan korrigeres ved å la hjertet bli stemt til et rett forhold til vår Skaper. Og hva er en bedre begynnelse for et liv i harmoni, enn å høre fra Guds Sønn, Jesus Kristus, disse ord: "Dine synder er deg tilgitt!"

Historien om David er skrevet  i 1 Samuelsbok 16 framover og i 2 Samuelsbok.

  

Davids dramatiske kongeskole

 Det har vært spennende og  oppmuntrende, men også sårt  og hjerteskjærende  å følge med hvordan et menneske ble formet til "en mann etter Guds eget hjerte". Jeg har stanset ved Davids liv i første Samuelbok, før han ble konge i Israel.

 David er best kjent for sin modige kamp og seier over kjempen Goliat. Hva ligger bak denne seieren? Etter Davids egne ord hadde han i sin gjetergjerning som ung gutt opplevd flere ganger Guds hjelp i kampen  imot villdyr. Han hadde blitt befestet i det å søke hjelp fra Herren, og seiret over frykten ved tillit til Gud. Når da profeten Samuel fikk som oppgave fra Gud å gå og salve en av Isais sønner til konge over Israel, visste Gud hvem han hadde valgt. Hans valggrunnlag var hjertet til den blivende kongen. Herren sa til Samuel: "Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." 1 Sam 16:7.

Men det var ikke bare gjeterjobben som hadde formet Davids liv. Han hadde flere eldre brødre, og i  søskenflokken hadde han også gått på sin kongeskole.  Davids eldste bror Eliab var en kraftig mann med et godt utseende. Han og to andre brødre  var kalt til krigen mot filisterne  i kong Sauls hær. Isai hadde sendt David med forsyninger til sine brødre i krigsleiren. Mens David hilste på sine brødre, fikk han høre  Goliat håne den levende Guds stridsmenn. David ble utfordret, og ville snakke og høre mer om situasjonen. Eliab likte ikke dette, og han ble vred og sa til David: "Hvorfor kom du ned hit? Til hvem har du overlatt de få sauene i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte, for du har kommet ned for å se på striden." David svarte til ham:"Hva har jeg gjort nå? Det er vel lovlig å spørre litt", og han  fortsatte å snakke med folk, uttrykte  sin fryktløshet,  og ble ført til Saul, villig til å kjempe mot Goliat. I tillit til Gud og i nidkjærhet for Israel og Israels Gud overvant han kjempen.

Ordskiftet mellom storebror og lillebror forteller en del om Davids oppvekst. Eliab hadde forakt for Davids jobb som gjeter. Det kan komme av at David hadde fortalt hjemme om sine kamper og seirer over villdyr, og Eliab kan ha  sett det som overmot. Han mente også at David måtte bare ta av sin lille oppgave og at det ikke passet for ham å komme og blande seg i krigføring. Men Eliab hadde ikke klart å se inn i Davids hjerte, inn i hans forhold og samfunn med Gud. Mens Eliab foraktende sier om sin bror: "Jeg kjenner ditt overmot og ondskapen i ditt hjerte", så sier Gud om David: "Her er en mann etter mitt eget hjerte." I Guds øyne hadde ikke Eliabs hjerte samme kvalifikasjoner som Davids. Det virker som om Eliab freidig og frekt projiserer sin egen overmodige hjertetilstand over på David.

Davids svar "hva har jeg gjort nå?" til storebroren viser at han flere ganger tidligere har blitt gjenstand for Eliabs beskyldninger og forakt. Det er bemerkelsesverdig at David ikke viser underdanighet, men fortsetter med å snakke med folk. Han lar ikke Eliabs dom styre sin oppførsel. Det ser ut som om han hjemme i situasjoner hadde avslørt brorens falskhet, og sannsynlig allerede i barneårene funnet sin trøst i Israels Gud, og lært  ikke å bøye sitt hjerte under Eliabs styre og overmot.

Disse to kamparenaer i barne- og ungdomsårene, hjemme og på marken, hadde forberedt Davids hjerte til å møte kommende flere års utfordringer og forfølgelser av Saul, som ikke ville ha rivaler. I møte med Saul "gikk han klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham". Også Saul overførte sin egen hat og sjalusi til David. Han hadde bestandig spydet sitt ved siden av seg for å ta livet av David, og i frykt for å bli angrepet av ham. På Davids klokskap gav Saul en negativ nyanse: "Han er meget listig."  Sannheten om David var at han ikke ville gjøre noe vondt imot Saul, han hadde respekt for Herrens salvede, og at hans "listighet" var visdom og klokskap, der Herren ledet ham, et resultat av en enkel avhengighet av Gud.

Davids styrke og mot var ikke "her kommer jeg"-styrke. Hans mange salmer forteller oss om en hyppig og intensiv omgang med Gud. I tiden når Saul stadig forfulgte ham, søkte han hele tiden hjelp hos Gud. Ved et slikt tilfelle ber han: "Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg. Og i dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over." Salme 57.

Davids salmer var en viktig kraftkilde også for vår Herre Jesus Kristus. Fra dem kunne Jesus hente styrke av profetier om Guds plan for sitt liv, som David hadde fått av Gud og formidlet mange hundre år tidligere. Midt i det mørkeste mørke på Golgata kors fant Jesus holdepunkt i Davids ord for å uttrykke sin fortvilelse: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Også hans siste tillitsfulle ord på korset hadde David  nedtegnet: Far, "i dine hender overgir jeg min ånd".

Også vi kan bli styrket av Davids mot og indre liv i Gudsavhengighet i livets omstendigheter og åndskamp.

"Dere skal be slik":

For flere år tilbake var mitt lønnkammer ofte ute på gaten, og der  bad jeg i mitt hjerte til Gud mens jeg gikk. En gang fornemmet jeg en tanke: "I dag skal du be bare Fader vår." Og jeg spurte: "Skal jeg avstå fra alle mine "viktige" daglige bønner, og be "bare" Fader vår?" Jeg var usikker, men aksepterte forslaget, det gjaldt jo bare  den ene dagen. I min menighetskultur hadde Fader vår vært en bønn som sjelden, om i det hele tatt hadde  vært i bruk. Den ble, etter hva jeg forstod, betraktet som et ritual, en bønn uten kraft og ånd.

 Jeg husker ikke hvordan min bønn utviklet seg mens jeg gikk framover, om jeg bad den en gang eller flere ganger, men jeg opplevde at en ny bønneverden ble åpnet for mitt hjerte: "Bare" Fader vår ble alt! "Komme ditt rike!" ble den ledende bønnen i mitt liv. Jeg forstod at bare denne ene bønnen inneholder hele Guds frelsesplan for fremtiden. Den baner veien og framskynder Guds rikes komme. "Komme ditt rike" hadde i forveien allerede arbeidet i mitt hjerte en lang tid sammen med Jesu ord: "Når en kvinne har fødselsveer, har hun sorg fordi timen hennes er kommet. Men så snart hun har født barnet, husker hun ikke smerten sin lenger, i glede over at et menneske er blitt født til verden." Joh 16:21. Guds rike blir født til verden, og det går gjennom sorg og smerte. Mens vi ber, kan vi oppleve at utviklingen virker å gå den motsatte vei, men da gjelder det likevel å fortsette. Vi må innse og ta i betraktning at veene må komme før fødselen. "Komme ditt rike" er en bønn om Guds maktovertagelse her på vår jord, men det gjelder også Guds viljes framgang i vårt personlige liv og menighetens virke og misjonering.

Det er sørgelig at når Fader  vår blir bedt, kan det ofte bli nettopp et kraftløs ritual. Trenger ikke Guds menighet å leve i denne bønnen midt i endetidens frafall og skrekk, å be den i ånd og sannhet, opphøye den til sin viktigste bønn? Denne bønnen blir bedt i mange kristnes sammenkomster i slutten som en avslutning for samværet. Men trenger vi ikke å la Fader vår trenge inn i våre hjerter, og heller be Gud styre våre sammenkomster ved den i stedet for en form og avrunding i slutten av møtet?

Ved Fader vår - bønnen  møter vi Gud, den eneste sanne Gud, i himmelen på sin suverene plass, på sin trone. Vi opphøyer Gud og vi ber ikke vår egen bønn etter vår egen vilje, men vi framskynder Guds plan og vilje, frelse fra Guds motstanders, Satans og avguders makt, og fra selvopphøyelse. Vi ber en altomfattende bønn. Vi søker Guds rike og hans rettferdighet først, og etterpå uttrykker vi våre åndelige og timelige behov for ham. Vi gir ham styring i vår kamp mot det onde, og  avslutter med å bekrefte Guds suverene majestet.

Fader vårs "melodi" kan også uttrykkes med egne ord. Den kan man kjenne igjen i Salmenes bok. Sammenlign bønnen Jesus lærte oss, med "Paulus` Fader vår" i Ef 3:14:21:

".. jeg bøyer mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, - fra ham som ethvert farsforhold i den himlene og på jorden har fått sitt navn -, og jeg ber om at han vil gi dere å bli styrket med kraft ved sin Ånd i det indre menneske, etter hans herlighets store rikdom, det vil si at Kristus får bo i hjertene deres ved troen, i det at dere er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, for at dere skal være i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde. Han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss, ham være æren i menigheten som er i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i evigheters evighet! Amen."

Vårt bønneliv bør være i utvikling. Vi leter og finner, banker på og opplever åpne dører. Midt i dette styrkes Guds egen bønn for oss og alle mennesker.

Fader vår står i Matteus 6:9-13, og i Lukas 11:2-4.