Meningsløst ondskap

De siste månedene er det blitt ofte sukket over hvor meningsløst skytetragedien på Utøya var.

Jesus sier: "Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod." Joh 10:10.

"Å stjele og drepe og ødelegge" er betegnende ord for ondskap. De uttrykker også det meningsløse. Jesus sier at essensen i tyvens, Satans virksomhet er tilintetgjørelse, altså det meningsløse, sinnsyke, vanvittige. Det kan hjelpe oss å vurdere om noen fenomener er fra Gud eller Satan: Virker det meningsløst? 

Hvis vi tenker på godhet og kjærlighet og andre dyder, peker de på en mening. De er med å gir, skaper noe nytt, gir liv og oppbygger. Kjærligheten blir stående, den faller aldri bort. Gjerninger gjort i kjærlighet kommer til å bestå.

Hvor er Gud midt i det meningsløse? Dette spørsmålet har et sterkt og trostyrkende svar: Han er Den Allmektige. - - -  Alt tjener til det beste for dem som elsker Gud. Gud er mektig til å skape noe nytt, til å gjenopprette. Hans mål er liv og overflod. Når vi møter det meningsløse, kan troen på Den Allmektige forandre, skape liv fra døden. "Salig er det menneske som har sin styrke i Deg, de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte. Når de går gjennom Tåredalen, gjør de den til en kilde. Selv tidligregn dekker den med velsignelser. De går fra kraft til kraft..." Salme 84.

Beviser om Guds eksistens

Det en kan vite om Gud ligger åpent.  Guds vesen, Hans usynlige egenskaper er klart  synlige.  Rom 1.

Gud er ikke langt borte fra en eneste  av oss. I Ham er det vi lever og beveger  oss og er til. Apg 17.

Vi har evolusjonsteorien, og de som står for den, støtter seg på mange vitenskapelige bevis. Jeg har respekt for vitenskapen så langt det virkelig er sant. Men det er en sak som mennesket og vitenskapen ikke har kommet til, nemlig hva livet er og hvorfra det kommer. Hvordan skaper man liv? Kan et menneske skape liv? Mennesket har ikke funnet hemmeligheten bak livet, allikevel har mennesket og hvert eneste levende vesen livets spire i seg og muligheten til å gi liv videre.

Det som jeg vil til, er at selve livet er det åpne og klart synlige beviset! Du ser at det levende lever og beveger seg og er til. Du ser ikke selve livet, men du ser konkret den som eier livet. Du ser livets tegn. Selve livet er Gud.

Når Gud skapte mennesket, blåste Han livets ånde inn i mennesket. (1 Mos 2). Det at du lever, du selv er et åpent og synlig bevis om Guds eksistens.

Også følelsenes Herre

For mange år siden, som ganske ung, oppdaget jeg en klump i brystet. En måned seinere ble jeg operert, og klumpen viste seg å være godartet. Under denne måneden lærte jeg konkret en viktig sak: Følelsene kan lyve. Selv om det var ganske sannsynlig at svulsten var godartet, ble det bekreftet først ved operasjonen. Mine følelser førte meg opp og ned. Under prosessen kom jeg til en konklusjon: Svulsten kan ikke være både godartet og ondartet. Den ene av de to er løgn. Hvis svulsten er godartet, da er følelsene som drar meg nedover løgn, og til ingen nytte. Hvorfor tro på et bedrag da? Hvorfor la løgnen trykke meg ned? Og hvis mine følelser er ”sanne”, vil ikke Gud være Herre også over dem?

I vanskelige livssituasjoner, når følelsene bruser, vil Gud gi oss sitt ord, som vi kan gripe, og Han har mange slike ord. ”Han har selv sagt: Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg. Derfor kan vi frimodig, tillitsfullt si: Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte.” Hebr 13,5-6. ”Tillitsfullt” er en balansert følelsetilstand. Eller: ”Som dine dager er, skal din styrke være.” 5 Mos 33,25. Hvis dagen er tung, er kraften deretter. Kraften former seg etter følelsene, når vi griper Guds ord.

Djevelen igjen vil utnytte våre følelser for å lede oss inn i mørke. Da er lyset fra Guds ord vår sikre hjelp. Vi bør lese det, gruble på det, huske hvem som har sagt det, gripe det, og det kommer til hjelp.

Paulus skriver: ”Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt.” 2 Kor 4,8-9. Kanskje ville djevelen predike Paulus at han var knust, at han var i fortvilelse, at han var forlatt, at han var ødelagt. Paulus oppdaget løgnen og protesterte: Nei. Jeg skal ikke tro på et bedrag. Det var sant at forholdene var vanskelige, men tillit til Den Allmektige førte sinnet i balanse.

Det står i Hebreerbrevet om å søke tilflukt ved å gripe håpet som er et sikkert og fast anker for sjelen. Vi setter vårt håp til Gud ved å holde fast på Hans ord, og da velter sjelens, følelsenes stormer ikke oss.

Noen tanker om troens vesen

Noen tenker at deres tro ikke er sterk nok og sammenligner seg selv med andre som gir inntrykk av å være sterke i troen, med den følge at deres tro kanskje svikter.

I noen kristne miljøer kan man få en slags prestasjonsangst når det gjelder tro. Man prøver å prestere tro, men ender opp i vantro og tvil.

Jeg har erfaringer om å sirkle i slike tanker. Men jeg har funnet veien ut fra dem.

Troens kjerne er tillit. Du bør ikke spørre om du har tro, men om du har tillit. Stoler du på Gud? Smak på forskjellen mellom ordene tillit og tro. - -  Hvis du har tillit til Gud, da lener du deg på Ham. Objektet for din tillit er større enn deg. Tilliten har noe barnslig i seg. Når du stoler på Gud, da slipper du ansvaret, og du hviler. Hvis du prøver å tro, så kanskje tror du da på din egen tro. Da bærer du ansvaret for utgangen og dette ansvaret er tungt å bære, og du orker ikke i lengden. Men når du stoler på Gud, tar Han av din sak. Du vet ikke på hvilken måte og når Han svarer til deg, det er Hans sak. Du lærer å hvile i Ham og å vente på Ham. Ved denne prosessen får Gud gjort sin gjerning i deg.

Når du befatter deg med noen som stoler på Gud, så "smitter" tilliten. Hvis du omgås med en som presterer tro, blir du lett urolig.

En virksom tro er ikke  avhengig av størrelsen, men av den rette kvaliteten. Den er stor og sterk nok når den regner med Gud.

Bønnen til Moses

Aron hadde laget gullkalven for Israels folk mens Moses var oppe på fjellet for å ta imot lovtavlene fra Gud.

Oppe på fjellet forteller Herren Moses om folkets store synd. Herren sa til Moses: "Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk. Bland deg nå ikke inn, og la min vrede opptennes mot dem, så jeg kan fortære dem. Så skal jeg gjøre deg til et stort folk."

Da bad Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds åsyn og sa: "Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet  Egypt med stor kraft  og mektig hånd? Hvorfor skulle egypterne si: - Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden? - Vend om fra Din brennende vrede, og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk! Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: - Jeg skal gjøre deres ætt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som jeg har talt om, gir jeg deres ætt, og de skal eie det til evig tid."

Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot Sitt folk. 2 Mos 32: 9-14.

Prøver Gud Moses ved å nekte ham å be for folket? Moses våger allikevel å blande seg inn og henviser til Guds tidligere løfter og gjerninger. Denne bønnen viser hans virkelige storhet som en Herrens tjener. Vi ser hvilken stor, enorm makt han har ved bønn hos Gud. Det virker nesten som om det er Moses som bestemmer her! Og det gjør han faktisk. Han endrer Guds tanker ved sin bønn.

Legg merke til at Moses henviser hele tiden til Guds ord og gjerninger. Han viser til Guds løfter og storhet.

Det virker som om Gud prøver Moses også ved å gi ham et løfte om å gjøre ham til et stort folk.  Han hadde jo vært Guds redskap ved å føre Israels folk ut fra Egypt. Det var ved Moses Gud hadde gjort mange mektige gjerninger underveis. Moses sin bønn til Gud kunne ha blitt slik: - Takk Herre for at Du vil belønne meg ved å gjøre meg til et stort folk. Det har vært underbart å gjøre alle disse store gjerninger til Din ære. -  Men Moses henviser i sin bønn hele tiden til Guds store gjerninger. Han glemmer seg selv helt. Senere gir Skriften følgende vitnesbyrd om ham: "Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske  på jorden." 4 Mos 12:3.

Moses våget å blande seg inn. Han hadde Guds ord og løfter for det. Våger du å blande deg inn? Eller opplever du at det er håpløst å be?

På grunn av Jesu gjerning har vi frimodighet til å trede fram til nådens trone. Vi får lov til å blande oss inn i umulige oppdrag ved å henvise til Mellommannen, Jesus Kristus, Guds Ord, som triumferte over ondskapens åndehær på korset. Jesu navn er likevel ikke en trylleformel. Det er ved sann ydmykhet og troens lydighet vi kan  ha makt hos Gud. La oss bøye kne i ånd og sannhet innfor Ham i vårt hjertes innerste i all vår gjerning.

Er Kristus oppstått fra de døde?

Når jeg har lest eller hørt noen kristnes vitnesbyrd, har jeg lagt merke til deres erfaringer om at Guds ord ble levende. Det har skjedd på mange måter: Hele teksten man leser, kommer nær og treffer eget liv. Eller plutselig opplever man at noen få ord i teksten forløser og får hjertet til å juble. Ofte har noen vært i tvil, nød eller prøvelser av forskjellig art i en lengre tid, og ved bønn til Gud opplever vedkommende en indre befrielse gjennom noen enkle Guds ord. Alt dette er også min egen erfaring. Det virker som om Guds ord blir levende, åpenbart, konkret ved et mottakerapparat i eget hjerte. Jeg kan ikke gjøre Guds ord levende, jeg kan ikke skru på apparatet, men det åpnes når visse betingelser i hjertet er oppfylt. Betingelsen er en erkjennelse av egen ringhet, nød eller egen utilstrekkelighet. Hovmodige holdninger leder ikke til en levende kontakt med den oppstandne Kristus.

Når det gjelder å bli overbevist om Jesu oppstandelse, så dreier det seg også i dette spørsmålet om å oppleve selv at de første kristnes vitnesbyrd treffer ens eget hjerte med en klar erfaring av at man har med den levende Gud og Frelser å gjøre, at Han har oppstått fra de døde, og med samme betingelser som kontakt med Gud alltid forutsetter: Hjertets ydmykhet. Pga personlig opplevelse av dette finnes det fortsatt ringe mennesker med vitnesbyrd om å ha møtt den levende Jesus Kristus.

Gud har oversikten

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus." Fil 4:6-7.

I en situasjon grep jeg disse versene. Jeg var engstelig, fordi jeg ikke behersket situasjonen. Jeg manglet oversikten, og ble urolig. Det blir jeg lett, hvis jeg ikke vet nok, eller hvis jeg må vente. Eller saken utvikler seg ikke som jeg ønsker. Jeg bad inderlig til Gud, og jeg bad om å få oppleve dette bibelstedet konkret. Der og da forstod jeg at min mangelfulle viten og beherskelse av situasjonen og mitt ønske om å beherske den var min forståelse av saken. Men Gud har en helhetlig bilde om saken som  Han også behersker fullt ut, og Han har kontroll og ansvar for den. Hans kunnskap og forstand overgår min forstand. Jeg ble overbevist i mitt hjerte. Hvilken hvile det skapte i mitt indre! Hans kunnskap om saken er mye større enn min: Han vet alt om den! I tillegg har Han makt til å handle. Når jeg rolig og takknemlig stoler på Ham, gir jeg Ham "handlefrihet". Kanskje hindrer min vantro og angst Ham for å gå til verks. Fra min hvile klarer også jeg nå å handle klokere.

Situasjonen som engstet meg, er ikke et enkelt tilfelle. Det gjelder for meg i hele serien av tilfeller la Guds fred råde i mitt hjerte, så at Han kan vise seg å være allmektig. Jeg bør vandre i tro og ikke i beskuelse.